Hvordan kan vi utnytte ressurser på tvers av virksomheter? Der overskuddsressurser, biprodukter, energi, vann, arealer eller kompetanse fra én aktør blir en verdifull innsatsfaktor for en annen?
Vi må styrke norsk matberedskap samtidig som vi reduserer klima- og miljøavtrykket vårt. Vi må, med andre ord, produsere mer med mindre ressurser og vi må skape nye verdikjeder basert på det som i dag regnes som et restprodukt. Nå en bedrifts avfall blir en annen bedrifts råvare utnyttes restressursene mye bedre. Det kalles industriell symbiose.
I en ny SINTEF-rapport «Sirkulær bioøkonomi i Midt-Norge» har vi undersøkt mulighetene for økt samarbeid mellom næringsaktører i regionen for å realisere sirkulær bioøkonomi. Det er ikke bare et miljøtiltak. Det er også næringsutvikling.
Midt-Norge utnytter mye, men kan utnytte enda mer
Når den norske regjeringen ønsker nye måter å løse store og kompliserte samfunnsutfordringer, oppretter de et samfunnsoppdrag. Vår rapport treffer på to av disse:
1) Bærekraftig fôr til husdyr og laks. Der er målet å øke norskandelen til 70 prosent i kraftfôr til husdyr og 25 prosent i fôr til oppdrettsfisk.
2) Sirkulær økonomi. Der ett av delmålene er at bedrifter i større grad skal dele knappe ressurser som råvarer, energi og areal. Industrielle symbioser løftes frem som en viktig del av løsningen for å skape mer verdiskaping med mindre ressursbruk.
Midt-Norge har et særlig godt utgangspunkt. Regionen har sterke næringer innen havbruk, fiskeri, landbruk, næringsmiddelindustri, skogbruk, prosessindustri og energi. Mange av disse næringene genererer betydelige ressursstrømmer som i dag ikke utnyttes fullt ut. Samtidig finnes det aktører som kan bruke disse ressursene som råstoff i nye produkter og verdikjeder.
Ifølge kartleggingen Restråstoff i Trøndelag (2024) oppstår det årlig oppstår om lag 4,9 millioner tonn biobaserte sidestrømmer i Trøndelag. Selv om rundt 3,7 millioner tonn utnyttes allerede, er det fortsatt om lag 1,2 millioner tonn som ikke utnyttes. Brorparten av det er fiskeslam og skogressurser i form av greiner og topper.
Selv om disse ressursene stort sett brukes til energiproduksjon eller gjødsling, er den årlige verdien som går tapt estimert til minst 200 millioner kroner. Da kommer miljøgevinsten i tillegg. Hvis vi kan bruke deler av disse ressursene til å foredle mat, fôr, ingredienser eller materialer blir gevinsten enda høyrere.
Målet bør likevel ikke være å utnytte enhver sidestrøm for enhver pris. Den beste bruken avhenger av råstoffets kvalitet, volum og tilgjengelighet gjennom året, kostnader til innsamling og behandling, markedets behov og den samlede miljøeffekten.
Matsikkerhet er en viktig brikke i totalberedskapen vår
Industrielle symbioser har fått en ny aktualitet gjennom økt oppmerksomhet rundt forsyningssikkerhet og beredskap. FFIs nylig utgitte rapport «Nasjonal forsyningssikkerhet i krise og krig» peker på at norsk matforsyning er sårbar som følge av avhengighet av importerte innsatsfaktorer og globale verdikjeder.
Rapporten understreker behovet for økt nasjonal produksjon og bedre utnyttelse av tilgjengelige ressurser. Dette samsvarer med retningen som trekkes opp i Totalberedskapsmeldingen, hvor regjeringen understreker at både næringsliv og myndigheter må bidra til å styrke samfunnets motstandskraft og redusere sårbarheter i kritiske verdikjeder.
Industrielle symbioser kan være en del av svaret. Når lokale ressurser brukes flere ganger, når sidestrømmer blir råstoff i nye produksjonsprosesser, og når næringsaktører samarbeider tettere, kan vi både redusere ressursbehovet og styrke regionale verdikjeder.
Bedre utnyttelse av lokale ressurser kan:
- redusere vår avhengighet av enkelte importerte innsatsfaktorer
- styrke regional produksjon
- gjøre verdikjedene mer fleksible ved forstyrrelser
Industrielle symbioser løser ikke matberedskapen alene, men kan inngå som en del av et mer robust og ressurseffektivt matsystem.
Energi er også en restressurs
Industriell symbiose handler om mer enn biologiske ressurser. Bedre utnyttelse av overskuddsvarme som energikilde i Norge er anslått til om lag 20 TWh per år. Det viser tall fra NVE som har basert seg på en nasjonal kartlegging gjennomført av Norsk Energi og NEPAS.20 TWh tilsvarer det årlige strømforbruket til rundt en million boliger.
I Midt-Norge har vi betydelige varmeressurser ved blant annet Tjeldbergodden, Nyhamna, Elkem Thamshavn, Wacker Chemicals Norway, Malm og Skogn.
På Nyhamna bruker Salmon Evolution oppvarmet sjøvann fra gassprosesseringsanlegget i lakseproduksjonen. Elkem Thamshavn leverer overskuddsvarme til blant annet Norsk Kylling, boliger og offentlige bygg. Eksemplene viser hvordan en ressurs som ellers ville gått tapt, kan bli grunnlag for ny produksjon og redusert energibruk.
Samtidig illustrerer eksemplene hvor viktig geografisk nærhet er. Temperatur, avstand, infrastruktur og variasjoner i tilbud og etterspørsel er avgjørende for om en varmesymbiose blir teknisk og økonomisk gjennomførbar.
