#Hav

Ønsker vi virkelig en privatisering og ansvarsforskyvning av lakseforvaltningen? Privat sertifisering av oppdrettslaks vil ikke løse næringens utfordringer på verken kort eller lang sikt, verken for miljøet eller laksen, selv om den samvittighetsfulle konsumenten i oss ønsker det.

Foto: Adobe stock / tokoriki

Saken ble opprinnelig publisert i Fiskeribladet her.


Alle
 vil ha bærekraftig produsert oppdrettslaks. Som både medborgere og konsumenter stiller vi derfor krav om dette – både gjennom statens reguleringer og merker for økologiske og bærekraftige produkter, som Svanemerket og Blomsten.

Men oftere stilles det også krav til privat miljøsertifisering fra konsumentene. Vi ønsker å vite hvor fisken kommer fra, at fôret var økologisk, at ingen kjemikalier eller medisiner ble brukt i produksjonen, at vårt kjøp ikke bidrar til avskoging – og at fisken er bærekraftig – hva nå enn det betyr for den enkelte.

Og vi ønsker at et vestlig privat sertifiseringsorgan skal ordne dette for oss. Når vi får alt dette på plass – DA blir har vi konsumenter gjort vårt! Vi har tatt individuelt ansvar for at verden skal bli et bedre sted å bo, både for folk og fisk og regnskog. Men – likevel er mange av verdensfiskeriene overbeskattede, regnskoger blir borte og det er fremdeles lus på laksen. Hvorfor?

Minst 30 forskjellige

I et debattinnlegg i Aftenposten 28. oktober 2016 argumenterte jeg for at «Vi kan faktisk ikke shoppe oss til en bedre verden», enten det gjelder kaffe, såpe eller oppdrettslaks. Men det argumentet er det ikke alle som kjøper.

Det er nemlig over 450 kommersielle miljømerker på verdensbasis som er uenige med meg faktisk. Du finner mange av dem på matvarebutikken. Fairtrade kaffe. Marine Stewardship Council (MSC). Svanemerket. Debio. Blomsten. Euroleaf. Kun for oppdrettslaksen laksen var det allerede for ti år siden minst 30 forskjellige sertifiseringsordninger ifølge WWF. De mest kjente er Aquaculture Stewardship Council (ASC), Global G.A.P. og Best Aquaculture Practice. Men også mange av de norske aktørene har egne private merker.

Listen over merker er lang – og produktene som sertifiseres er mange, og vi konsumenter er kanskje litt forvirrede og ser på alle merkene og er usikre på hvilke vi skal velge.

Statussymbol

Skal vi velge oppdrettslaksen som garanterer at soyaen i fôret kommer fra gammel regnskog som aldri har blitt hugget ned (og hvorfor er det viktig)? Eller laksen som er fôret og produsert økologisk og derfor ikke skadelig for miljøet (eller betyr det at den ikke er skadelig for oss? Og hva ER betyr det egentlig at laksen er økologisk)?

Konklusjonen vi kommer frem til, kan sterkt påvirke vår hverdag og vår matopplevelse – for ikke å snakke om miljøet – tror vi.

Snevert sett kan kanskje privat miljøsertifisering av oppdrettslaks være med å bidra til bedre fiskevelferd og ha positive miljøeffekter.

Men er sertifiseringsordningen og effekten av den det som er viktig for oss konsumenter, eller er det bare logoen vi er ute etter? Studier viser nemlig at en av grunnene til at vi (i øvre middelklasse) handler varer som er miljømerkede er at de representerer statussymbol (ja – den gjorde vondt).

Photo: Adobe / mariusltu

Pris over miljø

Varene er dyrere, og de er tydelig merket med store fine logoer, på lik linje med andre statussymbolmerkevarer som Peak Performance, Devold, Ray Bans eller Starbucks.

Vi vil at andre likesinnede skal se at vi kjøper det. Vi bruker kun Debiomerket økologisk såpe på barna våre, drikker kun Fairtrade kaffe, og vi vil selvfølgelig bare miljømerket oppdrettslaks. Vi bryr oss nemlig om miljøet og om bærekraft.

Uansett hvilke argumenter vi har for at vi krever miljømerker så lander vi likevel på det faktum majoriteten av konsumenter likevel velger pris over miljømerke når vi skal handle.

Ifølge to omfattende studier i Europa og i USA ble respondenter spurt om man i løpet av de siste 12 månedene hadde kjøpt varer av politiske, etiske eller miljømessige årsaker.

Kun 29 prosent svarte ja. I tillegg har en annen studie vist at kun 10-16 prosent av konsumenter er villig til å betale ekstra for det. I en studie SINTEF Ocean gjorde om laks og mikroplastsertifisering i Norge, Portugal og Tyskland for prosjektet GoJelly var det nordmenn som var minst villige til å betale for en slik type sertifisering – kun 40 prosent ville valgt en sertifisert versjon dersom den kostet mer enn en «vanlig» laks. I Portugal derimot var 75 prosent villige til å betale for å få en merkelapp på laksen fra Norge.

Alle monner drar

Hva betyr dette egentlig? Er sertifisering bare juks og privatisering av forvaltningsansvaret til staten? Og hvorfor skal oppdrettsselskapene betale for å denne forvaltningsordningen til private selskap, dersom nordmenn egentlig ikke bryr seg?

Det faktum at vi eksporterte laks for 70 milliarder i 2020 er en grunn – spesielt til land som da bryr seg mer om dette enn nordmenn gjør. I det nyoppstartede prosjektet Compareit som ledes av SINTEF Ocean, skal vi jobbe mer med sertifisering og viktigheten av det (eller ikke) i de største eksportlandene for laks.

Her vil vi se på forskjellige produksjonssystemer for laks og utforske hvor viktig et privat bærekraftsmerke er for forbrukeren. Men kan vi virkelig shoppe oss til en bedre verden? Klart vi ikke kan det. Men alle monner drar – selv om vi ikke er villige til å betale for det i Norge.

0 kommentarer på “Ønsker vi virkelig en privatisering og ansvarsforskyvning av lakseforvaltningen? Privat sertifisering av oppdrettslaks vil ikke løse næringens utfordringer på verken kort eller lang sikt, verken for miljøet eller laksen, selv om den samvittighetsfulle konsumenten i oss ønsker det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *