Verden rundt oss øker sin innsats på teknologisk og innovasjonsrettet forskning, som også løser store samfunnsutfordringer. Norge bør gjøre det samme.
Teknologikappløpet mellom USA og Kina er tiltakende, og Europa sliter med et innovasjonsgap til de andre regionene. I en tid med behov for raskere omstilling og økt sikkerhet øker våre naboland sine investeringer i innovasjonsorientert, teknologisk forskning. Også Norge har styrket sin støtte til næringslivets forskning, utvikling og innovasjon, men resultatene, i form av produktivitet og innovasjon uteblir.
Ved siden av viktige grep i egen regi, påpeker SINTEF at statens innsats i innovasjonssystemet er i ubalanse. Vi anbefaler myndighetene å endre sin politikk for å få til et betydelig løft i innovasjon i samarbeid mellom næringsliv, offentlige aktører og forskningsmiljøer for å løse de utfordringer og gripe de muligheter vi som nasjon står overfor.
Teknologibyggerne
I 2025 er det 75 år siden forskningsstiftelsen SINTEF ble opprettet. I tett samarbeid mellom næringsliv, NTNU og andre og forskningsmiljøer har vi bidratt til å løse mange av de største utfordringene for norske bedrifter og samfunnet som helhet. Dette har i stor grad bidratt til det velferdssamfunnet vi har i dag.
Jubileumsboka, «Teknologibyggerne, SINTEF 1950-2025» [1] som utgis 28. januar 2025, fremhever, blant annet, at dette samarbeidet har vært avgjørende for utviklingen av norsk sokkel, maritim sektor og prosessindustrien, men også for Byggforskserien, systemene som gir unike norske helsedata og skreddersydd medisin, og for en lang rekke høyteknologiske oppstartsselskaper som fortsatt lever i dag.
I 2025 er det i stor grad bedriftenes behov for støtte innen klimatiltak, digital omstilling, sirkulær økonomi og produktivitet som driver SINTEFs oppdragsmengde. Vi mener dette underbygger at SINTEFs visjon, «Teknologi for et bedre samfunn» er høyst levende.


Gjennom våre 75 år har SINTEF hatt et unikt utkikkspunkt for å observere utvikling i næringsliv og offentlig sektor, og i økosystemene som skal styrke innovasjon og omstilling, i Norge og internasjonalt. I dette notatet reflekterer vi over utviklingen, og deler tanker om hvordan SINTEF bør prioritere sin innsats for å øke norsk innovasjons- og omstillingsevne, og sette jubilanten SINTEF i stand til å bidra godt, også i den neste 75 årene.
Men først litt om tilstanden i 2025.
Hvor står SINTEF etter 75 år?
Vi må kunne slå fast at SINTEF fortsatt hevder seg meget godt:
- SINTEF har lyktes med en betydelig grønn omstilling i egen oppdragsportefølje. Et stort fall i oppdrag fra olje- og gassnæringen siden 2013 er (noe) mer enn kompensert med vekst på andre områder. For 11 av de 15 største FoU-næringene i Norge i dag, har veksten i SINTEFs oppdrag vært lik eller større enn veksten i næringenes egen FoU i perioden.
- SINTEF kommersialiserer attraktiv teknologi. Siden 2014 har Stiftelsen SINTEFs investering på 300 millioner kroner i fond for å kapitalisere våre oppstartsselskaper utløst en samlet kapitalinnhenting på 3 milliarder kroner til forskningsintensive startups og scaleups.
- SINTEF tar markedsandeler. Inntektene fra næringslivet vokser mer enn proporsjonalt med næringslivets innkjøp av FoU fra norske og utenlandske universiteter, høyskoler og institutter.
- SINTEF, sammen med sine kunder og partnere, gjør det svært godt i Forskningsrådets programmer, og dette bidrar sterkt til å øke norsk kapasitet for omstilling.
- SINTEF er den norske aktøren som klart henter mest kunnskap og prosjektpenger hjem til Norge fra EUs rammeprogram, og er en viktig partner for norske bedrifter og offentlige aktører som ønsker å inngå forskningssamarbeid i EU. SINTEF er nest største forskningsinstitutt i Horisont Europa innenfor disiplinen forskningssamarbeid med næringsliv, bare slått av tyske Fraunhofer.
