Avfallshåndtering har fått en del medieoppmerksomhet den siste tiden. Hva som skjer med avfallet vårt angår oss alle, og jeg synes selvfølgelig det er stas at mange er interessert i det jeg forsker på.
Avfallshåndtering er et komplekst tema, og i denne bloggen deler jeg tall, fakta og tanker om fremtidens håndtering av avfall, med utgangspunkt i jobben vi har gjort i det pågående prosjektet «Energigjenvinning av avfall & avfallsbehandlingssystemer i sirkulær økonomi» (CircWtE).
Det finnes mange kategorier og underkategorier av avfall, med ulike sammensetninger, egenskaper, regler (ofte knyttet til EU), aktører, osv. I denne teksten skriver jeg om husholdningsavfall og lignende næringsavfall (det som kalles «Municipal (Solid) Waste» i EU).

Avfallshåndtering de siste 15 årene: er vi på rett spor?
Avfallshåndtering omfavner i dag en rekke teknologier for å behandle avfallet vårt, inkludert:
- avfallsforbrenning (også kalt energigjenvinning eller energiutnyttelse),
- anaerob nedbrytning (ofte kalt biogassproduksjon, men den produserer også en biorest som kan brukes som gjødsel),
- kompostering (hjemme eller i sentrale anlegg),
- gjenvinning, også kalt resirkulering (eller materialgjenvinning),
- og deponering i søppelfyllinger.
Norge fikk et deponiforbud mot biologisk nedbrytbart avfall som matavfall, papir/papp, trevirke og tekstiler (ull, bomull) 1. juli 2009. Avfallssektoren responderte ved å raskt øke forbrenningskapasiteten i Norge, noe som førte til at mer avfall ble forbrent og en mindre andel ble deponert. Det ble en forbedring av avfallshåndteringen ifølge EUs avfallshierarki, som «verdsetter» forbrenning høyere enn deponi siden energi i avfallet blir utnyttet.

Tallene som viser hvor mye avfall som går til energiutnyttelse, gjenvinning og deponering i Norge har vært rimelig stabile de siste årene. Det er derfor åpenbart at vi ikke tar store, klare skritt mot en sirkulær økonomi med mer gjenvinning/resirkulering.

Så kommer spørsmålet: «hvorfor gjenvinner vi ikke mer?» Det korte svaret er at det trengs betydelige endringer i systemet for å oppnå sorterings- og gjenvinningsmål, noe som blant annet krever politisk og økonomisk vilje. Det lange svaret skal jeg prøve å forklare litt i denne artikkelen.
Gjenspeiler rapporterte gjenvinningstall virkeligheten?
Det er sant at ikke alt som sorteres og sendes til gjenvinning faktisk blir gjenvunnet. Gjenvinning er en kompleks prosess, og en del avfall blir «tapt» på veien, på grunn av feilsortering, smuss, vann/fukt, dårlig kvalitet på sorterte materialer, blandede materialer, tekniske begrensninger, m.m.
Men det betyr ikke at vi blir lurt: desto mer som sendes til gjenvinning, desto mer blir gjenvunnet i de aller fleste tilfellene. At ikke alt blir gjenvunnet er heller ikke en grunn for å ikke sortere avfallet vårt. Tvert imot – vi må være enda bedre til å sortere riktig.
![]() |
Polyetylentereftalat (brukes i flasker og klær) |
![]() |
Polyetylen, høy tetthet (brukes i flasker og bæreposer) |
![]() |
Polyvinylklorid (brukes i vannrør) |
![]() |
Polyetylen, lav tetthet (brukes i bæreposer og plastfilm) |
![]() |
Polypropylen (brukes i matbeholdere) |
![]() |
Polystyren (brukes i ulike beholdere og i isopor) |
![]() |
Andre plasttyper (polykarbonat, nylon, polyuretan, osv.) |
Har vi i dag gode nok data, definisjoner og indikatorer for avfallshåndtering?
Det er vanskelig å vurdere og forbedre et system man ikke har tilstrekkelig kunnskap om. Datakvalitet er ekstremt viktig, og det finnes fortsatt mangler og unøyaktigheter som bare kan løses gjennom samarbeid mellom både SSB, forskerne og ulike industrielle og offentlige aktører.
I CircWtE har vi jobbet mye med data fra forskjellige kilder, både ferske og historiske. Vi har også hatt gode diskusjoner med aktører i bransjen, og jeg er sikker på at vi kan få til et bedre og mer omfattende datagrunnlag i fremtiden.
Kommunene er pålagt å rapportere mange data om avfall. Det kan vurderes om en tilsvarende rapporteringsplikt bør gjelde for andre aktører, som for næringsavfall, hvor det er svært lite tilgjengelig data på grunn av «kommersiell sensitivitet». Da må vi finne en løsning som ivaretar konkurranseevnen samtidig som den legger til rette for en bedre datainnsamling.
I tillegg må definisjoner av ulike begrep fastsettes, for eksempel forskjellen mellom «sendt til materialgjenvinning» og «faktisk resirkulert», men også hvorvidt tallene «korrigeres» med hensyn til diverse tap og smuss, o.l. Definisjonene må kommuniseres tydelig for å unngå misforståelser og smutthull.
Nytt rapporteringskrav omfatter nå det som er faktisk gjenvunnet, så tallgrunnlaget forbedres. Selv om dette systemet ikke er perfekt eller dekker alle aspekter (f.eks. «downcycling» eller ulike miljøbelastninger), er dette et steg i riktig retning. Likevel er det viktig at vi fortsetter å teste og utvikle flere alternative indikatorer. Det er mange dimensjoner som kan vurderes når man ser på avfallshåndteringssystemet vårt: helse, energi, økonomi, geostrategi (kritiske råstoffer), miljø og klima (inkludert karbonfangst og muligheter for negative utslipp). Velinformerte og kunnskapsbaserte avveininger og kompromisser er nødvendige. For å få informasjonen vi trenger må vi da spørre: «hva ønsker vi å oppå med disse indikatorene?».
I Norge er avfallshåndteringssystemet hovedsakelig evaluert ved å sammenligne hvor mange prosent som går til forskjellige behandlingssystemer med gjenvinnings- og utsorteringsmål i Avfallsforskriften. Vårt arbeid i CircWtE med historiske og ferske data fra ulike kilder, testing av forskjellige beregningsmetoder for gjenvinning, og utvikling av ulike indikatorer viser at det trengs bedre og flere kvantitative og kvalitative indikatorer for å få et helhetlig bilde av systemet vårt.
Prosjektet har også gjennomført et dypdykk i både historiske data og detaljerte, oppdaterte tall fra våre partnere. Ferske data gir oss innblikk i forbedringsmuligheter, styrker og svakheter i systemet, og viser hvordan ulike parametere som bosted og alder kan påvirke atferd; altså hvordan du og jeg sorterer og kaster avfall. Resultatene har vært både forventet og overraskende, og understreker viktigheten av lokale betingelser.
Går avfall bare opp i røyk når det sendes til forbrenningsanlegg?
Forbrenning bør begrenses til blandet eller usortert avfall (restavfall) som består av materialer som ikke kan gjenvinnes, inkludert tap fra gjenvinningsprosesser. En betydelig andel av det som havner i restavfall i dag, burde kunne sorteres ut og gjenvinnes – det har vi gode tall på. Lokale undersøkelser viser at omtrent halvparten av restavfallet kunne vært gjenvunnet (inkludert spiselig mat!).
Et veldig godt eksempel på hvordan kildesortering utvikler seg over tid har blitt observert i flere byer. Når sortering av en ny type avfall først innføres, begynner folk typisk å sortere, og mengden utsortert avfall øker gradvis de første årene. Etter en viss periode (ofte 3-5 år) når man et platå, der andelen av det sorterte avfallet stabiliserer seg, og i noen tilfeller kan den til og med synke litt. Platået ligger for eksempel rundt 50 % for matavfall. For å opprettholde eller overgå dette nivået, kreves det ekstra holdningskampanjer, ofte rettet mot spesifikke grupper. Områder som har klart å overstige 50 % har innført strengere tiltak, som å nekte å hente feilsortert avfall eller å innføre løsninger som «pay-as you-throw». Dette krever ressurser å innføre. Samtidig er det mulig at sosialt press, spesielt i mindre lokalsamfunn, kan spille en rolle.
Forbrenning har likevel fortsatt en plass i et velfungerende avfallshåndteringssystem. Det vil uansett være en viss andel restavfall i overskuelig framtid. Klarer man å oppnå EUs gjenvinnings- og deponimål, dvs. 65 % og maks 10 % respektivt for «municipal waste», skal restavfall fortsatt utgjøre opp mot en fjerdedel av «municipal waste» innen 2035. Norges regelverk er litt annerledes vinklet enn EUs og fokuserer på sorteringsmål, men intensjonen med økt gjenvinning er den samme.
Avfallsforbrenning, også kalt «energiutnyttelse av avfall», bruker avfall til å produsere varme og/eller kraft. Ca. halvparten av varmen som benyttes i fjernvarmenett i Norge er produsert fra avfall. Det bidrar både til forsyningssikkerhet og avlastning av strømnettet om vinteren. For å sikre minimal miljøpåvirkning går røyken gjennom et avansert rensesystem, og bunnaske og flyveaske håndteres etter et strengt regelverk. Hvis CO2-utslippene fra denne prosessen fanges og lagres permanent, er det mulig at dette kan gi «negative utslipp» siden data viser at 50 % av karbonet i avfallet er av biologisk opprinnelse.
Gjenvinning og forbrenning settes ofte opp mot hverandre, men det er også mulig å hevde at disse går hånd i hånd: land som har en godt utviklet forbrenningskapasitet med energiutnyttelse, som Sverige, Tyskland og Nederland, har også høy andel av gjenvinning.

Samtidig må vi erkjenne at all avfallshåndtering har konsekvenser, og vi bør ikke glemme at det er vårt avfall som må håndteres. Med tanke på at både befolkning og velstand i Norge sannsynligvis vil fortsette å øke, bør vi tenke på hvilken kapasitet som er nødvendig for å håndtere avfallet. Ifølge ulike scenarier prosjektet har jobbet med (1, 2) er det godt mulig at behovet for avfallsforbrenning vil ligge nær dagens kapasitet i årene som kommer, mens gjenvinningskapasiteten må økes kraftig, om Norge ikke skal være for avhengig av utenlandske aktører. Dette inkluderer ikke eksportert avfall, som fortsatt utgjør en betydelig andel av det vi kaster.
Hvilke teknologier er best egnet til å håndtere avfallet vårt i framtiden?
Det finnes en rekke innovative teknologier for avfallshåndtering, som pyrolyse, fermentering, gassifisering, ulike sentral (automatisk/robot/avansert) (etter)sorteringsstrategier, kjemisk gjenvinning, m.m. som kan vurderes. Det er vanskelig å forutsi hvilke av disse som vil spille en nøkkelrolle i fremtiden, men det er tydelig at lokale betingelser er viktig. Løsningen som passer for Trondheim er ikke nødvendigvis den som passer for Oslo pga. boforhold, befolkningskarakteristikker, og andre faktorer. I tillegg er de fleste teknologiene ofte tilpasset kun en viss type avfall og er ikke egnet til å håndtere restavfall ennå. Det finnes fordeler med skreddersydde teknologier for enkelte fraksjoner, men det finnes også ulemper med behov for forbehandling, høyere investeringskostnader, og flere sidestrømmer/rester som må håndteres på en forsvarlig måte.

I dag håndteres en betydelig del av det norske avfallet i utlandet, først og fremst i Sverige når det gjelder det som kan brennes. Avfallshåndtering er i dag blitt et internasjonalt marked. Så fort noe skjer utenfor våre landegrenser, mister vi både kontroll og oversikt. Vi har alle hørt om ulike skandaler i avfallsbransjen, og Norge kan ikke tillate seg å være naive. Norge bør være i stand til å håndtere eget avfall, mener jeg. Det vil kreve innsats å ha tilstrekkelig kapasitet for å håndtere både forbrenning og gjenvinning.
Avfallshåndtering er strengt regulert i EU, selv om praksisen varierer mellom land. Ifølge Miljødirektoratet står vi overfor en «tsunami» av nye lover og regler som direkte eller indirekte berører avfallssektoren, og som Norge er forpliktet til å iverksette. Disse inkluderer alt fra utsorteringsmål til utvidet produsentansvar.
I tillegg kan man påstå at det er behov for en gjennomgripende samfunnsomstilling, spesielt med tanke på forbruket vårt.
Det vil ta tid før vi ser effektene av disse nye reguleringene, men det blir spennende å se om de vil utløse de omfattende endringene som kreves for å få til en mer sirkulær økonomi. Slike endringer er ofte kostbare og krever politisk støtte. Derfor blir det avgjørende å følge opp og evaluere hvordan lovene og reglene iverksettes for å sikre at de fungerer etter hensikten, og for å kunne justere kursen ved behov. Et godt eksempel er vurdering av avfallsförbränningsskatten i Sverige i 2021 gjort av Skatteverket. Avgiften ble avskaffet siden det ble vurdert at «skatten inte heller bidrar till en övergång till en mer cirkulär ekonomi».
Hvordan får vi til en sirkulær økonomi?
Til syvende og sist bør sluttmålet vårt med avfallshåndtering være å få til en sirkulær økonomi – det er det som er best for oss, barna våre og, ikke minst, planeten Vi har fortsatt en lang vei å gå, og jeg forstår hvorfor folk blir utålmodige og frustrerte.
Samtidig er det mye positivt som skjer på denne fronten, og mange i hele Norge jobber hardt for at ting skal bli bedre. Her kan spesielt forskning og utvikling (FoU) bidra, i samarbeid med de offentlige og private sektorene, med mer kunnskap, forståelse av behov og konsekvenser av våre handlinger og ikke minst innovative løsninger. En mer helhetlig, strategisk, koordinert tilnærming som tar for seg alle dimensjonene av avfallshåndtering, vil også kunne hjelpe.
I tillegg er det viktig å ha realistiske forventninger til nye løsninger – det kommer ingen magisk fabrikk som omgjør avfall til gull. Avfallshåndtering handler om valg og kompromisser – som alt vi mennesker gjør – og disse valgene bør baseres på kunnskap for å sikre at vi forstår konsekvensene så godt som mulig.
Vi må heller ikke glemme at det kreves endringer på tvers av hele verdikjeden for å få til en sirkulær økonomi, hvorav avfallshåndtering kun er en del av det hele. For eksempel må produsentene bruke mindre innpakninger og mer resirkulerte materialer, og energieffektiviseringstiltak må i enda større grad tas i bruk.
Vi som enkeltindivider kan også bidra til å støtte dette målet ved å reflektere over vårt eget forbruk. Vi kan redusere hvor mye vi kjøper nytt, gjenbruke der det er mulig, gi bort, låne eller låne bort, og gjenvinne så godt vi kan.
Og husk; det beste avfallet er avfallet som ikke oppstår.
Kommentarer
Ingen kommentarer enda. Vær den første til å kommentere!