Klippfiskindustrien skaper mer verdi gjennom innovasjon

Går det an å snu utgift til inntekt? Ja, mener klippfiskprodusent som nå prosesserer klippfisk-rygger. Mekanisk separasjon av ryggene bidrar til nye, attraktive produkter som dyrefôr og gjødsel.

I Møre og Romsdal produseres det hvert år mellom 15 000 – 20 000 tonn klippfiskrygger. En stor andel av dette volumet har i dag lav verdi på markedet, og koster klippfiskbedrifter over to millioner kroner per år å kvitte seg med. Nå jobbes det intensivt med å snu utgiften om til en verdi gjennom prosjektet Høytrykk. Løsningen? Mekanisk separasjon av klippfiskrygger, for å lage nye, attraktive produkter. Dette vil gi rygger fra klippfisk et nytt liv, samtidig som det skaper verdi og reduserer matsvinn.

Klippfiskrygg som ressurs

Klippfisk lages av fisk som torsk, sei, lange og brosme. Under produksjon blir fisken flekket, det vil si at ryggraden skjæres av, før filetene går videre til den karakteristiske behandlingen salting og tørking. I dag er det et marked for torskerygg, men markedet for de resterende artene er lavt betalt. Klippfiskbedrifter i regionen har lenge hatt muligheten til å videresende rygger til produksjon av fiskemel. Nå er ikke det lenger mulig, og industrien må derfor betale for å kvitte seg med ryggene.

Produktutvikling

Klippfiskryggene består ikke bare av bein, men også svømmeblære og fiskekjøtt. Dette er råstoff med stort potensial. Bein inneholder mye fosfor og kalsium, og kan derfor brukes til gjødselproduksjon, eller som kalsiumprodukt. Svømmeblære og fiskekjøtt er rikt på protein, og vil kunne ha en verdi som fôr, mat til kjæledyr eller annen ernæring (Figur 1). For å få til dette, er det nødvendig å separere beina fra proteinet. Dette er mulig gjennom mekanisk separasjon, ved bruk av en skrueseparator. Denne teknologien er nå tatt i bruk av Brødrene Sperre AS, en lokal sjømatbedrift i Ålesund.

Skruseparatoren gir to nye produkter

En skrueseparator inneholder en stor skrue som går i sirkelbevegelser. Ryggradene blir presset igjennom skruen, hvor hardt materiale blir separert fra det myke. Ut av separatoren produseres det to ulike produkter, én beinfraksjon bestående av mange små kvernede beinbiter, samt én fraksjon med farse, som tilsvarer proteinfraksjonen (Figur 2). Produktene kan selges rett etter separasjon og innfrysning.

Nå jobbes det med å finne markeder som ønsker å kjøpe produktene. Suksess her, vil bety at klippfiskbedrifter kan selge ryggradene videre til mekanisk separasjon, istedenfor å bruke millioner av kroner på å kvitte seg med en biologisk ressurs. En ny verdikjede vil være skapt.

Automatisering gir nytteverdi

I dag inkluderer mekanisk separasjon mye manuell håndkraft. Separatoren må mates med rygger, og produktene pakkes i egne esker. Det er nå satt i gang prosjekter for å automatisere denne prosessen. Det vil redusere behovet for arbeidskraft, i tillegg til å øke kapasiteten til produksjonen.

Ved å separere klippfiskryggen, økes utnyttelsesgraden til råstoffet, og dermed også bærekraften til klippfiskproduksjonen. Det utvikles en ny verdikjede, som vil føre til økt sysselsetting i bedriftene. Produktene som lages, åpner dørene for helt nye markeder, og dette vil bidra til at klippfiskprodusentene øker sin konkurransekraft (Figur 3). Arbeidet med utvikling av verdikjeden, er et tydelig bilde på at klippfiskindustrien møter motstand med nytenking, innovasjon og gjennomføring.