COP29: CCS må implementeres for å nå nullutslipp innen 2050

SINTEF deltar på COP som en uavhengig observatør og vi er forpliktet til å fremme bærekraftige klima- og energiløsninger. For å støtte dette gir vi råd til klimaforhandlerne om 15 sentrale områder med potensial til å redusere utslippene betydelig.

• SINTEFs råd for COP29: Teknologi for en raskere global klimaomstilling.

Anbefalinger for implementering av CCS

• CO₂-fangst, transport og lagring (CCS) er avgjørende for å nå nullutslipp innen 2050, selv med stor framgang innen fornybar energi og energieffektivisering. CCS må brukes der man ikke realistisk kan anvende andre løsninger innen rimelig tid. CCS kommer ikke til fortrengning for andre bærekraftige løsninger, men i tillegg.
• Dersom Norge går inn for en formulering i slutterklæringen om utfasing av urenset eller «unabated fossil fuels», må det spesifiseres når utslippene skal renses (såkalt «rapid abatement») og hvor stor renselsesgrad som må til for å komme inn under definisjonen «renset» eller «unabated». Her bør man bruke «beste tilgjengelige teknologi» (Best Available Technology) som utgangspunkt for rensegrad. I tillegg bør også fossile innsatsfaktorer og andre fossile materialer som bidrar til utslipp adresseres, ikke bare fossile brensler («fuels») slik kan også utslipp fra aluminiums- og sementproduksjon omfattes av formuleringen.
• Oljeproduserende land har tilgang til både kompetanse og areal og bør ta ansvar for å tilby lagring av CO₂, i samme størrelsesorden som de utslippene de eksporterer.

Problem

Karbonfangst og -lagring (CCS), består av en rekke teknologier og prosesser som gjør det mulig å fange CO₂, lagre gassen permanent i geologiske formasjoner og dermed gi store kutt i CO₂-utslipp. Hundrevis av klimascenarier har blitt modellert av IPCC, og CCS spiller en avgjørende rolle i nesten alle av dem som viser en vellykket oppnåelse av Paris-avtalens klimamål. CCS er den eneste teknologien som kan avkarbonisere enkelte industrier, som sement- og kalkproduksjon, avfallsforbrenning og noen av prosessene for metallproduksjon. Det er også andre sektorer som er mer krevende å avkarbonisere, hvor CCS vil være svært viktig for å kunne oppnå netto null innen 2050.

For at CCS skal bli en løsning for å bremse klimaendringene må det tilrettelegges for transport og lagring av store mengder CO₂, det vil si flere gigatonn per år innen 2050 globalt. Derfor må det utvikles standarder og forutsigbarhet slik at CO₂ kan flyte i et nettverk mellom ulike operatører og over landegrenser. Her må politikerne finne den best mulige balansen mellom regulering og frie markedskrefter. CCS er også en helt nødvendig løsning for å kunne produsere rent hydrogen fra naturgass, såkalt blått hydrogen eller lavkarbon hydrogen.

Realisering av CCS forutsetter at industrien er dypt engasjert i forskningsprosjekter som utvikler de praktiske løsningene som trengs. Nye forretningsmodeller må utvikles for å sikre at implementeringen skjer så raskt som overhodet mulig. Verken stater eller bedrifter kan løse klimakrisen alene, det vil være behov for tilskudd av både offentlig og privat kapital.

Til tross for at CCS er en relativt moden teknologi med et stort potensial, går implementering og oppskalering for langsomt. For eksempel lagrer Norge i dag omtrent 1,6 millioner tonn CO₂ per år via Sleipner og Snøhvit, mens utslippene fra bruk av eksportert norsk gass er om lag 315 millioner tonn årlig. Dette viser et stort misforhold mellom tiltak og behovet for å oppfylle klimamålene.

Løsning

CO₂-fangst, transport og lagring (CCS) er avgjørende for å nå nullutslipp innen 2050. CCS kan i prinsippet rense nær 100 prosent av CO₂-utslippene fra bruken av fossile materialer, det være seg brensler slik som kull, olje eller andre prosesser hvor man frigjør fossilt eller biogent CO₂. Selv om teknologien er moden, vil økonomiske insentiver som høyere kvotepriser være avgjørende for å øke fangstgraden.

Selv med stor framgang innen produksjon av fornybar energi og energieffektivisering, vil det være nødvendig med CCS-teknologier for å redusere utslipp fra sektorer som er vanskelig å avkarbonisere som tungindustri og energiproduksjon fra fossile brensler. CCS gir også et viktig grunnlag for CO₂-fangstløsninger fra for eksempel biobaserte prosesser (BECCS), direkte fangst fra atmosfæren (Direct Air Capture/DAC), eller vann. I tillegg til fossile kilder kan CCS brukes til å fange CO₂ fra biobaserte prosesser, som biogass og avfallsforbrenning, noe som kan gjøre disse prosessene klimapositive. Dette er spesielt relevant for energigjenvinningsanlegg fra avfall som Klemetsrud i Oslo og det planlagte anlegget i Trondheim.

Norge er en pioner innen CCS-teknologi, med snart 30 års erfaring med sikker lagring og transport på Sleipner-feltet, og 17 år på Snøhvit-feltet knyttet til Melkøya. Fangst og transport av CO₂ er sammenlignbart med annen prosessindustri, og omfatter håndtering av en gass som hverken er eksplosjonsfarlig eller giftig i normale konsentrasjoner. Grundig kartlegging og overvåkning av lagringsstedene under og etter drift er avgjørende for å sikre trygg og permanent lagring.

Northern Lights-prosjektet, som er en del av Langskip, representerer Europas første storskala lagringsknutepunkt for CO₂. I fase 1 vil prosjektet transportere og lagre opptil 1,5 millioner tonn CO₂-utslipp fra ulike anlegg industrianlegg på fastlandet. Northern Lights har som mål å lagre 5 millioner tonn CO₂ under havbunnen hvert år i neste fase, med mulighet til ytterligere utvidelse til nærliggende geologiske formasjoner. Langskip gir oss en mal for hvordan partnerskap mellom offentlige og private kan fungere for å lukke gapet mellom pilotprosjekter og fullskala implementering. Offentlige investeringer på et tidlig stadium gjør det mulig for bedrifter å bli med på CCS-omstillingen og reduserer totalkostnaden i det lange løp.

CCS spiller også en viktig rolle i produksjon av lavkarbon hydrogen, som er hydrogen produsert fra naturgass med fangst og lagring av CO₂. Et fungerende hydrogenmarked er avgjørende på veien til et nullutslippssamfunn. Permanent lagring av CO₂ kan bidra til å realisere hydrogeninfrastrukturen på en kostnadseffektiv måte, som igjen vil støtte overgangen til en fornybar energifremtid.

SINTEFs hovedanbefaling til COP: