Fornybar sikkerhet – fossil sårbarhet?

SINTEFs marked med størst vekst, er Europa. Det er fra denne posisjonen vi tydelig ser hvordan europeisk industri og FoU-politikk beveger seg. Denne bloggen er en utdyping av debatten fra Arendalsuka «Fornybar sikkerhet, fossil sårbarhet?», der vi diskuterte risikoen ved å ikke omstille energisystemet og næringslivet raskt nok.

Avhengigheten av fossil energi er ikke bare et klimaproblem, det er en sikkerhetsrisiko. SINTEF ønsker å være en tydelig pådriver for grønne løsninger, fordi vi mener de er mer sikre, kostnadseffektive og pålitelige. Omstilling til et fornybart og differensiert energisystem, mer sirkulær bruk av ressurser og mer kontroll over verdikjeder, kan styrke samfunnets motstandsdyktighet. Men skal Norge ta en ledende posisjon i fremtidens markeder og verdikjeder, kan vi ikke ta risikoen med å binde kapital og kunnskap i markeder som gradvis mister sin strategiske betydning.

EU har endret begrunnelsen, ikke målet!

Ambisjonene om klimanøytralitet og utslippskutt fra «The Green Deal» ligger fast. Det som er nytt er hvordan omstillingen begrunnes. Pandemien, energikrisen etter Russlands invasjon av Ukraina og økende geopolitisk rivalisering mellom USA og Kina har vist hvor sårbar Europa er for energitilgang, teknologiutvikling, konkurransekraft og svikt i globale forsyningskjeder. Som følge av dette er energi- og klimapolitikken blitt en integrert del av EUs industri- og sikkerhetspolitikk.

Dette kommer til uttrykk gjennom initiativer som Clean Industrial Deal, Net-Zero Industry Act, Critical Raw Materials Act og Electrification Action Plan. Ved første øyekast kan disse fremstå som tekniske EU regelverk, men i realiteten er de byggesteiner i en samlet strategi for å styrke Europas økonomiske og geopolitiske posisjon. Målet er ikke bare å redusere utslipp, EU ønsker samtidig å:

• styrke europeisk konkurransekraft
• bygge nye industrielle verdikjeder
• redusere avhengigheten av importerte energi- og råvareressurser
• øke energisikkerheten
• sikre teknologisk lederskap
• skape arbeidsplasser og industriell vekst i Europa

EU ser ikke på energiomstillingen som en kostnad, men som en nødvendig investering for å skape fremtidig verdiskaping og økonomisk styrke. Derfor er ikke spørsmålet bare hvordan utslippene skal reduseres, men også om hvor de nye fabrikkene skal bygges, hvem som skal kontrollere fremtidens verdikjeder, og hvilke regioner som skal eie og utvikle de teknologiene som vil dominere energisystemene og verdiskaping i tiårene fremover.

Norsk debatt går motsatt vei

I Norge er diskusjonen preget av bekymringer for kostnadene ved omstillingen og konsekvensene for eksisterende næringer. Energisikkerhet handler om pris for forbrukere og om å være en stabil leverandør av fossil energi for å trygge Europa. Alternativet er at ustabile regimer vil fylle inn behovene hvor Norge ikke gjør det.

På oljemessen ONS 25. august, ble kontrasten mellom Europas og Norges ambisjoner tydelig. Der presenterte KonKraft, samarbeidet mellom NHO, LO og Norges Rederiforbund, rapporten «Utsikt: Norsk sokkel mot 2050». Analysen konkluderer med at europeisk etterspørsel etter norsk olje og gass vil vedvare fram mot 2050, og argumenterer for økt leteaktivitet og åpning av nye områder, særlig i nord. Samme dag understreket energiminister Terje Aasland (Ap) at fortsatt aktivitet i Barentshavet er i både Norges og Europas interesse.

I en videohilsen fra EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen samme dag, advarte hun om at Europas avhengighet av fossile energikilder gjør kontinentet sårbart, og framhevet at EU nå trapper opp overgangen til fornybar energi produsert i Europa.

Hva betyr dette for Norge?

Siden 2020 har EU økt fornybarandelen i energiforbruket fra 22 % til 26 %, mens fornybarandelen i elektrisitetssektoren har vokst fra under 40 % til rundt 50 %. Målene om et 42,5% andel av fornybar i 2030 (8th Environment Action Programme. Share of energy consumption from renewable sources in Europe, EEA, 2024) krever betydelig økning i utbyggingstakten. Om EU lykkes fullt ut med sine mål er usikkert, men retningen er tydelig.

