Hva bør Norge prioritere? Forskningens råd til norsk bistand

I slutten av april inviterte SINTEF og NTNU utviklingsminister Åsmund Aukrust og digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung til et teknologirundebord i Trondheim. Her møttes forskningsmiljøer og næringsliv for å dele erfaringer og gi innspill til regjeringens arbeid med ny stortingsmelding, gjennom prosjekt Vendepunkt, igangsatt av Utenriksdepartementet. 

Innspillene fra SINTEF peker på ett gjennomgående budskap: Norge har sterke forutsetninger for å bidra til bærekraftig utvikling globalt, men vi utnytter ikke potensialet godt nok i dag.

Fra teknologi til systemer

Konsernsjef Alexandra Bech Gjørv løftet frem hvordan SINTEF jobber med utvikling internasjonalt.

– SINTEF er bredt engasjert i utviklingsarbeid, og vi ser dette som en del av vår visjon, og som en del av det å skape trygghet også for Norge, sa Gjørv.

SINTEFs erfaring er at det største gapet ikke er mangel på grunnleggende teknologi, men mangel på teknologi som passer inn. I det ligger å oversette forskningsinnsikt til løsninger som faktisk fungerer i praksis – såkalt “best fit”. Det å lykkes med skalerbare løsninger krever samarbeid om implementering, institusjonell kapasitet og langsiktig eierskap mellom forskning, næringsliv og myndigheter, både i Norge og i partnerlandene.

Dette er også slik næringsliv og innovasjon er bygd opp i Norge og Europa gjennom de siste tiårene, blant annet gjennom Horisont Europa og Forskningsrådets virkemidler. Ikke alt kan overføres direkte til samarbeid med land i sør, men det er viktige lærdommer her. Vi kan jobbe sammen med partnere i sør på lignende måter som vi jobber sammen med hverandre på i Europa.

Vi har vært engasjert i en rekke prosjekter med virkelig stor samfunnseffekt, ofte sammen med NTNU og lokale forskningsmiljøer. Samtidig er slike prosjekter fortsatt få. Rundt 60 av 6000 prosjekter i SINTEF har hovedaktivitet i lav- og mellominntektsland.

– Vi ser at vi kunne fått til mye mer, men i dag mangler det gode mekanismer for å jobbe helhetlig med teknologi og implementering på tvers av sektorer, sa Gjørv.

Fra bistand til partnerskap

Leder for nye globale markeder i SINTEF, Anneli Alatalo Paulsen, pekte på behovet for å tenke nytt om hvordan teknologi brukes i utviklingssammenheng.

– Gevinsten handler ikke om å “gi teknologi”, men om å bygge samfunn og økonomier som kan stå på egne ben, sa hun.

Paulsen utfordret også myndighetene til å tenke mer ambisiøst.

– Norge har noe helt spesielt. Vi har høy internasjonal troverdighet, noen av verdens sterkeste teknologimiljøer, og vi har finansielle muskler. Vårt ønske er at vi er mer modig i bruken av dette. Tiden er moden for å bane en ny vei for bistand. Ikke den tradisjonelle modellen vi kjenner, men kanskje heller ikke en rendyrket investeringslogikk.

– Vi burde utvikle “the Norway way” for globalt samarbeid – en tredje vei mellom bistand og investering, der teknologiutvikling, kapasitetsbygging og næringsutvikling går hånd i hånd.

Der Norge kan bidra mest

Konserndirektør Siri Hunnes Blakstad løftet frem konkrete områder der Norge har særlig sterke forutsetninger for å bidra:

• nullutslipps bygg, byer og infrastruktur 
• sirkulær ressursbruk og materialteknologi 
• bærekraftige verdikjeder og industriell utvikling 

Hun trakk frem prosjektet OPTOCE, finansiert av Norad, som et eksempel. Her samarbeider SINTEF med lokal industri og myndigheter i Asia for å ta i bruk teknologi som kan håndtere ikke-resirkulerbart plastavfall på en sikker og effektiv måte.

Resultatet er både miljøgevinst – mindre plast i natur og hav – og styrket lokal industri og verdiskaping.

Industri, energi og samfunn henger sammen

Forskningsdirektør Jack Ødegård trakk linjene tilbake til norsk industrihistorie, og pekte på hvordan samspillet mellom forskning, industri og myndigheter har vært avgjørende for Norges utvikling.

– Teknologivalg er også samfunnsvalg, understreket han.

Han viste til områder der norsk kompetanse er særlig relevant globalt, blant annet:

• bærekraftig metallproduksjon 
• industriell prosessteknologi 
• industriell bioteknologi 

Eksempler fra Zambia (kritiske mineraler) og Øst-Afrika (AgriPV, kombinert landbruk og solkraft) illustrerer hvordan norsk teknologi kan bidra til både verdiskaping, klimakutt og lokal utvikling.

Kjøling som nøkkel til matsikkerhet

Seniorforsker Kristina Widell trakk frem bærekraftig kjøling og forskningssamarbeid i India som et konkret eksempel på hvordan teknologi, kompetanse og utviklingsbehov henger tett sammen i praksis.

– Kjøling er ikke en luksus, men en forutsetning for matsikkerhet, helse og verdiskaping, sa hun.

Mangelfulle kjølekjeder fører til store tap av mat, og det er anslått at en betydelig andel av globalt matsvinn kunne vært unngått med bedre kjøling. Samtidig kan feil teknologivalg føre til økte utslipp og nye miljøutfordringer, blant annet knyttet til PFAS.

Gjennom samarbeid med lokale aktører innen blant annet sjømat, kjølelager og hotell viser SINTEF hvordan løsninger med naturlige kuldemedier kan være både effektive og skalerbare.

– Det handler ikke bare om teknologi, men om kompetanse. Vi trenger folk som kan installere, drifte og vedlikeholde systemene lokalt, understreket Widell.

Energi som grunnlag for utvikling

Forskningssjef Ellen Krohn Aasgård trakk frem betydningen av tilgang til stabil og bærekraftig energi. 

– Energi er grunnleggende for all samfunnsutvikling, og må leveres der og når den trengs, sa hun.  

SINTEF arbeider både med lokale energisystemer, som mikrogrid basert på sol og batteri, og med utvikling av større, integrerte energisystemer. Målet er løsninger som både bidrar til verdiskaping, energisikkerhet og redusert klimafotavtrykk. 

Behov for et vendepunkt

Felles for innspillene til ministrene var behovet for å tenke mer helhetlig og langsiktig. 

Norge har sterke teknologimiljøer, høy internasjonal tillit og finansielle ressurser. Spørsmålet er hvordan disse kan brukes mer strategisk for å skape varig utvikling. 

Teknologi alene er ikke nok. Det må kobles med kompetanse, partnerskap og gode rammebetingelser. 

Skal Norge lykkes bedre globalt, trengs det et reelt vendepunkt, der forskning, næringsliv og politikk trekker i samme retning.