#Hav fiskeri nyebiomarineressurser sjømatprosessering

Ti år med marint restråstoff: Det går fremover!

Sintef Ocean og Kontali Analyse sine beregninger for 2021 viser at det for første gang på flere år ble en nedgang i samlet mengde utnyttet restråstoff fra norsk sjømatnæring.

 

Men dette har sine årsaker og overskygger ikke den positive reisen i løpet av de siste ti årene hvor stor innsats fra både næring og forskning har bidratt til å løfte etterspørselen etter fiskehoder, skinn og andre fraksjoner fra hav og merd.

Kartleggingen av marint restråstoff, som i dag finansieres av FHF, har sitt utspring fra RUBIN-stiftelsen som ble opprettet tilbake i 1991 av blant annet Norges Fiskarlag, Norske Fiskeoppdretters Forening og Fiskeridepartementet.

Målet til stiftelsen var å løse veterinær- og miljøproblemer med biprodukter som oppsto blant annet i oppdrett- og villfisknæringen, og da særlig de store mengdene filetavskjær som i økende tempo bygget seg opp på ulike fryselager som en følge av et dalende pelsdyrmarked.

Det forsterkede fokus og arbeidet som ble gjort viste positive resultater, med en økning i mengde utnyttet restråstoff fra 180.000 tonn til 400.000 tonn i perioden frem til 1997. Arbeidet fortsatte i de påfølgende årene, hvor fokus på landsiden, med utvikling av marked og infrastruktur gradvis ble vendt til fangstleddet, hvor det fortsatt var tilstedeværelse av større mengder ikke-utnyttet restråstoff.

Simultant ble det også opprettet og gjennomført årlige varestrømsanalyser for mengder restråstoff og utnyttelse av dette, fordelt på villfisk, oppdrettsfisk og skalldyr.

Pilen har pekt oppover

Siden FHF overtok ansvaret fra RUBIN-stiftelsen for finansiering av analyser på marint restråstoff i 2012, ble omfanget av analyser utvidet, særlig med tanke på type anvendelse av restråstoffet. I år er det ti år siden første analyse i regi av FHF ble publisert og pilen har i stor grad pekt en vei for utnyttelse av marint restråstoff – oppover. Dette er i tråd med FNs bærekraftsmål, samt Norges nasjonale mål om å utnytte ressursene på en bedre måte og øke verdiskapingen.

Viktigheten av mengden restråstoff og tilhørende verdiskaping har blant annet vært fremhevet i flere av regjeringens strategidokumenter de siste årene, samt ulike NOU-er. Det seneste eksempelet kom i mars i år hvor rapporten «Grønn verdiskaping og økt bearbeiding i sjømatindustrien» pekte på flere tiltak for bedre bruk av hoder, rygger og slo. Blant annet ble teststasjoner for utvikling av nye produkter og tilhørende verdikjede for kommersialisering nevnt som en mulighet for å videreutvikle næringen. Dette fritar bedriftene å satse på egen hånd, ofte med høy risiko.

 

Nye produksjonsformer

Dette kan også ses i sammenheng med nye produksjonsformer om bord den havgående flåte, hvor den største mengden ikke-utnyttet restråstoff i sjømatnæringen har vært – og fortsatt er. Det vil særlig være interessant i perioder hvor kvotene på viktige arter som torsk synker, slik som en har sett i år og videre i 2023, og naturligvis begrenser mengden samlet råstoff for både fiskere og landindustrien.

Samtidig er det nødvendig å revidere regelverket og gjøre det mer oversiktlig for industrien som arbeider og satser på utnyttelse av restråstoffer. Dette gjelder særlig de prosesserte produktene hvor det er flere eksempler på utdatert regelverk, som for eksempel importavgifter. Dette påpekte Nofima i sin rapport «Utfordringer som hindrer økt utnyttelse av marint restråstoff og marine arter» publisert høsten 2021.

Tallenes tale

Som nevnt har det vært en positiv utvikling i mengde utnyttet marint restråstoff fra norsk sjømatnæring de siste ti årene. Mens det i 2012 ble beregnet en samlet utnyttelsesgrad for hele sjømatnæringen på 72 prosent, var den samme andelen på 83 prosent i 2021. Sammenlignet med 2020 og 2019 var det i 2021 en svak tilbakegang, men fortsatt på et relativt høyt nivå i et tiårs perspektiv. Det var derimot første året det ble observert en tilbakegang siden 2013.

I hele perioden har pelagisk sektor hatt en stabil høy utnyttelsesgrad på 100 prosent. Dette henger i stor grad sammen med at store mengder av pelagiske arter som øyepål, tobis og kolmule går direkte til oppmaling (mel og olje), mens det aller meste av makrell eksporteres rundfrossen hvor restråstoffet følger med hovedproduktet ut av landet.

I hovedsak skapes pelagisk restråstoff fra filetering av sild i Norge, som i perioden har vært rundt 60–70 prosent med avskjær til mel- og oljeproduksjon. Lodderogn er også inkludert som restråstoff, som har økt i popularitet i markedet i løpet av perioden, men som har vært mindre tilgjengelig de siste årene grunnet stengt fiske i områder for norske fartøy. Dette har blant annet gitt rom for en oppsving av silderogn i markedet.