- I en fersk sammenligning med 15 av de største forskningsinstituttene i Europa, scorer SINTEF høyt på kunnskapsoverføring til næringslivet. Vi har tre ganger så høy oppdragsandel, og tre ganger så mange spin-offs som gjennomsnittet. Og 95 prosent av disse spin off-selskapene eksisterer fortsatt etter fem år, noe som er betydelig høyere enn gjennomsnittet for europeiske forskningsinstitutter.
- SINTEF scorer gjennomgående svært høyt på ulike rangeringer av arbeidsgiverattraktivitet og omdømme.
Samtidig er det en kjensgjerning at næringslivets innkjøp av FoU fra norske og utenlandske forskningsinstitusjoner har avtatt i flere år. Forskningsrådets tilskudd til næringslivets FoU har over år hatt svak vekst, på tross av kraftig vekst i offentlige tilskudd til sektoren som helhet. SINTEFs oppdrag for næringslivet og samfunnet står i dag ikke i forhold til omstillingsbehovet.
En økende ubalanse mellom vekst i utgifter og inntekter utfordrer vår forretningsmodell som et konkurransedyktig, europeisk, teknisk-industrielt forskningsinstitutt med en viktig og kostbar laboratorieinfrastruktur.
Instituttsektoren faller bakpå, svakere kunnskapsoverføring i Norge
Vedlagte graf [2] viser utviklingen over 15 år mellom de tre sektorene som utfører forskning og utvikling i Norge (FoU). Den viser en betydelig realvekst i FoU innenfor universitets- og høyskolesektoren, og en betydelig vekst innenfor næringslivets egenutførte FoU de siste 10-15 årene, mens det praktisk talt ikke har vært noen FoU-vekst innenfor den norske instituttsektoren.

Selv om det er noe overlapp, er det en kjensgjerning at norsk næringsliv, forskningsinstitutter og universitet og høyskoler i all hovedsak spiller ganske ulike, og komplementære roller i det norske forskningssystemet. Mer enn 80 prosent av all oppdragsforskning utføres av instituttsektoren, og derfor er det rimelig å tolke grafen foran til at FoU som gir kunnskapsoverføring nær praktisk anvendelse i bedrifter og offentlig sektor er betydelig svekket (relativt sett) i det norske forskningssystemet gjennom denne perioden.
Det er imidlertid vanskelig å finne dokumentasjon på at en slik utvikling har vært en villet politikk. Tvert imot har de politiske signalene de senere årene vært tydelige på behovet for å ta resultater av forskning i bruk. Flere har gitt uttrykk for at instituttsektoren er utsatt for «collateral damage» i en kompleks forskningspolitikk, der få har systemisk oversikt.
SINTEFs utfordringer føyer seg inn i en mye større diskusjon om nasjonal og regional konkurransekraft, som er løftet blant annet av Draghi-rapporten. Derfor benytter vi anledningen til å løfte blikket, før vi fremmer noen temaer og anbefalinger til diskusjon.
Betydningen av forskning for produktivitet og innovasjon


(Fotos: Geir Mogen)
SINTEFs ansatte opplever at mange tenker på forskning for innovasjon som noe veldig langsiktig, «nice to have», og ganske fjernt fra dagsaktuelle utfordringer. Men slik er det ikke.
Forskningsaktiviteter der bedrifter og forskningsmiljøer jobber sammen om å løse teknologiske utfordringer, skaper innovasjon hos bedriftene her og nå. Og grensesprengende, nye tjenester springer ut av grunnleggende teknologisk forskning.
Draghi-rapporten: Sterk sammenheng mellom forskningsinnsats og produktivitet
Debatten om norsk og europeisk innovasjonskraft har økt i kjølvannet av den alarmerende rapporten om Europas konkurransekraft [3] fra Mario Draghi, tidligere statsminister i Italia og europeisk sentralbanksjef.
Rapporten slår fast at Europas konkurranseevne har sakket akterut, og det viktigste enkelttiltaket som anbefales i rapporten er å lukke innovasjonsgapet, der forskning blir tillagt en sentral rolle.

Blant mange talende figurer har rapporten et diagram som viser et direkte sammenfall mellom produktiviteten til arbeidsstokken i ulike land og hvor mye landet investerer i forskning og innovasjon. Draghi påpeker at USA investerer om lag dobbelt så mye i forskning og innovasjon som EU-landene. En av hovedanbefalingene i rapporten er at Europa (og Norge) raskt må opp på samme nivå som USA, blant annet gjennom en dobling av EUs rammeprogram for forskning.
