#Energi #Samfunn

Don’t look up: Kan effektiv forskningskommunikasjon redde verden?

«Don’t look up» er en komedie om to forskere, professor Dr. Randall Mindy (Leonardo DiCaprio) og ph. d. stipendiat Kate Dibiasky (Jennifer Lawrence) fra Michigan State University, som oppdager en asteroide stor nok til å utrydde alt liv på jorda. En planetdreper. For å svare på spørsmål i tittelen i denne bloggen: Alt går galt i «Don’t look up»!

I motsetning til dinosaurene, har vi et romprogram og mulige våpen for å avverge en katastrofe. Forskerne i filmen gjør alt de kan for å få folk til å ta asteroiden på alvor og forsøke å forhindre at den treffer jorda.

Ingen voksne i rommet

I filmen møter forskerne President Orlean (Meryl Streep) som er mest opptatt av mellomvalget og «optikken», det vil si hvordan ting vil bli oppfattet av velgerne. Hun er også blendet av karakteren Peter Isherwell (Mark Rylance), tech mogulen som flere mener er en hydbrid av Elon Musk, Jeff Bezos og Mark Zuckerberg. Mediefolkene i filmen er mest opptatt av god stemning, og folk flest er mest opptatt av et kjendisbrudd. Ikke så ulikt den virkelige verden.

Som nevnt, det meste som kan gå galt går virkelig galt i denne filmen. Det er en satirefilm, men det er lett å bli oppgitt over alle de tullete beslutningene som blir tatt i filmen og at ikke folk reagerer før de faktisk ser asteroiden med sine egne øyne.

Klima vs. asteroide

Flere har pekt på sammenhengen mellom tema i filmen og hvordan vi håndterer både klimakrise og pandemi. Derfor kan vi bruke filmen til å forstå hvorfor klimakommunikasjon ikke heller alltid når gjennom til verken mediefolk, «folk flest» eller politikerne.

Men det er to store ulikheter mellom klima- og asteroidekrise. Det første er at en asteroide er en trussel som vi kan se (selv om man blir oppfordret til «don´t look up»), mens klimagassene er usynlige og man må se klimaendringene over lengre tid for å forstå og innse at de skjer. Det andre er at folk flest ikke kan gjøre noe for å forhindre at en asteroide skal treffe jorda – men folk flest kan ta grep (endre adferd) for å unngå klimakrise.

Asteroide
I «Don’t look up» vil politikerne at folk ikke skal se opp for da vil de se asteroiden på vei mot jorda. (Foto: Shutterstock)

Samtidig er det viktig å anerkjenne at om vi skal kutte klimagassutslipp så kan ikke enkeltindividene gjøre dette alene. Det må løses kollektivt, av privatpersoner ja, men aller mest gjennom kloke politiske beslutninger og at industrier legger om til bærekraftige prosesser.

Filmens hovedpersoner er forskere som kjemper for å bli hørt, men som blir utsatt for alle mulige hersketeknikker. Du tenker kanskje at klimaforskere blir tatt mer på alvor. Ja, de blir det av mange – og vi leser jo om klimaforskning i avisene daglig. Men problemet er at utslippene stadig går oppover, med en liten dipp i koronaåret. Så problemet er ikke løst på tross av at klimaforskere har advart om utslippene i flere tiår.

Løsningen

Så hva kan vi da gjøre med dette? I denne bloggen har jeg noen eksempler på hva som ikke fungerer, og hva som gjør det. Det er lett å riste på hodet og tenke hvor tullete og irrasjonelle mennesker er. Men det er ikke nødvendigvis konstruktivt om man ønsker å nå frem til folk flest og få dem til å endre adferd. Det finnes en del forskning på hva slags klima- og forskningskommunikasjon som fungerer og hva som ikke fungerer. Mange av eksemplene er hentet fra denne utmerkede artikkelen skrevet av Sussanne C. Moser og Lisa Dilling jeg anbefaler flere å lese.

Min bakgrunn er at jeg har jobbet med forskningskommunikasjon i snart 20 år. Jeg har tidligere jobbet med helseforskning, og de siste 7 årene med energiforskere. Jeg jobber ikke med klimaforskere i SINTEF, men med klimateknologiforskere. Det er forskjeller mellom forskningskommunikasjon av klima, klimateknologi og helse. Men det har veldig mye til felles; ønsket om å skape oppmerksomhet og forståelse for det vi gjør og vise hvordan forskning gjør verden bedre både for mennesker, dyr og natur slik at løsningene vi forsker på blir tatt i bruk.

I artikkelen over, trekkes det frem fire grunner til at klimakommunikasjon ofte mislykkes fordi de som kommuniserer tror at:

  1. problemet er mangel på informasjon
  2. folk blir motivert av frykt
  3. «one size fits all»
  4. massekommunikasjon er effektivt

Ved å se på hvorfor vi mislykkes, kan vi finne løsninger som fungerer.

Mangel på informasjon?