Fra biobaserte sidestrømmer til fôr og nye bioprodukter
Biobaserte sidestrømmer, altså biprodukter og restråstoff, kan brukes til langt mer enn biogass. Næringsrikt prosessvann, bio-CO₂ og biologiske sidestrømmer kan brukes til dyrking av blant annet mikroalger, gjær, makroalger og børstemark. Disse organismene kan omdanne ellers tapte næringsstoffer til biomasse som kan inngå i fôr og andre biobaserte produkter.
Ved Finnfjord bruker de bio-CO₂ fra smelteverkets røykgass til produksjon av mikroalger i fotobioreaktorer. Det er et lukket system som brukes til å dyrke lysfølsomme organismer. Mikroalgene produserer proteinrik biomasse som kan brukes som ingrediens i fôr til oppdrettsfisk.
På Tjeldbergodden utvikles løsninger der overskuddsvarme, CO₂ og biologiske sidestrømmer kan kombineres i produksjon av blant annet mikroalger og børstemark. Systemer som dette viser hvordan prosessindustri, energi og bionæringer kan kobles sammen i nye verdikjeder.
Integrerte produksjonssystemer som akvaponi kan utnytte enda flere deler av ressursgrunnlaget. Her brukes næringsstoffer fra fiskeproduksjon til planteproduksjon, mens biologiske prosesser bidrar til å rense vannet før det føres tilbake. Andre organismer kan kobles inn for å omdanne partikulært organisk materiale til ny biomasse.
Erfaringer fra inn- og utland viser at industrielle symbioser sjelden oppstår av seg selv. Selv når det finnes tilgjengelige ressurser og potensielle mottakere, kan barrierer knyttet til logistikk, geografi, volum, kvalitet, regelverk og økonomi hindre realisering.
I bioøkonomien er dette særlig viktig fordi mange biologiske ressurser har kort holdbarhet, høyt vanninnhold og lav verdi per transportert enhet. Verdiskaping krever derfor ofte at ressursene foredles og utnyttes nær der de oppstår. Tilgangen på biologiske ressurser kan dessuten variere i mengde og kvalitet gjennom året. Dersom én aktør endrer produksjonen eller faller bort, kan hele symbiosen bli sårbar.
Robuste industrielle symbioser bør derfor så langt som mulig bygge på flere ressurser, aktører og alternativt bruk. Det gjør systemet mer fleksibelt og motstandsdyktig over tid. En annen barriere er mangel på informasjon. Virksomheter har ikke nødvendigvis oversikt over hvilke ressurser som finnes i regionen, hvor de oppstår, hvilken kvalitet de har eller når de er tilgjengelige. Rapporten anbefaler derfor å etablere en regional, digital ressursoversikt som kan gjøre det lettere å koble tilbydere og mottakere.
Sirkulært er ikke automatisk bærekraftig
Det er fristende å tro at bruk av restressurser alltid gir miljøgevinst. Så enkelt er det ikke. Innsamling, transport, tørking, rensing og foredling kan kreve betydelige mengder energi, materialer og kjemikalier. Nye anvendelser kan også skape konkurranse om ressurser som allerede brukes i andre verdikjeder. Derfor må industrielle symbioser vurderes på systemnivå.
Livsløpsanalyser må undersøke hva som ville skjedd med ressursen uten symbiosen, og hvilken produksjon den nye løsningen faktisk erstatter. Teknoøkonomiske analyser må samtidig vurdere investeringer, driftskostnader, råstoffvariasjon, marked og risiko. Uten slike analyser kan vi overvurdere miljøgevinsten eller flytte belastningen fra én del av verdikjeden til en annen.
Gevinsten er stor hvis regionen lykkes
SINTEF-rapporten viser at Midt-Norge har et betydelig uutnyttet potensial for industrielle symbioser basert på lokale bioressurser. Skal regionen klare å utnytte dette krever det samarbeid på tvers av verdikjeder, tilgang til teknologi, langsiktige investeringer og gode rammevilkår.
Gevinstene kan være store i form av økt verdiskaping, bedre ressursutnyttelse, redusert miljøbelastning og mer robuste forsyningssystemer. Rapporten viser samtidig at teknologien i mange tilfeller allerede finnes. De største hindrene er ofte økonomi, koordinering, infrastruktur, manglende data og et regelverk som i stor grad er utviklet for lineære verdikjeder.
For å gå fra interessante koblinger på papiret til robuste industrielle symbioser i praksis, er det behov for digitale ressursoversikter, pilot- og demonstrasjonsanlegg, kompetansebygging på sirkulær tenking og helhetlige vurderinger av teknologi, økonomi, miljø og samfunnseffekter.
Områder med høy konsentrasjon av industri, havbruk og landbruk, som Trondheimsfjorden, Fosen, Innherred og Nordmøre, peker seg ut som særlig relevante for videre utvikling.
For å lykkes kreves samarbeid på tvers av bransjer, nye forretningsmodeller, teknologisk utvikling og en god forståelse av ressursstrømmer og markedsmuligheter. Industrielle symbioser krever ofte koordinering mellom næringsliv, myndigheter, investorer og virkemiddelapparat.
Forskningsmiljøer som SINTEF kan bidra som uavhengige kunnskaps- og kompetansepartnere, blant annet gjennom ressurskartlegging, teknologiutvikling og helhetlige vurderinger av lønnsomhet, miljøeffekt og risiko.
Kommentarer
Ingen kommentarer enda. Vær den første til å kommentere!