Fotball kan bli spillet alle taper

Kampbelastningen i internasjonal fotball er blitt så høy at den utgjør en helsefare for spillerne. Dermed er også selve produktet truet.

Å presse stadig flere kamper inn i turneringer, ser ut til å ha blitt en slags tevling der de internasjonale fotballforbundene UEFA og FIFA nå prøver å overgå hverandre. En skummel utvikling.

For oppskaleringen av kampprogrammet kommer på toppen av økende fysiske arbeidskrav til spillerne. Eksempelvis har sprintdistansen per kamp blitt 35 prosent lengre det siste tiåret. Dette øker behovet for restitusjon mellom kampene. Men i stedet er det altså antallet kamper som vokser.

De siste ti årene har muskelskader i hamstringsmuskulaturen økt i både antall, alvorlighetsgrad og i antall re-skader (ny skade på samme sted innen to måneder). Grunnene er sannsynligvis mange. Men de to viktigste er trolig økt kampbelastning og økte fysiske krav.

Lyset brennes altså i begge ender.

Dette gjør faren reell for at alle taper til slutt i det internasjonale fotballsirkuset.

• Spillerne blir tapere: Fjorårets fotballsesong satte en ny standard for kampbelastning for de beste mannlige spillerne. Spillerorganisasjonen FIFPRO uttrykker nå bekymring for spillernes mentale og fysiske helse. Og hva gjør gjentatte skader med karrierene til spillerne som er ute i lang tid?
• Supporterne blir tapere: Hvor lenge og hvor ofte orker du å sitte i sofaen og se favorittlaget ditt hvis favorittspilleren din er fraværende? Kanskje ser du også at motstanderen mangler de to største profilene sine, fordi disse er ute med skade til neste sesong. Vil ikke dette redusere litt av gleden med å følge lag og spillere over tid?
• UEFA og FIFA blir tapere – på sikt: Hvorfor de to forbundene ønsker seg stadig flere kamper, er ikke vanskelig å skjønne. Flere kamper gir mer penger i kassa – på kort sikt. Men om skadeproblematikken skulle redusere supporternes interesse, vil også de to forbundene kunne bli tapere på lang sikt.

Både klubber og landslag ønsker, naturlig nok, å bruke de beste spillerne så ofte som mulig. For de aller beste herrespillerne kan dette bety opp mot 90 kamper i sesongen. Om utviklingen fortsetter, er det ikke mange år til vi ser de første spillerne med tresifret antall kamper på en sesong.

Siste sesong var unormal, med Qatar-VM midt i de mest hektiske periodene i europeisk fotball. Men allerede i inneværende sesong vil spillerne gjennomgå omtrent den samme kampbelastningen. Og trenden er tydelig: Antallet kamper øker stadig.

Champions League er planlagt utvidet, slik at antallet kamper vil stige med en tredjedel fra og med neste sesong. VM for klubblag vil vokse betydelig fra 2025. Det samme vil VM for landslag gjøre fra 2026.

Vi som forsker på belastning og skader i fotball, har til nå vært opptatt av begrepet «match congestion» – opphopning av kamper på godt norsk – som et mål på perioder med spesielt høy kampbelastning. Denne opphopningen har vi tradisjonelt målt ved å telle antall enkeltperioder der bare fem dager eller mindre kunne brukes til restitusjon mellom kamper.

I år måtte dette uttrykket skrotes. For nå er det blitt slik at spillere er aksjon i oppimot 70 kamper per sesong, hvorav så mange som over 50 av kampene avvikles med fem eller færre restitusjonsdager mellom seg.

Dermed er hele sesongen er i praksis «congested»: Altså en sammenhengende periode med overbelastning.

Nå må vi i stedet stille følgende spørsmål: Hvor mange kamper tåler spillerne over en sesong? Hvor mange oppgjør tåler de over mange sesonger? Og sist, men ikke minst: Hvor mange kamper tåler de over en hel karriere?

Barcelonas stjernespiller Gavi, med sine totalt nesten 6000 minutter med kamp, er blant dem med høyest kampeksponering det siste året.

Siden kampskader er rapportert å forekomme opp mot 55 ganger per 1000 minutter kamp, må Gavi forvente rundt fem skader bare grunnet eksponeringen.

Gavi pådro seg en korsbånd- og meniskskade i november. Den vil holde ham utenfor kamp i ett års tid.

Min egen forskning og litteraturen ellers viser at vi ikke kan fastslå en årsakssammenheng mellom kampprogrammet og enkeltskader. Trass i dette er det opplagt at økingen i antall kamper vil øke skadeproblemene på gruppenivå.

Dette går åpenbart ut over spillernes helse. Men jeg er redd det også vil skade produktet.

EM neste år går som kjent uten Norge. Men turneringen vil også gå uten Gavi. Hvilke andre stjerner står for fall?

Akkurat som billettsalget på Ullevaal går opp og ned avhengig av om Erling Braut Haaland er skadefri eller ei, vil et EM uten mange av de beste spillerne oppleves som noe halvveis.

UEFA og FIFA vil derfor være tjent med en fotballhverdag der spillerne har tid til restitusjon. Dette vil gi høyere tempo og kvalitet i kampene. I tillegg vil det være bra for spillernes helse. Med en fornuftig kampbelastning kan vi unngå skader på både produktet og spillerne.

Hva mener spillerne selv? Spillerorganisasjonen FIFPRO uttaler at den synes utviklingen er galskap, men at den ikke får noe gehør. Paradoksalt nok virker det som at kampen om egen helse er den eneste kampen spillerne ikke får lov til å delta i.

Innlegget ble først publisert i VG 07. desember 2023. 11. desember 2023 gjestet han NRKs Nyhetsmorgen under samme tematikk.