Norge har store ambisjoner og gitt mange løfter om klima og miljø. Men vi har en lang og tung vei å gå, spesielt om vi skal fortsette å tillate petroleumsvirksomhet i viktige havområder

 

2022 var et år med mye aktivitet på den globale miljøarenaen. Aktivitet som har ført til at Norge har inngått store forpliktelser som det forventes at vi innfrir. Vi har også blitt med i koalisjoner med høye miljøambisjoner på plast- og natur. ‘Høyambisjonskoalisjon’ er et stort ord, men slikt må til når man gir store løfter om klima og miljø. Som å kutte utslipp målt mot 1990 nivåene med 55% innen 2030, som Statsminister Jonas Gahr Støre informerte om at Norge forpliktet seg til under en pressekonferanse fra COP27 i Sharm-el-Sheikh den 3. november 2022.  

Men de store løftene rundt de største krisene – klima, miljø og forurensing – startet enda tidligere. Et løfte kom for eksempel i mars 2022, når verdens land ble enige om å starte forhandlinger om en ny internasjonal bindene avtale mot plastforurensing under FNs femte miljøforsamling. En forsamling som var ledet av Norges Klima- og Miljøminister Espen Barth Eide. I august samme år ble Norge, sammen med Rwanda og en rekke andre land, med i en høyambisjonskoalisjon på plastforurensning- Målet for akkurat denne koalisjonen var å jobbe sammen for å få enighet om en effektiv miljøtraktat med globale regler som vil kunne stanse all plastforurensing innen 2040. Det målet har vi heldigvis litt bedre tid til å nå enn klimamålet – og første forhandlingsmøte av fire planlagte ble gjennomført allerede 28. november samme år i Punta del Este i Uruguay. Det neste er i mai 2023. Vi er snart halvveis til å nå en avtale– håper vi.  

Kort tid deretter – den 17. desember 2022 – ble verdens land enige om Kunming-Montreal avtalen, hvor det mest kjente målet er det såkalte «30×30» målet – det vil si 30% vern og 30% restaurering av naturmangfold, innen 2030. Som om dette ikke var nok, så ble de også enige om en ny global havmiljøavtale i mars 2023 for områder utenfor nasjonal jurisdiksjon – det vil si havområder som ingen land har eierskap til. Denne avtalen er avgjørende for å nå 30×30-målet fra Montreal.  

Klima. Natur. Plast. Hav. Dette er fire forpliktende globale løp som Norge enten allerede har, eller har som intensjon å signere. Er det noe som har fått verdens land til å lette noe av trykket på gasspedalen? Et par ting skjedde tidlig i 2022 som kan ha påvirket det som kan være en økning i internasjonalt søkelys og forpliktelse på klima og miljø.   

1. Verdens økonomiske forum (WEF) kom med sin årlige rapport om de største truslene verden står overfor i begynnelsen av 2022. WEF er en internasjonal ikke-statlig organisasjon som jobber for å fremme samarbeid mellom verdens næringslivsledere og politikere om løsningen av globale problemer. Dette året dominerte miljørelaterte kriser. De ble vurdert som kriser som truer planetens helse – og sammen utgjorde disse krisene faktisk halvparten av de mest alvorlige truslene verden står overfor i den neste 10-års perioden ifølge denne rapporten. De som ble vurdert som potensielt mest farlige for både mennesker og planet var først og øverst «Climate action failure». Nummer to var «Extreme weather». Nummer tre «Biodiversity loss». I tillegg ble «Human environmental change» og «Natural Resource Crisis» listet opp som henholdsvis nr. 7 og 8. På en arena hvor makteliten deltok alle advart – nå måtte de gjøre noe med klima og miljø, og driverne av naturtap. Og de måtte gjøre det raskt. Tross advarsler og gode intensjoner slo likevel nr 2 på listen – ekstremvær – hardt ut i 2022. Pakistan ble rammet av en omfattende flom med over tusen døde og 1/3 av landet under vann. Europa var rammet av tørke, med svarte solsikkeenger og tomme fontener for å spare vann. Elefanter døde av tørke i Afrika. Alt dette har skjedd tidligere også – det vet vi – men da med ca 100 års mellomrom. Nå skjedde det plutselig mye raskere enn forventet. Og det merket vi på kroppen.  
2. I 2022 var også havet virkelig i fokus – noe vi vet er en del av løsningen på klima- og miljøkrisene. Hele tre store globale konferanser ble avholdt. One Ocean Summit i Brest, Frankrike. Our Ocean Conference i Palau. Og FNs Ocean Conference i Lisboa, Portugal. På alle disse arenaene ble viktigheten av havet poengtert – fra matsikkerhet til klimatilpasning. Hav og klima ble også mye sterkere knyttet sammen under COP27 i Sharm-el-Sheikh, hvor det også for første gang var en havpaviljong. Dette var heller ikke uventet, gitt rapportene fra IPCC – det internasjonale klimapanelet – som kom ut i 2022. Dette panelet består 270 hoved- og 674 medforfattere fra 67 land – og rapportene dette året handlet om klimaendringer, og hvordan disse påvirket miljøet rundt seg, tilpasningsmuligheter til endringene og sårbarhet ovenfor disse. Rapporten var tydelig. Vi var ikke i rute for å nå klimamålene fra Parisavtalen i det hele tatt. Faktisk, det aldri hadde vært høyere utslipp av klimagasser enn det siste tiåret fra 2010-2019. Parisavtalen kom i 2015. Vi sluttet ikke med utslipp av den grunn heller tydeligvis. Dette hadde ført til blant annet en økning i hetebølger, tørker og flommer – som de vi så i 2022 – og dette hadde ført til at planter og dyrs tålegrenser var blitt forbigått, og dette hadde ført til massedød blant flere arter. En av løsningene for å kunne ha noen sjanse for å begrense skadeomfanget ville være å restaurere og verne 30-50% av verdens land- og havområder slik at vi kan dra fordeler av naturens egne mekanismer for karbonfangst i tillegg til det vi selv kan bidra med ved å utvikle fangstteknologi, eller redusere utslipp.  
3. Lignende retorikk var også presisert på naturforvaltningssiden. IPBES – det internasjonale naturpanelet – kom også med rapporter i 2019 og 2022 som var dramatiske i natur. Disse fant blant annet at vi globalt utrydder dyr, planter og økosystemer i et tempo vi aldri før har sett i menneskenes historie – og at en fortsatt akselererende krise vil true menneskene som er avhengige av naturens ressurser for å overleve. Dette gjelder ca 20% av verdens befolkning. Rapporten identifiserer også driverne som både alene og i kombinasjon påvirker naturmangfold. Dette er arealendringer (hvor natur må vike for menneskeskapte konstruksjoner og infrastruktur), ressursbruk (som jakt og fiske), klimaendringer, forurensning og fremmede arter. Linken til klimaendringer – og hvordan den ene påvirker den andre og vice versa er også tydeliggjort gjennom både denne rapporten, og forhandlingene opp mot en ny naturavtale – Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework av 2022 – hvor nettopp 30% vern og restaurering – som foreslått av IPCC – skulle få overskrifter. Her var Norge også sentral i forhandlingene – og vi kom tilbake fra Montreal, Canada med sterke ord og store lovnader om vern og restaurering, urbefolkningsrettigheter og naturregnskap for å nevne noe vi forpliktet oss til.  

Disse målene om vern skal gjennomføres før 2030. Selv om vi i dag kun verner 2% av havet og 17% av landarealene våre. Det må transformative endringer til for at vi skal kunne se resultater. Dette er noe vi skal jobbe mot – og det er vi villige til å gjøre. Og i Norge har vi allerede startet mot dette målet. Regjeringen jobber med nasjonal handlingsplan for natur – og denne planen må sendes inn til Konvensjonen for biologisk mangfold før neste møte – COP16 – høsten 2024. Denne planen må inneholde alle våre nasjonale mål i standardisert format. Før februar 2026 skal alle relevante nasjonale indikatorer også meldes inn, og våre nasjonale bidrag til å nå de 23 globale målene – deriblant 30% vern (delmål 3) – må kunne dokumenteres slik at vi helst globalt sett vil kunne se en fremgang kollektivt i løpet av 2026.  

Naturligvis kan ikke alle land verne 30% av sine havområder – det er et globalt mål – og det inkluderer også internasjonale farvann. Derfor ble det også stor entusiasme når en global havmiljøavtale for bevaring og bærekraftig bruk av naturmangfold i internasjonalt farvann (BBNJ) ble enige om en avtaletekst i begynnelsen av mars 2023. I denne avtalen ble det også dratt inn hvordan hovedsakelig effekten av klimaendringer påvirker det marine miljøet, i tillegg til forurensing og ikke-bærekraftig bruk av havet. Viktigheten av å kunne verne områder i havet var også et hovedfokus i avtalen – samt miljøkonsekvensanalyser for igangsetting av nye aktiviteter i havområdene våre, kapasitetsbygging, teknologioverføring, og bærekraftig utnyttelse (og deling av fordelene) av marine genetiske ressurser. Selv om dette er en traktat for internasjonalt farvann, er man også forpliktet til å gjøre en miljøkonsekvensanalyse om man igangsetter aktiviteter i egne farvann som kan ha alvorlig miljøpåvirkning også utenfor egne havområder (artikkel 22).  

Disse er alle viktige og nye globale forpliktelser vi har tatt på oss – og med «vi» så mener jeg den politiske ledelsen i Norge – på vegne av den norske befolkningen, næringsvirksomheten og ressursgrunnlaget vårt. Forpliktelsene fører med seg store forvaltningsendringer som både har og vil få merkbar påvirkning på norsk næringsliv – både til lands og til havs. Derfor opplevdes det overraskende at den samme politiske ledelsen – dog en annen arm av den – legger ut TFO 2023 på høring for å se om det har kommet noen nye relevante endringer som vil påvirke forvaltningsplanen om hvor norsk petroleumsvirksomhet kan igangsettes – som sist ble behandlet i Stortinget i 2020. For det planlegges nå for tildeling av nye havområder for denne typen virksomhet. I en tid hvor vi allerede spør oss selv hvordan norsk næringsvirksomhet og industri skal klare å håndtere tøffe klima- og miljøkrav og tilpasse seg det grønne skiftet og samtidig sørge for matforsyning for en voksende befolkning.  

Fiskerne må inn med elektronisk fangstovervåkning. Vi bytter ut diesel med elbiler. Vi sorterer søppel. Vi installerer vindmøller i omstridte områder for å få mer ren energi. Vi signerer avtale på avtale om bevaring av natur og kutt i klimagass og jobber for å avslutte alt av forurensing – vi forplikter oss faktisk til det internasjonalt. Kan vi da legitimere en massiv utvidelse av ny norsk petroleumsvirksomhet i havområder med viktige fiskerier og store naturegenskaper i form av naturlig karbonlagring, uten å først tilegne oss mer kunnskap, tilpasset de avtalene vi har eller er i ferd med å forplikte oss til? I en tid hvor vi skal både verne 30% av havet, og kutte 55% klimagasser er det ikke umulig at det kan være lurt å sette lokk på planer om å bygge ut oljevirksomhet i områder som kan være kritiske for at vi skal nå disse globale forpliktelsene våre. 

Så til Olje og energidepartementets spørsmål om det har «…tilkommet ny, vesentlig informasjon som er relevant for beslutningen om hvor det kan være petroleumsaktivitet etter at den relevante forvaltningsplan ble behandlet i Stortinget i 2020.» så – ja – det har det. Men kunnskapen om disse forpliktende og ambisiøse klima, miljø og forurensingsavtalene er nok begrenset i det norske samfunnet, og der bør det settes inn et støt. Spesielt næringslivet trenger denne kunnskapen slik at internasjonale forpliktelser og tilstøtende begrensinger er kjent når man planlegger næringsutvikling og infrastrukturinvesteringer, enten det er til lands eller til havs. Og jeg er den første til å anerkjenne at det dessverre vil ta tid å iverksette alle disse ambisiøse globale avtalene vi har inngått – tid vi egentlig ikke har. Det er i seg selv et paradoks, men like fullt en utfordring som vi kan og må ta. Men da må vi ikke starte nok en prosess hvor vi utvikler industriell aktivitet i uavklarte områder før vi vet om det er noe vi egentlig kan, bør eller har lov til å gjøre.