Draghi er opptatt av at Europa må komme ut av et «middle technology trap». At vi må fremdyrke nytt høyteknologisk næringsliv, basert blant annet på kunstig intelligens, som skaper større vekst, verdier og produktivitet enn det etablerte europeiske næringslivet.
Dette er svært viktige påpekninger også for Norge, som i dag investerer enda mindre i forskning og innovasjon, enn mange andre europeiske land.
Perspektivmeldingen: Vi må jobbe smartere for å skape verdier og finansiere velferden

Produktivitetsveksten i Norge er lavere enn snittet i OECD [4]. Regjeringens perspektivmelding [5] beskriver utfordringene: Vi må jobbe smartere og øke produktiviteten for å få nok arbeidskraft, skape verdier og finansiere fremtidig velferd.
En reduksjon av petroleumsvirksomheten gir særskilte utfordringer for Norge. Derfor er det spesielt viktig å utvikle nye, høyproduktive næringer og nye bedrifter med vekstpotensial.
Norges forskningsinnsats ligger langt bak nabolandene
Norge investerer vesentlig mindre i forskning og utvikling (FoU) enn våre naboland. Vi investerer 1,6 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP), mens andelen i Sverige er 3,5 prosent [6]. Det er særlig privat sektors investeringer i FoU som er lavere i Norge.
Ulike regjeringer har i mer enn 20 år hatt som mål at norsk næringsliv skal investere 2 prosent av BNP i FoU, men vi er langt unna dette målet [7]. I 2022 investerte norsk næringsliv 0,8 prosent av BNP. I Sverige investerer næringslivet 2,6 prosent av BNP i FoU.
I tillegg til forskningsinnsatsen i høyteknologiske bedrifter, investerer private stiftelser som Wallenberg, Novo Nordisk og Carlsberg tungt i forskning, særlig på teknologiområdet, og utenfor selskapene de selv eier, for å styrke grunnlaget for næringslivets framtidige innovasjons- og konkurransekraft.
Verden omkring oss trapper opp forskningsinnsatsen for å øke konkurransekraft
Verden omkring oss øker nå sine investeringer i forskning for innovasjon. I våre nærmeste naboland er det nylig vedtatt store satsinger på forskning, begrunnet med behov for bærekraftig økonomisk vekst, verdiskaping og konkurransekraft.
Sveriges regjering har fremmet forslag om å øke den offentlige FoU-innsatsen med 6,5 milliarder svenske kroner frem mot 2028. Finland har vedtatt et overordnet FoU-mål på 4 prosent av BNP i 2030.


En forfeilet omstillingspolitikk i Norge
Store offentlige FoU-investeringer har ikke gitt ønsket omstillingseffekt
Det lave, samlede FoU-nivået i Norge har ikke gått upåaktet hen, og en økning har vært sett som en del av omstillingsbehovet. Gjentatte Storting har økt de offentlige tilskuddene til næringslivet for å styrke bedriftenes forskning, utvikling og innovasjon. Statens samlede tilskudd til bedriftenes FoU er mer enn doblet de siste 15 årene.
Likevel finner Statistisk sentralbyrå (SSB) at sysselsettingen i høyproduktive næringer ikke øker [8], og det er ingen tegn til endring i den norske næringsstrukturen. Statistikken viser avtakende produktivitetsvekst og Norge er stadig svakere representert på listene over de mest verdifulle selskapene.
De påviser også at næringslivet i avtagende grad utnytter resultatene av offentlig finansiert forskning, og det kjøpes mindre og mindre forskning fra både norske og internasjonale forskningsmiljøer, til tross for den kraftige offentlige stimulansen.
I sum gir dette grunnlag for å hevde at norsk omstillingspolitikk har feilet og at det må treffes tiltak for å øke privat sektors innovasjonskraft og ikke å havne lengre bakpå, særlig når landene rundt oss forventes å skjerpe sin innsats.
Det offentliges innsats: Et innovasjonssystem i ubalanse
Det er mange årsaker til manglende innovasjon og produktivitetsvekst i Norge. Ett viktig utgangspunkt er å forstå hvordan det offentlige har fordelt sine investeringer på ulike virkemidler.
