#Hav fiskeri

En lang vei å gå for mesopelagiske fiske

Industriell utnyttelse av mesopelagiske fiskeressurser skulle skape en ny biomarine industri, men hva skjedde med satsingen?

Tokt med ringnotsnurperen og tråleren «Birkeland» i forsøksfiske etter mesopelagisk fisk.Foto: Leif Grimsmo/Sintef Ocean

2016–2017 ble starten på en betydelig interesse for økt fiske nedover i økosystemet, nærmere bestemt etter lysprikkfisk og laksesild med videre, i den mesopelagiske sone (200 -1000 meters dybde i havet).

Bakgrunnen var blant annet Xavier Irigoiens et al’s (2014) artikkel i den anerkjente journalen Nature, som indikerte et omfang av mesopelagiske fiskeressurser som langt overgår alle andre store kommersielle fiskeressurser av i dag.

Døgnfangster på 500 tonn

Også Havforskningsinstituttet med flere (2017) lanserte et stort program for fangst- og utnyttelse av mesopelagiske fiskeressurser; Mesopelagic initiative: Unleashing the new marine resources for a growing human population.

Og Pareto Securities (2017) indikerte behovet for fartøyer etter modell for fisket etter krill i Antarktis, og mulige døgnfangster på 500 tonn.

Med fullt utnytta ressurser innen sild, makrell og kolmule for den havgående pelagiske flåten, kunne et mesopelagisk fiske representere en ny vekststrategi og et alternativ til begrensa tilgang på kjøp av kostbare strukturkvoter.

Kort sagt, industriell utnyttelse av mesopelagiske fiskeressurser skulle skape en ny biomarine industri, og løse fôrutfordringene knytta til en 5-dobling av laksenæringen frem mot 2050.

Fiskeridirektoratet var innovative og stimulerte til det nye fiskeriet. I 2017 ble det innvilga ca. 40 prøvetillatelser til havgående pelagiske fartøyer som var rigga for fiske med flytetrål. Imidlertid var det bare 2 -3 fartøyer som foretok kommersielle tokt- og forsøksfiske.

Dalende interesse

I 2018 var interessen betydelig redusert, og det var anslagsvis 3 fartøyer som søkte etter slik forsøkstillatelse. Dette nivået har vedvart siden 2018 og frem til i dag. Siden 2017 er det de samme fartøyene som har vist interesse for å utvikle et slikt nytt fiskeri.

Totalt er det gjennomført 8 – 10 kommersielle tokt, fra Reykjanesryggen i nord til Azorene, vest av Irland og i norsk økonomisk sone (NØS). De private rederiene har lagt ned en betydelig tokt-innsats (også finansielt) og kunnskapsgrunnlaget fra toktene er offentlig tilgjengelig, blant annet i regi av Havforskningsinstituttet og SINTEF Ocean.

Calanus skiller seg ut

Forsøksfisket har likevel vist at det kan være vanskelig å utvikle et nytt kommersielt fiskeri basert på lavtrofiske fiskeressurser. Det er et betydelig behov for økt kunnskap om bestandene, utbredelse, atferd og posisjon i økosystemene.

Dette gjelder også teknologiutvikling innen akustikk for deteksjon og mengdemåling, trålteknologi samt utfordringer knytta til konservering av fangst i industriell skala om bord i fartøyene.

Sammenliknet med andre lavtrofiske arter, eksempelvis det kommersielle fisket etter Calanus (rauåte), ligger et potensielt mesopelagisk fiskeri langt etter, både når det gjelder utviklingen av en bærekraftig fiskeriforvaltning og kommersialisering av fisket.

I forvaltningen av Calanus er det lagt ned en årelang innsats fra både Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet og kunnskapen har lagt grunnlaget for en omfattende forvaltningsplan. Her er biomassen kartlagt, posisjonen til Calanus i økosystemene er kartlagt, det produseres en årlig totalkvote (TAC) og adgangsreguleringer (konsesjoner) er på plass.

I tillegg er det etablert områdereguleringer og rutiner for rapportering av bifangst.

Forvaltningsplanen til Calanus og generelt at kvoteproduksjon, adgangsreguleringer, tekniske innsatsreguleringer med videre, er bærende prinsipper for bærekraftige kommersielle fiskeri, illustrerer at utviklingen av mesopelagiske fiske kan ha en lang vei å gå før et eventuelt storskala fiskeri er på plass.

Kollektiv innsats

Status i dag, fordrer et langt sterkere kunnskapsgrunnlag, blant annet gjennom økt toktaktivitet for kartlegging av ressursens utbredelse, atferd og aktuelle fangstområder. Kanskje interesserte rederi, FoU-institusjoner, forvaltning og det offentlig virkemiddelapparatet kan diskutere om det finnes nye måter for å øke innsatsen når det gjelder kartlegging- og kommersielle forsøksfiskeri av mesopelagisk ressurser?

For eksempel fungerte Forsøksringen for lineflåten fint når det var torskekrise på slutten av 1980-tallet.

Kombinert med offentlig støtte fra SND, ble forsøksfiske etter nye arter organisert etter en modell med økonomisk egeninnsats fra alle fartøyene i autoline-gruppa.

På denne måten hadde forsøksfisket preg av en kollektiv innsats i den aktuelle flåtegruppa, og det reduserte behovet for at ny kunnskap ensidig var avhengig av et individuelt- og privatøkonomisk initiativ.

Men en slik modell fordrer at det er kollektiv interesse blant aktørene i de aktuelle fartøy- og redskapsgruppene til å utvikle et mesopelagisk fiskeri.

0 kommentarer på “En lang vei å gå for mesopelagiske fiske

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.