Industrielle avgasser: en uutnyttet ressurs

Avgass kan være en ressurs, men regulatoriske usikkerheter står ofte i veien for å komme i gang med å utnytte det.

Det er et ønske å gjenbruke gasser som CO₂ fra industrielle avgasser, men det krever store investeringer. Den økonomiske risikoen påvirkes også av at regelverket for hvordan man betaler for utslippene er i konstant endring. EU regelverkene som styrer utslippskvotetildeling og -pris er viktig i denne sammenhengen. Samtidig finnes det flere andre, litt mindre velkjente, regelverk som kan være like viktige.

Industriell avgass: mye potensiale

Forskningssenteret FME HighEFF har kartlagt hvordan avgasser fra smelteovner i metallindustrien kan nyttiggjøres. Vi ser at det finnes flere forskjellige måter å bruke avgass generelt, men også at en avgass rik på karbonmonoksid (CO) er forskjellig fra en som primært inneholder karbondioksid (CO₂). En gass med mye CO er ofte både lettere å bruke og kan bli brukt til flere ting.

Denne kartleggingen har avdekket flere viktige områder for videre forskning og teknologiutvikling. Vi ser også at det er nokså vanskelig for industrien å velge mellom de ulike løsningene som allerede finnes. For at industrien skal kunne lage en solid business case for hvordan de best kan benytte egen CO-gass må de vite hvilke rammebetingelser som gjelder – ikke bare nå, men også i fremtiden.

Bakgrunnen for dette arbeidet er de internasjonale klima- og miljøavtalene, som blant annet sier at verden må begrense global oppvarming til maks 2 grader. Europeiske direktiver som iverksetter den grønne omstillingen er nå i ferd med å rulles ut, ikke minst som følge av EU’s såkalte «European Green Deal». Reguleringene fra EU påvirker sterkt hva som skal gjelde også her i Norge. Flere av de viktigste reguleringene som påvirker rammebetingelsene for norsk industri er nå også under endring, oppdatering eller på vei til å fases inn eller ut.

Utslippsregler påvirker gjenbruk av avgass

Viktige europeiske reguleringer er blant annet utslippskvotesystemet (Emission Trade System, ETS). Innenfor ETS er gratiskvotetildelingen spesielt viktig for metallproduserende industri. Gratiskvotene skal beskytte sårbar industri mot såkalt karbonlekkasje. Karbonlekkasje er når produksjonsanlegg flyttes fra land med streng utslippsregulering til land som enten mangler tilsvarende reguleringer eller hvor reguleringene ikke er så strenge. I Europa forberedes nå innfasingen av en ny beskyttelsesmekanisme som kalles CBAM (Carbon Border Adjustment Mechanism). Denne skal ta over funksjonen til gratiskvotene og disse skal derfor gradvis fases ut. Dette vil kunne ha ekstremt mye å si for hvilke typer tiltak som vil lønne seg i fremtiden og hvilke typer investeringer man bør styre unna.

Karbonmonoksid er giftig, men kan forbrennes til CO₂; man sier at gassen har brennverdi. Det er for eksempel mulig å brenne gassen som brensel i turbiner for å lage elektrisitet. Utover forbrenning kan CO brukes som kjemikalie. Hvis CO kombineres med hydrogen får man noe som kalles syntesegass. Syntesegass er innsatsmiddel i mange prosessanlegg som blant annet produserer kjemikalier, drivstoff og polymere (som plastmaterialer).

Hvis vi kan erstatte fossil naturgass med CO-rik avgass i produksjonene av slike kjemikalier vil vi kunne minke de totale utslippene. Implementering av en slik erstatning vil imidlertid kreve betydelige investeringer, noe som er mer sannsynlig hvis industribedriftene oppfatter tiltaket som økonomisk fornuftig over tid. Nåværende reguleringer oppfordrer til å gjenbruke overskuddsvarme fra forbrenning av CO, men gir lite eller ingen insentiver for å investere i de enda mer klimavennlige alternativene. Tilpassing av reguleringene for å for eksempel stimulere produksjon av energiprodukter med høy kvalitet (som elektrisitet eller syntesegass) kan være en vei å utforske for våre lovgivere.

Selv de beste regulatoriske rammene vil imidlertid øke investeringsrisikoen hvis de ikke oppfattes som stabile og pålitelige over tid. Lovgivere må derfor også finne en likevekt mellom det å forbedre reguleringene og det å holde dem stabile og forutsigbare.