Elektrifisering og økt bruk av fornybar energi vil ikke erstatte behovet for norsk olje og gass over natten. Men på lengre sikt kan den utfordre de norske ambisjonene om fortsatt vekst i europeisk etterspørsel etter fossile energikilder. Norsk petroleumsstrategi bygger i stor grad på forventningen om at Europa vil etterspørre betydelige mengder olje og gass i flere tiår framover. Dersom EU lykkes raskere med omstillingen enn norske myndigheter og næringsaktører legger til grunn, kan markedet for nye norske petroleumsinvesteringer bli mindre enn forventet. Samtidig kanaliseres stadig mer kapital, teknologiutvikling og industribygging i Europa mot nye energi- og lavutslippsnæringer, områder hvor Norge foreløpig har begrenset posisjon og aktivitet. Spørsmålet blir derfor om hvor fremtidens industrielle verdiskaping og strategiske markedsmakt kommer til å ligge, og om Norge er i posisjon til å delta, eller om vi stiller oss på sidelinjen.

Dilemmaer i grønn omstilling

En nyttig modell for å diskutere utfordringene i energiomstillingen er energitrilemmaet, som beskriver balansen mellom tre hensyn:

• Klima og miljø
• Forsyningssikkerhet
• Konkurransekraft og økonomi

Omstiller vi for sakte, risikerer vi å ikke nå klima- og miljømålene, samtidig som vi blir låst til løsninger som på sikt mister sin konkurransekraft. Omstiller vi for raskt, risikerer vi at kraftsystemet og kraftproduksjonen ikke henger med, at kostnadene blir for høye, og at industri og verdiskaping svekkes.

Klimaendringene og naturkrisen er den største driveren av risikoene vi står foran. Vi blir minnet på dette daglig ved at Europa opplever sin varmeste sommer noen gang med store konsekvenser som skogbranner, tørke og ekstrem hete.

Grønn omstilling reduserer ikke ressursbehov, men endrer hvilke ressurser vi er avhengig av.  Elektrifisering av industri, transport, bygg og infrastruktur øker behovet for ren kraft betydelig. Samtidig krever batterier, vindkraft, solenergi, strømnett og digitale teknologier store mengder kritiske mineraler og materialer. I dag importeres mange av disse råvarene fra Kina og andre land utenfor Europa. Derfor ønsker EU både å styrke egen produksjon, øke prosessering og bygge mer sirkulære verdikjeder gjennom materialgjenvinning (European Critical Raw Materials Act).

Behovet for mer fornybar energi og nye råvarer øker også presset på arealer og natur. Derfor kan det oppstå konflikter mellom klima-, natur- og ressurshensyn. Dette er dilemmaer som må adresseres dersom vi skal lykkes med omstillingen. I dagens Europa er det utfordringer knyttet til alle tre dimensjonene samtidig. Beslutninger kan derfor ikke baseres på ett enkelthensyn.

SINTEFs tre råd for å redusere Norges risiko

Utviklingen i Europa peker på noen strategiske valg som blir viktige også for Norge. Basert på forskning, prosjektporteføljen vår og dialog med næringslivet vil SINTEF særlig løfte fram tre områder som kan redusere Norges sårbarhet og samtidig styrke framtidig konkurransekraft:

1. Ta omstillingsrisiko på alvor!

Vi må redusere risiko ved å øke tempoet i den grønne omstillingen. Det gjør oss mindre sårbare for brå endringer i energimarkeder og for redusert etterspørsel etter olje og gass. Det vil sette oss i stand til å delta i framtidige markeder med en mulig stor ny verdiskaping.

2. Satse på bærekraftige teknologier!

Vi må utvikle, teste og ta i bruk teknologier som bidrar til utslippskutt og verdiskaping. Sol, vind, batterier, hydrogen og karbonfangst og lagring vil alle spille viktige roller. Samtidig må vi alltid vurdere konsekvensene for natur og ressursbruk.

3. Spar og effektiviser!

Den mest bærekraftige energien er energien vi ikke trenger å bruke. Energieffektivisering og smartere ressursbruk gir raskere utslippskutt, lavere kostnader og mindre press på både natur og energisystem. Da må det etableres insentiver som understøtter dette.

EU har i økende grad valgt å betrakte energiomstillingen og klimapolitikk som et virkemiddel for å styrke konkurransekraft, energisikkerhet og strategisk autonomi. Uavhengig av hvordan man vurderer de konkrete virkemidlene, representerer denne utviklingen en retning som vil påvirke norske rammebetingelser i betydelig grad fordi Europa er vårt største marked.

For Norge blir derfor en viktig oppgave å forstå både mulighetene og risikoene som følger av denne utviklingen. Vil vi klare å posisjonere oss for de endringene som kommer, eller risikerer vi et Kodak-moment? Kodak så den digitale revolusjonen komme og utviklet selv deler av teknologien, men fortsatte å prioritere markedet som ga størst avkastning der og da. Norge vet at Europa vil bort fra fossilt og over til fornybart, overvurderer vi varigheten av dagens markeder og forretningsmodeller?