Quick and dirty designtenking: nytt blikk på innbyggermedvirkning

I dag finnes det flere gode eksempler for innbyggermedvirkning i kommunene. Samtidig er det fortsatt et behov for å skaffe nye metoder for samskapning og innovasjonsutvikling, som tar sikte på langsiktige modeller og strukturer for innbyggermedvirkning. Vi presenterer «basketballmodellen» for hvordan kommuner og innbyggere kan spille på lag, sammen med vår erfaring rundt «quick and dirty designtenking» som metode.

Forfattere: Daniela Baer, Brita Fladvad Nielsen, Silje Munkvold

Innbyggermedvirkning i dag

Innbyggermedvirkning er et tilbakevennende tema i område- og byutviklingen, siden et levende demokrati trenger en aktiv deltakelse av borgere og fordi byene trenger innbyggernes meninger, behov og ekspertise for å finne frem til de beste løsningene. Samtidig er det godt kjent blant kommuner i Norge og utlandet at det finnes mange utfordringer rundt innbyggermedvirkning.

Kommuner og innbyggere opplever eksempelvis at medvirkning «alltid er det samme» og at flere grupper ikke er representert gjennom nåværende metoder. Ofte blir også utbyggingsprosjekter stoppet grunnet protester av innbyggerne – noe som viser fram hvor viktig en tidlig og tydelig dialog og reell medvirkning er. Hos innbyggerne oppleves det ofte som vanskelig å forstå planer og planprosesser, samtidig som påvirkningskraften av disse er opplevd som begrenset. Til tross for at det finnes gode eksempler for prosjekter innenfor innbyggermedvirkning, er det et behov for nye modeller for å skaffe bedre strukturer for langsiktig og tverrfaglig innbyggermedvirkning.

Forskere fra SINTEF og NTNU har derfor gjennomført en studie om hvordan nye modeller og metoder for innbyggermedvirkning kan se ut. Da Bodø inviterte eksperter nasjonalt og internasjonalt under planleggerkonferansen ISOCARP 2018, benyttet vi sjansen til å finne ut hvordan fremtidens innbyggermedvirkning kan se ut. Sammen med Bodø kommune gjennomførte vi en workshop i Bodøs ByLab for å finne løsninger på eksisterende problemstillinger innenfor innbyggermedvirkning.

Designtekning: Slik brukte vi det

Vi valgte å bruke en designtekningsprosess som ramme for workshopen.  Designtenking er en brukerorientert og empatisk tilnærming til innovasjonsprosesser. Metoden stammer fra bedrift- og organisasjonsutvikling, design og organisasjonspsykologi, men er siden brukt på nye og kreative måter. Ved hjelp av designtenkning kan man finne blindsoner i beslutningsprosesser og finne bedre måter å løse problemer på.

Tankesettet kan anvendes på alt som er designet av mennesker, slik som utvikling av nye produkter, tjenester, systemer, forretningsmodeller eller prosesser. Når designtenking brukes for å utvikle nye former for innbyggermedvirkning i byutviklingsprosjekter, er det hovedsakelig prosesser vi snakker om. Design handler også om å skape opplevelser, effektivitet, følelser, tanker eller tillit. For byutvikling gjelder det å skape verdier, opplevelser og gode stedskvaliteter.

Ved hjelp av en designtenkningsprosess som går fra empati til innsikt, idégenerering og leveranse, tok vi i bruk kreative metoder som eksempelvis ‘storytelling’. Slik formet vi en «Quick and dirty» kreativ prosess på en og en halv time, der deltakerne som var internasjonalt fagpublikum, og innbyggere fra Bodø, i samarbeid utviklet nye ideer for hvordan innbyggermedvirkning kan skje.

Basketballkurv-modellen

Et av hovedresultatene er det vi har kalt for basketballkurv-modellen. Hovedpunktet her er å skaffe strukturer der innbyggerne kan «spille inn» ideer og tilbakemeldinger kontinuerlig ved bruk av forskjellige metoder og kanaler. For at disse skal fanges opp av kommunen foreslås det å satse på en tilrettelagt struktur, organisasjonsform og helst en sentral fasilitator som er rigget for å «spille ball» med innbyggerne og deres kommentarer. Modellen løser seg dermed fra statiske strukturer av nåværende medvirkningsprosesser innenfor plan- og bygningsloven, til mer dynamiske former der også innbyggerne og de som faktisk planlegger og driver byen treffes på nye måter.

Vi var veldig overrasket over hvor langt deltakerne kunne komme frem til nye perspektiver i en workshop som varte i bare 1,5 time. Dette er styrken av designtenkning som metode. Det ene konseptet, «basketballkurv», er blant annet en enkel modell som kan anvendes som utgangspunkt for å revidere nåværende medvirkningsprosesser i norske kommuner og som dermed kan tilpasses lokale forhold. Her ønsker man at innbyggere og andre deltakere i medvirkning skal kunne komme med målrettede idéer ved hjelp av tilrettelagt organisering, kommunikasjon, fasilitatering og riktig bruk av metoder (se figur).

Konklusjonen vår fra denne workshopen viser at designtenkning er en nyttig og effektiv samskapningsramme for innovasjon. Spesielt legger vi vekt på empati-delen, som legger til rette for å forstå andres tankesett og holdninger – en forutsetning hvis man vil skaffe nye løsninger for komplekse utfordringer. Framtidig byutvikling trenger nye måter for samskapning mellom et flertall av aktører for å svare på globale og lokale utfordringer og for å fremme god steds- og byutvikling. Derfor ser vi designtenkning som en nøkkel for å utvikle nye ideer, ikke bare innenfor innbyggermedvirkning, men også innenfor andre temaer for by- og områdeutvikling.

Nye metoder for innbyggermedvirkning er alt tatt i bruk

En aha-opplevelse etter studien var at flere av elementene av basketballmodellen allerede er tatt i bruk gjennom Bodø kommunes etablering av Bodø ByLab. Her finns det eksempelvis en sentral fasilitator; innbyggermedvirkning skjer på tvers av kommunens ulike avdelinger. Man tenker ikke lenger bare på medvirkning fra innbyggernes side, men på å utvikle prosesser der flere aktører i byen som utvikler, energiselskaper etc. tenker byen ny sammen.

Forskere ved SINTEF og NTNU fortsetter å jobbe med forskjellige temaer innenfor medvirkning, som blant annet markedspreferanser og hvordan ZEN områder kan svare på de i WP2 eller innbyggermedvirkning med hjelp av digitale verktøy.

Studien ble også utgangspunkt for en vitenskapelig artikkel der vi skriver om hvordan designtenking kan løse komplekse utfordringer i byutvikling og rollen av kunnskap. Artillelen kan leses her:

The Potential of Design Thinking for Tackling the “Wicked Problems” of the Smart City