Hvorfor er det så vanskelig å ta bærekraftige valg i matbutikken?

Medforfattere: Kristina Norne Widell og Thea Lurås Oftebro

I en verden hvor bærekraft blir brukt som markedsføring kan det være vanskelig å navigere som forbruker. FNs analyser viser at verden ikke lengre gjør framgang på å nå FNs bærekraftsmål, og varsellampene lyser rødt. Matindustrien er et område forbundet med høye klimagassutslipp, og er en kompleks industri. Selv om mye arbeid gjøres for å kutte utslipp, er behovet fortsatt stort.  

Det utvaskede bærekraftsbegrepet

Begrepet bærekraft er noe man hører eller leser om hver eneste dag, og mange mener at ordet har blitt oppbrukt og mistet mening og kredibilitet over tid. Vage formuleringer og underliggende økonomiske interesser kan føre til varierende grad av dedikasjon og forvirring blant både industri og forbrukere. Bærekraftsbegrepet er tredelt og inkluderer miljø, økonomiske og sosiale aspekter. Et bærekraftig produkt skal ta hensyn til alle tre, men dette er ikke alltid innlysende. Dette gjør det enkelt å markedsføre en bedrift som bærekraftig. Et eksempel er dersom en bedrift legger mye innsats på sosial bærekraft – de støtter lokale fotballag og engasjerer seg i samfunnet. Selv om denne bedriften har høyere klimagassutslipp og dermed stiller svakt på miljøaspektet for bærekraft kan de velge å fremheve seg som bærekraftige fordi de scorer høyt på det sosiale aspektet ved bærekraft.   

Hvordan måler man utslipp?

I dag er det ikke noe felles rammeverk eller standardisering på hvordan matbedrifter skal måle, beregne og dele data knyttet til utslipp. Dette resulterer i at bedrifter bruker mange ulike måter for å måle egne klimagassutslipp, som kan gjøre det vanskelig å sammenligne produkter fra ulike bedrifter. Den vanligste måten er å se på direkte utslipp fra egen produksjon (ofte omtalt som scope 1). Videre inkluderes ofte indirekte utslipp fra for eksempel oppvarming og kjøling (scope 2). For en matproduserende bedrift vil også indirekte utslipp fra andre deler av kjeden spille inn på produktets totale klimagassutslipp (scope 3). Dette kan for eksempel være utslipp knyttet til innkjøpte produkter (før de kommer inn til fabrikken) eller utslipp lengre ut i matverdikjeden. Dette gjør det totale regnestykket svært komplekst. Et problem er også at det er dyrt for bedrifter å inkludere alle steg når de skal beregne og rapportere utslippene sine, som gjør at det ofte kun er de største bedriftene som kan vise til utslipp og sitt arbeid med klimagassreduksjon. 

Hvor kommer utslippene fra?

Så mye som en tredjedel av de globale klimagassutslippene kan relateres til matindustrien. Matproduksjon er komplekst og inneholder mange ledd i en kjede av steg som skal skje fra produksjon (for eksempel en gård) til det ligger på fatet hjemme hos deg og meg. Typisk kan en kjede inneholde produksjon, transport, lagring, prosessering, emballering, dagligvare, konsum, og avfallshåndtering. Matprodukter som kjøtt, fisk, melk og grønnsaker krever kjøling for å bevare kvaliteten, og da blir matverdikjeden enda mer kompleks fordi kjøling må implementeres i alle stegene. 

I matindustrien er det ofte mye klimagassutslipp relatert til produksjonsleddet. For kjøttindustrien er de største bekymringene knyttet til utslipp fra drøvtyggere. Dette er grunnen til at utslipp fra storfe er mye høyere enn utslipp fra for eksempel kylling. I fiskeindustrien vil utslippene variere etter hva slags fisk det er og hvor den kommer fra. Norsk fiskeindustri består av både villfanget (tradisjonelt fiskeri) og oppdrettsfisk. I fiskeri er det nokså lave utslipp, for eksempel gir produksjon av en makrellfilet lavere utslipp enn produksjon av en kyllingfilet. Oppdrettsfisk har høyere utslipp (høyere enn kylling, men langt lavere enn storfe) knyttet til seg. For oppdrettsfisk er dødelighet og sykdom hos fisken en stor bekymring, fordi en fisk som dør tilsvarer mye ressurser som har blitt brukt opp unødvendig. Produksjon av fôr er den største kilden til klimagassutslipp i havbruket, og et stort problem er den høye andelen av ingredienser til fôr som blir importert.  

