#Hav havbruk

Hva har man oppnådd i de siste 15 årene i kampen mot lakselusa?

I krigen mot lakselus har det blitt forsøkt ulike metoder for å forebygge som f.eks. avgrensing av laksen fra lusa med skjørt og lukkede merder, og ulike metoder for å fjerne lusa fra fisken med kjemikaliebehandling (Alphamax, Betamax, H2O2 etc.) i lukket duk eller brønnbåt, fjerne lusa med ultralyd, mekaniske avlusningsmetoder, laser, rensefisk etc.  

Felles for de fleste tiltakene var (og er fortsatt) at en ide har oppstått og er satt ut i live, uten en grundig dokumentasjon av effektiviteten i forkant. Flere av metodene har hatt liten effekt eller feilet. Det er gjerne først da forskning har blitt involvert for å finne løsninger. 

Hva har egentlig skjedd i løpet av disse årene? 

I starten benyttet man seg av medikamentelle metoder, der man forsøkte å begrense behandlingsvolumet med dype skjørt (uten bunn), og tilsatte medikamentene i det avgrensede volumet. Resultatet ble resistente lus. Dette skyldes til dels usikkerhet knyttet til volumets størrelse og derav usikkerhet i tilsettingsmengden av kjemikaliene, samt utgraving av vannvolumet nedenfra. Man tok ikke hensyn til naturlige forhold som bølger, vannstrøm, turbulens (virvler i vann) og påfølgende volumdeformasjon av duken. Doseringene ble rett og slett for svake, og ble resistensdrivende. 

På grunn av resistensen kom det i 2009 en ny forskrift om at alle avlusinger skulle gjennomføres i lukkede behandlingsenheter, innen 1. januar 2011, for å sikre at fisken ble behandlet med tilstrekkelig høy konsentrasjon av lusemiddel. Det kom flere alternativer med helduk som ble trukket rundt og under merden for å få til et lukket volum. For å begrense volumet mest mulig ble nota trukket opp til ca. 5 m slik at fisken ble trengt sammen. Volumet ble da beregnet ut ifra at duken hadde en fasong som en kuleskalk. Metodene med å sette ut duken var også svært forskjellig fra oppdretter til oppdretter. Selv med lukkede volum ble lusa likevel resistent og resultatene fra avlusingen varierende.  

Setting av duk i starten i fullskala.

Dermed ble det initiert forskningsprosjekter for å avklare årsakssammenhengen. Studier ble gjennomført for å se hvordan duken oppførte seg under installasjon/setting, fyllingsgrad i forhold til strømhastighet og settemetode både i fullskala og modell skala. Det ble rapportert flere tilfeller hvor merden begynt å synke under setting av duken og operasjonen ble avbrutt. Heldigvis ble det ikke rapportert noen ulykker med rømming av fisk.  

I modellforsøk ble det påvist at setting av duk ved strømhastigheter over 35 cm/s førte til stor risiko for at merden kunne synke. I enkelte tilfeller, i labskala, med strømhastigheter over denne grensen, sank hele eller deler av merden på få sekunder. I næringen ble volumet beregnet som en kuleskalk. På grunn av ulik settemetode og strømhastighet viste det seg at volumet varierte fra gang til gang, og volumet ble ofte høyere enn beregnet. Det ble gjennomført flere studier om hvordan man kan beregne volumet i en duk. Flere typer/ fysiske fasonger av duk og settemetoder ble testet i modellskala for eventuelt å finne en fasong/settemetode som ga best sjanse for riktig prediksjon av volumet. I disse studiene viste det seg at volumestimeringen varierte opp imot rundt 21% RMS (Root Mean Square) i gjennomsnitt avhengig av type duk eller fysisk fasong. Enkelte forsøk kunne ha et avvik på 36 – 37 %. Denne nøyaktigheten er betydelig lavere enn det som ble ansett som tilfredsstillende (< 5 %). Det man kom frem til i studiene var at en konisk duk var den som hadde best nøyaktighet med 9 % RMS, som likevel var for høyt. Artikkelen som beskriver disse resultatene, kan leses her: https://doi.org/10.1016/j.aquaeng.2017.05.003. 

Luseskjørt montert på sylindernot.

Brønnbåter og luseskjørt overtok 

Bruk av duk forsvant gradvis, og brønnbåter har i stor grad tatt over. Andre metoder har også blitt forsøkt utviklet, slik som laser som skyter lusa (Stingray Marine Solutions AS), mekanisk (Thermolicer, Hydrolicer, FLS (spyling med sjøvann), etc.), rensefisk og lukkede merder. Disse metodene vil ikke bli beskrevet her. 

Lukkede behandlingsvolumer løste ikke luseproblematikken. det gamle konseptet med skjørt ble på nytt vurdert, men som en preventiv metode for å hindre lusa i å nå laksen. I begynnelsen ble luseskjørtene montert på utsiden av merden med vekslende hell. I dårlig vær eller røffe sjøtilstander kunne vinden ta tak i skjørtet og løfte det opp over gangbanen eller fylle det med luft, som en ballong eller en utposning, slik at skjørtet mistet sin hensikt. Spekulasjoner om effektiviteten av luseskjørt begynte å bre seg, da noen syntes å ha effekt av luseskjørt, mens andre ikke fikk noen effekt i det hele tatt. 

I kjølvannet av problemene kom det i gang et prosjekt i november 2011 – Permanente skjørt for redusering av lusepåslag på laks (permaskjørt) (FHF: 900711). 

Hovedmålet var å dokumentere effekten av permaskjørt (luseskjørt) når det gjelder å redusere lusepåslag. I tillegg skulle man dokumenter hvordan luseskjørtet påvirket miljøet inne i merden, fiskens ve og vel og luseskjørtets påvirkning på forankringen av merdene. 

I prosjektet ble det gjennomført en rekke forskningsaktiviteter som modellforsøk, fullskalaforsøk, lusetelling, etc. Resultatene viste stor variasjon i effekten av luseskjørt. Noen dokumentere gode resultater (80% reduksjon), mens andre ikke så noen effekt av luseskjørtet (0 % reduksjon). Det ble også observert en reduksjon i oksygennivåene i merdene med skjørt på grunn av dårligere sirkulasjon innenfor skjørtvolumet, og kreftene på merden økte noe med skjørt (Lien et al. 2015). 

Hvorfor forskjellene mellom lokalitetene var så store, ble ikke dokumentert, bare at det var stor forskjell. 

På slutten, eller i kjølvannet av prosjektet begynte man å tenke på om det var lokalitetens beskaffenhet, bunntopografi, fysisk miljø, slik som strøm, bølger, tetthetssjiktninger etc. hadde en innvirkning på om luseskjørt var en suksess eller fiasko, eller noe midt imellom.  

Kjenn din lokalitet 

Etter hvert gikk man bort i fra å montere skjørtet på utsiden av merden på grunn av problemer med bølger og vind, og monterte skjørtet på innsiden av flyteringene på plastmerder, eller gangbanen i et stålanlegg, på utsiden av nota. Problemet med vind og bølger syntes da å bli bedre, men ikke effektiviteten av skjørtet. Fortsatt var det stor forskjell mellom lokaliteten. 

Et nytt prosjekt kom i gang høsten 2017 – Luseskjørt som ikke-medikamentell metode for forebygging og kontroll av lakselus – Utvikling av kunnskap om miljøforhold for økt effekt og redusert risiko (FHF: 901396). 

Hovedmålet i prosjektet var å frembringe kunnskap om lokalitetsavhengige forhold slik som bunntopografi, bølger strøm etc. for å eventuelt øke effekten av luseskjørt som ikke-medikamentell metode. 

Metodene i prosjektet var modellskalaforsøk for å vurdere forskjellige luseskjørts oppførsel under varierende fysiske forhold som bølger og strøm, i tillegg til fullskalamålinger der man målte fysiske forhold. De fysiske forholdene som ble målt var siktedyp, strøm inne i merden i flere posisjoner og dyp, utenfor merden i flere dyp, oksygen i flere dyp og posisjoner inne i og utenfor merden, og CTD (konduktivitet/salinitet, temperatur og dyp) innenfor og utenfor merden. I tillegg ble det tatt vannprøver utenfor og innenfor merden over en periode for å undersøke ansamling av mikroalger innenfor merden under en oppblomstring. 

Resultatene fra dette prosjektet skal jeg ikke komme inn på her, men hovedbudskapet fra prosjektet er: kjenn din lokalitet. Med dette menes at oppdrettere bør lære seg hvordan de fysiske forholdene på lokaliteten er igjennom dager, måneder og år, samt miljøforhold sett også opp imot vær og vind. 

I forbindelse med sluttrapporten ble det utarbeidet et kompendium, som beskriver resultatene og noen anbefalinger med hensyn til bruk av skjørt. 

Hva kan vi gjøre? 

Det er fortsatt mye arbeid som gjenstår før vi når målet om kontroll eller null lus. Veien videre vil bli å kombinere forskjellige preventive metoder og inkludere de fysiske variablene på lokaliteten i utarbeidelsen av strategiske tiltak for den spesielle lokaliteten. 

Vi mener den raskeste metoden for å få undersøkt om et produkt eller en idé fungerer, er å engasjere forskningsmiljøene direkte med klare målsettinger. På denne måten vil man kunne unngå tidkrevende søknadsrunder, og smalne in temaet til akkurat å gjelde ideen eller løsninger på en mer produktiv måte og før evt. oppskalering. 

For havbruksnæringen betyr dette, at raskere resultater vil gi mindre kostnader i forsøk på å finne løsninger i blinde, og ideer som ikke har de ønskede effektene kan forkastes raskere. Tid er penger og penger investert tidlig gir reduserte kostnader på sikt. 

0 kommentarer på “Hva har man oppnådd i de siste 15 årene i kampen mot lakselusa?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.