Doblingen av den offentlige ressursinnsatsen på FoU har i overveiende grad gått til større bevilgninger til Enova og Skattefunn. Det er slående at bevilgningene til Forskningsrådet har ligget stille gjennom 15 år, med unntak av et tidsbegrenset oppsving under pandemien. Næringslivet rapporterer at 80 prosent av deres FoU-innsats er knyttet til utviklingsarbeid, og at deres innkjøp av FoU ikke viser noen vekst.
Basert på dette er det grunn til å tro at de økte offentlige tilskuddene i hovedsak benyttes til enkeltbedrifters interne utviklingsaktiviteter. Dette bidrar i liten grad til Draghis etterlysning av nye teknologiske gjennombrudd og kunnskapsoppbygging som bedrifter på tvers av bransjer kan utnytte.
Offentlige tilskudd inngår i en betydelig andel av bedriftenes FoU-prosjekter [9]. Det innebærer at næringslivets vekst i FoU-innsats ikke vesentlig overgår det som kreves for å motta de offentlige tilskuddene, slik at næringslivet ikke har økt sin egeninitierte FoU-innsats i denne lange perioden, i motsetning til det inntrykket statistikken beskrevet over kan gi.

Draghis oppfordring til å doble EUs rammeprogram for forskning må sees i sammenheng med det samfunnsøkonomiske hovedargument for at det offentlige skal støtte forskning i private bedrifter, som er at forskningsaktiviteten kan gi positive resultater for andre enn dem som finansieringer forskningen, og at næringslivets investeringer alene vil bli for lave uten offentlig støtte [10].
Forskningsinstituttene har en viktig rolle for å utvikle og spre ny teknologi. Ved å koble næringslivet til den internasjonale forskningsfronten øker forskningsinstituttene også sin egen kompetanse og laboratoriepark. Dette er kompetanse og fasiliteter som anvendes i nye forskningsoppdrag som sprer kunnskap på tvers av bedrifter og bransjer. Studier av SINTEFs 75-årige historie [11] viser at denne «spillovereffekten» skaper betydelig teknologiutvikling i bedrifter og i samfunnet.
SINTEF erfarer at Forskningsrådet er i en særstilling når det gjelder å finansiere samarbeidsprosjekter mellom næringsliv og norske forskningsmiljøer. Slike prosjekter styrker forskningsinstitusjonenes innsikt i næringslivets utfordringer, løser deres problemer, og sikrer at resultater av offentlig finansiert forskning tas raskt i bruk og at generisk kunnskap kan spres til flere bedrifter og miljøer.
Prosjekter under de næringsrettede virkemidlene finansieres som spleiselag mellom bedriftene og Forskningsrådet. Disse virkemidlene er dessuten direkte utløsende både for private investeringer i forskning og for SINTEFs samarbeid med både veletablerte bedrifter og oppstartsselskaper. De er også dimensjonerende for vår egen evne til å drive kommersialisering av teknologi.


Det har dessverre vært en realnedgang i budsjettene til disse næringsrettede ordningene gjennom femten år, med unntak av et oppsving under pandemien [12]. Bevilgningene i faste kroner er nå lavere enn de var i 2009. Den flate utviklingen i Forskningsrådets tildelinger siden 2009 forklarer, etter SINTEFs syn, sammen med nedgangen i forskning i olje og gassektoren, langt på vei instituttsektorens manglende vekst.
Realiteten er at bedriftene ønsker å investere mer i forskning, men staten har redusert sine bidrag til Forskningsrådets spleiselag. Av regjeringens forslag til statsbudsjett for 2025 går det fram at nesten 70 prosent av bedriftene som søker om å få bidra i spleiselag gjennom ordningen for innovasjonsprosjekter for næringslivet i Forskningsrådet får avslag.
Næringsdepartementets formulering rundt dette er oppsiktsvekkende, i lys av ønske om økt omstillingstakt:
«31 % av mottatte søknader fikk støtte i 2023. Forskningsrådet melder om høy kvalitet på søknadene, og om lag to av tre ble vurdert som støtteverdige. Dette vil si at mange av prosjektsøknadene som ble avslått grunnet knappe budsjettrammer, representerte et betydelig potensial for omstilling og verdiskaping.» [13]
Mange tiltak må til for å øke innovasjonskraften – hvordan kan SINTEF best bidra?