Mest til mel og olje

I likhet med pelagisk sektor har havbruksnæringen hatt en stabil høy utnyttelsesgrad på laksefisk, på omtrent 90–94 prosent gjennom perioden. Den eneste gjenstående fraksjonen som en fortsatt ikke har fått utnyttet på en god måte, er blodet som oppstår på slakteriene. Derimot er det nå flere prosjekter, i stor grad i form av samarbeidsprosjekter mellom forskning og industri hvor en har rettet større fokus på dette området og en arbeider nå med å finne gode løsninger.

De siste årene er det også registrert en økende mengde filetering av laksefisk i Norge, som er driver for økt mengde restråstoff fra det årlige produserte volumet. Hvorvidt dette fortsetter å øke vil i stor grad avhenge av endringer innenfor tollavgiften på bearbeidede produkter til utenlandske markeder, særlig EU som største marked.

Lavere i hvitfisk

I hvitfisksektoren har bildet vært – og er fortsatt – noe annerledes enn i de øvrige sektorene, med en betydelig lavere utnyttelsesgrad. Samtidig har det vært en sterk utvikling i perioden, fra 34 prosent i 2012 til 56 prosent i 2021.

Dette har i hovedsak vært drevet av høye kvoter i starten av perioden hvor flere fartøy ikke hadde mulighet (tid) til å bearbeide fisken om bord og dermed lande mer restråstoff. Det har også vært et større fokus på økt utnyttelse av ressursene og dermed sterkere etterspørsel fra landindustrien i de senere år, særlig ettersom kvotene har vært synkende.

Fokus på større ressursutnyttelse av råstoffene har også gitt grunnlag for økt markedsarbeid og infrastruktur om bord, via mel- og oljefabrikker og ensileringsteknologi for omsetning til både mindre og mer høyverdige produkter. Blant annet er det nå et større fokus på utnyttelse av torskehoder, som i stor grad tørkes og eksporteres til utenlandske markeder, hvor det nå forsøkes å få til en lønnsom og mer kontrollert produksjon av høyverdig proteinpulver som resultat via prosesseringsteknologien enzymatisk hydrolyse. Dette arbeidet er fortsatt pågående i ulike prosjekter, i regi av blant annet Sintef Ocean og Nofima.

Pandemi

Etter å ha hatt en stadig økning i utnyttelsesgrad, oppnådde hvitfisksektoren 60 prosent i 2019. De siste par årene har utnyttelsesgraden i hvitfisksektoren hatt en nedgang til henholdsvis 58 prosent og 56 prosent som antas å ha sin naturlige forklaring fra Covid-19-pandemien og tilhørende ringvirkninger av dette.

I mars 2020 endret tilgjengeligheten og etterspørselen i markedene seg raskt for hovedproduktene, som antageligvis hadde en viss effekt på prioriteringen av restråstoffene. Før og i løpet av torskesesongen i 2021 var det også store utfordringer med arbeidsinnvandring, som særlig fiskeriene, både på land og i flåten, er avhengig av for å opprettholde normal drift.

Tabell tatt fra originalartikkel – https://www.fiskeribladet.no/kronikk/ti-ar-med-marint-restrastoff-det-gar-fremover-/2-1-1254052

Mat fôr og energi

I hele perioden har prosjektgruppen presentert tre hovedproduktkategorier som marint restråstoff fra norsk sjømatnæring ender opp til: Humant konsum, fôr og biogass/energi. Fôrkategorien dominerte i 2012 og dominerer fortsatt i 2021. Mens det i 2012 ble produsert omtrent 294.000 tonn fôringredienser (oljer, proteiner, med mer), var dette tallet på 327.000 tonn i 2021.

Samtidig har mengder restråstoff til humant konsum økt fra omtrent 38.000 tonn til 63.000, mens mengden til biogass/energi har gått fra omtrent 50.000 tonn til 99.000. I all hovedsak består mengden til biogass/energi av dødfisk (kategori II) fra havbruksnæringen, som har vært drevet av oppgangen i produksjon, men også på grunn av en økning i antallet behandlinger i forbindelse med sykdommer og tilstedeværelse av lakselus.

Humant konsum har i særlig grad vært drevet av godt arbeid internt i sjømatnæringen, forsterket gjennom blant annet FNs bærekraftsmål nummer 12 (Ansvarlig forbruk og produksjon) og bransjeavtalen på matsvinn inngått i 2017. Mens denne kategorien i større grad besto av ‘direkte’ produkter tidlig i perioden, slik som tørkede hoder, lever og rogn, har det senere i perioden vært større innslag av ‘indirekte’ produkter, eller mer foredlede produkter, som proteinhydrolysat og fiskeoljer, prosessert via enzymatisk hydrolyseteknologi.

Mer marint restråstoff

Med flerfoldige prosjekter, i regi av både FHF, Norges forskningsråd og Europakommisjonen innenfor videreutvikling og nye løsninger i produksjon og verdikjede til marint restråstoff for humant konsum de siste årene – og pågående i dag – er det i tiden fremover høyst sannsynlig at større mengder vil tilfalle denne kategorien de neste ti årene. Men, dette argumentet er også avhengig av at regelverket, både når det gjelder anvendelse og handel henger med i utviklingen.

Tabell tatt fra originalartikkelen – https://www.fiskeribladet.no/kronikk/ti-ar-med-marint-restrastoff-det-gar-fremover-/2-1-1254052

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Fiskeribladet, her. 

 

0 kommentarer på “Ti år med marint restråstoff: Det går fremover!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.