Neste ledd i verdikjeden er oftest prosessering, lagring og transport. En stor kilde til utslipp her er drivstofforbruk. Flere norske bedrifter oppgir at man har eller skal gå over til fornybart drivstoff. I tillegg er det utslipp knyttet til energikrevende prosesser som kjøling, frysing og oppvarming. Utviklingen der går mot mer fornybar energi (noen installerer solceller) og mer integrert kjøling og oppvarming (med varmepumper). Dessuten må systemene være effektive og prosessene driftes på riktig temperaturnivå. For langtransport kan for eksempel frysing for å kunne transportere produktene med båt være aktuelt, istedenfor å sende dem ferske med fly.  

Ved kjøling og frysing bruker man kjøleanlegg, hvor kuldemedier sirkuleres i en lukket krets for å flytte varmen. Hvis kuldemediene lekker ut i atmosfæren, noe som kan skje ved feil i systemene eller ved vedlikehold, kan de bidra til global oppvarming og andre miljøbelastninger. Dette er særlig en bekymring dersom slike anlegg har kuldemedier med høy drivhuseffekt, såkalt GWP (global warming potential). Noen produsenter har lansert nye syntetiske kuldemedier med lav GWP, men når disse produseres eller slippes, ut oppstår miljø- og helsefarlige stoffer.

Mye bedre alternativ er da de naturlige kuldemediene, som vi vet helt sikkert ikke får noen overraskende nye effekter på klima og miljø, fordi de har vært brukt i over hundre år. I Norge har man stort sett vært god på å ta i bruk naturlige kuldemedier i industrielle anlegg. Et eksempel er at klimagassutslipp fra fiskerisektoren i Norge har minket de siste 20 årene, mye på grunn av at man har gått over til naturlige kuldemedier om bord på fiskebåtene. Alle dagligvarekjedene i Norge bestiller kun nye anlegg med naturlige kuldemedier til butikkene som skal pusses opp eller til nybygg.   

Mot slutten av matverdikjeden har vi konsumentene, altså oss! Noe av det største bidraget vi har til klimagassutslipp er matsvinn, det er større enn utslipp knyttet til både energi og utslipp av kuldemedier. Dette jobber man med å redusere på industrielt nivå, men det er veldig viktig at alle vi konsumenter er bevisste og kaster mindre mat! 

Så hva skal du som konsument gjøre?

Det er altså masse som påvirker om et produkt er bærekraftig. Et fullstendig bærekraftig valg er nesten umulig, og de fleste grunnene til dette er ute av vår kontroll. Her er det politikere, matvarekjedene og industrien som må ta grep, men vi kan bruke vår forbrukermakt for å styre dem riktig. Dessuten er det noen enkle grep du kan gjøre selv, oppsummert i listen under. 

• Norskprodusert mat har reist kortere og har derfor lavere utslipp knyttet til transport. Dessuten er det positivt for økonomisk og sosial bærekraft, da det skaper verdiskapning og arbeidsplasser i landet vårt. Det kan spesielt være lurt å unngå fisk-, kjøtt- og meierivarer som er produsert langt fra Norge. 
• Ha fokus på å unngå matsvinn! En enorm kilde til klimagassutslipp ligger i siste del av matverdikjeden, altså hos oss som konsumenter. Et matprodukt du har kjøpt på butikken har gått gjennom mange ledd i kjeden hvor hvert ledd representerer en kilde til utslipp. Dersom den havner i søpla har den gått gjennom hele kjeden forgjeves. 
• Vær kritisk til markedsføring! Det er mye å tjene på å markedsføre produktene sine som bærekraftige, men husk at definisjonen av bærekraft er kompleks. Vær obs på at bedrifter kan måle klimagassutslipp på ulike måter. Les deg opp på hvordan produsentene jobber med bærekraft. Har de satt seg spesifikke mål? Hvordan jobber de for å nå målene? Støtt de produsentene du stoler på.  

 

SINTEF jobber med bærekraft i matsystemer gjennom EU-prosjektet ENOUGH og Forskningsrådets CONNECT, som skal sørge for å utvikle og synliggjøre teknologi og metoder for å oppnå klimanøytrale matverdikjeder.