Energi- og ressurssamarbeid

Medforfattere: Lucía Liste Muñoz and Ingrid Claussen

Infrarødmåler peker mot industriell overskuddsvarme.

Overskuddsvarme er et biprodukt av mange industrielle prosesser. I økende grad prøver produsentene å finne måter å bruke den varmen internt for å øke energieffektiviteten. Men noen ganger trenger de bare ikke den ekstra varmen. Den mest åpenbare løsningen – fra et miljøperspektiv – er å prøve å finne en annen bedrift som gjør det. Men hvordan etablerer man et slikt samarbeid? Og hva kan bidra til å gjøre det mulig? Forskningssenteret HighEFF har skrevet en håndbok som hjelper bedrifter med å svare på disse og andre spørsmål.

Hindringer for bruk av overflødig varme

Det virker som en selvfølge at det er uønskelig å slippe ut varme ubrukt (enten i luften eller i en vannmasse) når verdenssamfunnet har satt seg vanskelige klimamål som innebærer at energi helst ikke skal gå til spille. Men realiteten er at tilgangen til billig energi sjelden er tilstrekkelig til å motivere bedrifter til å inngå en energidelingsavtale, siden besparelsene rett og slett ikke er stor nok til å rettferdiggjøre de nødvendige investeringene i infrastruktur.

Et annet hinder er at varme ikke er så enkel å flytte på. Fabrikken som mottar restvarme kan ikke være for langt unna fabrikken som produserer den.

Ressurssamarbeid: Fra hindringer til muliggjørere

Tidligere prosjekter har dokumentert hindringer som begrenser mulighetene for energisamarbeid i norsk industri. Målet med prosjektet Shared Resources er imidlertid å flytte fokuset bort fra hindringer og utfordringer og mot muliggjørere.

For å gjøre dette, kartlegger prosjektet tidligere erfaringer og utforsker nye måter å realisere energidelingsordninger – for eksempel alternative forretningsmodeller, kontraktselementer og det å inkludere verdiskapende alternativer utover det tradisjonelle kjøp og salg av overskuddsenergi. Spesielt er Shared Resources opptatt av de «lavthengende fruktene» – tilfellene der samarbeid er teknisk mulig, kompatibelt og nær lønnsomt.

Shared Resources er et forskningsprosjekt som utforsket nye muligheter og muliggjørere for energi- og ressurssamarbeid i norsk industri. Den ble gjennomført av NTNU Samfunnsforskning i samarbeid med Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, med finansiering fra HighEFF, Forskningssenteret for en energieffektiv og konkurransedyktig industri for fremtiden.

Håndboken er delt opp i flere faser som skal følges av potensielle parter i et energisamarbeid. Hver fase inneholder eksempler og veiledende spørsmål designet for å gjøre prosessen så enkel å følge som mulig.

Hvilke ressurser kan deles?

I tillegg til overskuddsvarme oppfordres virksomheter til å se om de kan inkludere andre ressurser i en eventuell delingsavtale – ressurser som avfall og biprodukter, tjenester (administrasjon, kantine, brannvesen, IT-tjenester), bygninger (eller rom, uteområder, lagringsenheter, laboratorier), arbeidskraft (kontrollromsoperatører, vektere), ekspertkunnskap, og økonomiske ressurser.

I tillegg minner håndboken potensielle energipartnere om å sjekke om de kan dra nytte av eventuelle offentlige insentivordninger som er på plass. Det understreker også viktigheten av å ta hensyn til eksterne elementer som kan påvirke samarbeidet (for eksempel når myndighetene endrer regelverk eller utviklingsplaner).

Forskning utført av SINTEF Energi konkluderte med at næringene med størst potensial for energioverskuddsutnyttelse er mat, drikkevarer og tobakk.

Hvem skal eie infrastrukturen?

Energideling krever infrastruktur. Hvem skal eie den? Håndboken foreslår tre scenarier, som illustrert i figuren nedenfor.

Direkte samarbeid

Partner A og B eier hver sin del av infrastrukturen, hver for seg.

Lave oppstartskostnader
Lavere driftskostnader
Ingen eierandel-deling
Enklere å avslutte
Mer tilpasningsdyktig til eksterne endringer

Felles egenkapital mellom hovedpartnerne

Partnerne A og B eier infrastrukturen sammen.

Økt gjensidig avhengighet mellom partene
Passer for langsiktige partnerskap
Høyere oppstartskostnader
Høyere driftskostnader
Mer komplisert å avslutte

Eierskap av en tredjepart

En tredjepart C eier og driver infrastrukturen.

Redusert risiko for hovedpartene
Tredjepart dekker oppstartskostnadene
Tredjepart står for driftskostnadene
Høyere pris for energi/ressurs på grunn av tredjepartens involvering
Risiko for å bli overpriset av en tredjepart som man er sterkt avhengig av

Hva skal prismodellen være?

Prisen overskuddsenergien skal selges til må bestemmes av kontrakten mellom de to partnerne. Håndboken lister opp flere alternativer: Fast energipris (egnet når energiproduksjon og -forbruk er konstant), Tidsvarierende energipris (egnet når energiproduksjon og -forbruk ikke er synkronisert med hverandre), Kraftpris (en pris avhengig av energiuttak til enhver tid, egnet når delingsinfrastrukturen er over/underutnyttet til visse tider), og Volumpris (en pris per kubikkmeter – for eksempel varmt vann – egnet når returtemperaturen er for høy, noe som betyr at det brukes unødvendig mye distribusjonsmedium).

… og mye mer

Håndboken undersøker mange andre aspekter ved energisamarbeid, og gir tips for å øke sannsynligheten for at de vil lykkes. Den har blitt gjort tilgjengelig på nett for bedrifter, helt uten kostnad.

Last ned håndboken her

Håndboken med tittelen Ressurs- og energisamarbeid – en håndbok er nå tilgjengelig for gratis nedlasting. Det kan enkelt refereres til elektronisk, eller skrives ut på A4-ark og brettes sammen til et hefte. Se utskriftsinstruksjonen her.

Håndboken bygger på en mer detaljert rapport, kalt Handbook: Energy Collaboration in Norwegian Industry. Du finner også mer informasjon på håndbokens nettsider, på HighEFFs nettsider.