Rapporten fra Mario Draghi har utløst en omfattende debatt om hva som skal til for å øke innovasjonstakten, der mange ulikeartede temaer har fått mye oppmerksomhet i omverdenen, blant annet:
- Aktiv næringspolitikk
- Statens dominerende rolle som største eier i norsk næringsliv
- Betydningen av stiftelser som langsiktige eiere i næringslivet
- Kapitaltilgang for oppstart, og særlig oppskalering av nye virksomheter
- Betydningen av formue- og exitskatt
- Rollen til Investinor og Nysnø
Det er sjelden temaet forskning kommer på spissen i den offentlige debatt. SINTEFs håp er at vår innsats som nettverksentreprenør gjennom jubileumsåret vil bidra positivt til økt oppmerksomhet, og ikke minst til økt norsk forskningsinnsats for innovasjon.
Vi ser for oss at SINTEFs hovedprioriteringer fremover vil være å:
- Gjøre et løft i vår evne til strategisk dialog med kunder, som hjelper SINTEF til å treffe enda bedre på deres behov, og øker bedriftenes egenfinansiering av forskning.
- Gjøre vår kompetanse og laboratoriekapasitet mer synlig overfor oppstartsvirksomheter, og gå i dialog med dem om virkemidler som bedre treffer deres behov.
- Utfordre staten til å styrke finansiering av innovasjonsorientert forskning.
- På et strategisk og overordnet plan, ønsker SINTEF å bidra til en bred diskusjon om hvordan statens eierskap kan bidra til mer langsiktighet i FoU, i tråd med rollen de største eierne i næringslivet i våre naboland spiller.
- På kort sikt vil SINTEF arbeide videre for at staten bør vri en større andel av sine egne FoU-midler mot ordningene i Forskningsrådet hvor næringslivet selv investerer og samarbeider med norske forskningsinstitusjoner. Dette er treffsikre ordninger som gir både oppstartsvirksomheter og etablert næringsliv varige konkurransefortrinn og omstillingsevne, og som styrker forskningsmiljøenes kompetanse.
- Utfordre andre stiftelser og private kapitaleiere til å engasjere seg i behovet for økt konkurransekraft og nytt næringsliv gjennom å investere mer i grunnleggende teknologisk forskning og laboratorier som del av deres «allmennyttige oppgaver». For SINTEF er det et håp at et slikt engasjement fra stiftelser vil kunne bidra til å oppskalere innsats som i dag finansieres over instituttenes (meget magre) grunnbevilgning.
- Utfordre staten rundt mangel på kapital til høyteknologiske oppstartsvirksomheter i tidlig såkornfase. Statens eierforventninger til Investinor og Nysnø gjør at de i for liten grad kan bidra til å øke takten i SINTEF og andre forskningsmiljøers kommersialiseringsaktivitet.
[1] Teknologibyggerne. SINTEF 1950-2025. Fagbokforlaget 2025.
[2] Et velfungerende forskningssystem, notat Forskningsrådet, 6. februar 2023.
[3] The future of European competitiveness. A competitiveness strategy for Europe, September 2024.
[4] Kilde: OECD Economic Surveys Norway, June 2024.
[5] Med. St. 31 (2024-2024). Perspektivmeldingen 2024.
[6] Indikatorrapporten. Norges forskningsråd 2024
[7] Strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling, april 2024
[8] SSB dypdykkartikkel. Indikatorrapporten, Norges forskningsråd 2023
[9] Regner man med bedriftenes egeninnsats i prosjektene delfinansiert av offentlige tilskudd til FoUoI (SSB tabell 12639), kan prosjektomfanget konservativt estimeres til ca. 40 mrd. løpende kroner i 2021.
[10] Strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling. Nærings- og fiskeridepartementet, Kunnskapsdepartementet 2024
[11] Teknologibyggerne. SINTEF 1950-2025. Fagbokforlaget 2025.
[12] Et velfungerende forskningssystem, utviklingstrender i næringslivets FoU, notat Forskningsrådet 6.februar 2023.
[13] Prop 1 S (2024-2025) Nærings- og fiskeridepartementet (statsbudsjett for 2025)
Kommentarer
Ingen kommentarer enda. Vær den første til å kommentere!