Informasjonsunderskudds-modellen (information deficit model) antar at mer informasjon vil gjøre folk mer opplyste og føre til endring. Dessverre er det ikke så enkelt. Det finnes masse informasjon der ute om klimaendringer og hva som må til for å gjøre noe med dette. Dessverre ser vi stadig mer polarisering, på tross av mer tilgjengelig informasjon.

For å endre holdninger og adferd, er det effektivt å nå yngre målgrupper. Nysgjerrigper er et kjempefint prosjekt som Forskningsrådet leder, og lærer barn og unge om forskning og forskningsmetode. Fordi klimakrisen er kompleks, er det viktig at barn og unge får en god og grundig undervisning i klimaforskning, innsikt i forskningsmetoder og kildekritikk.

Men hva med den voksne befolkningen? Studier har vist at noe av det som kan få folk til å endre holdninger og adferd er:

  • insentiver/at man ser fordeler ved å endre seg
  • praktisk støtte til å endre seg
  • sosial støtte og positivt gruppepress

Dette er ikke kommunikasjonstiltak som en klimaforsker kan fikse alene. Dette er typiske politiske tiltak, beslutninger og insentiver som kan kombineres med kampanjer. Et eksempel fra Norge er hvordan vi har blitt verdensmestere på kjøp av elbiler. Både økonomiske og praktiske insentiver har gjort at mange velger å kjøpe elbil, kombinert med kampanjer som har påvirket flere til å ønske seg en utslippsfri bil.

electric cars charging, Photo: shutterstock
Elbilsuksessen i Norge handler både om insentiver og effektive kampanjer. (Foto: Shutterstock)

Et annet eksempel er panting av flasker og bokser. Norge har verdens mest effektive pantesystem, der vi panter over 95 %. Det har blitt en del av hverdagen vår fordi det er enkelt, og vi blir med jevne mellomrom påminnet gjennom kampanjer at det er viktig.

Et annet eksempel på en kampanje (som ikke er politisk initiert) er Blekkulf som gjorde små barn om til «miljøagenter», og har bidratt til positivt gruppepress for å få foreldre til å blant annet resirkulere plast.

Så om man ønsker at folk skal ta positive klimavalg kan det være så enkelt at folk flest ser fordeler ved å endre seg. At man innfører insentiver, der man senker barrieren for å endre. Kombinert med kommunikasjonskampanjer og positivt gruppepress, som at barna dine forteller deg at du skal resirkulere søppelet ditt, kan vi øke sannsynligheten for adferdsendring.

Motivert av frykt?

Vi har alle sett bilder av isbjørn som har et altfor lite isflak, som illustrasjon for klimaendringer. De siste årene har vi dessverre også sett bilder fra hele verden hvor vi får se konsekvensene av klimaendringer i form av blant annet flommer og branner.

Fryktkommunikasjon kan mobilisere. For all del. Men hvorfor slutter ikke alle røykere å røyke på dagen når de vet hvor farlig det er? Kognitiv dissonans – ubehaget vi føler når vår kunnskap og handling ikke stemmer overens – er noe vil alle opplever. Derfor trener de fleste på treningssentre i januar og ikke hele året. Teorien er at vi mennesker vil forsøke å minske ubehaget ved kognitiv dissonans, ved for eksempel å bagatellisere handlingen vi gjør. «Er klimaendringene egentlig så farlige for meg? Det spiller jo ingen rolle fra eller til hva jeg gjør?»

Et sterkt ytre press – type at en asteroide vil utrydde kloden eller at vi all vil forgå på grunn av klimaendringer – kan være så kraftig og gi en så sterk kognitiv dissonans at man velger å ignorere fakta. Frykt kan føre til fornektelse, apati og at du støter folk fra deg.

Bilde av mennesker som uttrykker sjokk og frykt
Fryktkommunikasjon kan mobilisere, men kan også føre til fornektelse og apati. (Foto: Shutterstock)

Det er fristende å trykke på den store røde alarmknappen, men det er viktig å huske at klima er ikke nødvendigvis det folk flest er opptatt av på privaten. Folk kan ha sine egne store private utfordringer, som helse eller økonomi.

Bjørn Samset fra Cicero, som i årevis har gjort en kjempeinnsats for å dele klimaforskning med nordmenn, sa til Dagsnytt 18 at han i hans nye bok forsøkte alt han kunne å unngå dommedagsproblematikk. Han sier at om man spiller for mye på følelser så blir man «side-show» som Kate Dibiasky i filmen.

Så hva gjør man? Skal man pakke alt inn i fine små pakker til publikum? Nei, det bør man ikke. Men risikokommunikasjon og skremmende bilder bør kombineres med konkrete, konstruktive og kollektive løsninger som vanlige folk kan forholde seg til.

Jeg tror likevel at man ikke må være redd for å spille på alle følelser. I hvert fall ikke positive følelser. Det er fortsatt slik at Aristoteles råd for effektiv overtalelse: å bruke retoriske virkemidler som patos (følelser), etos (talerens karakter) og logos (bevismidlene) er like aktuelle i dag.  Å kommunisere følelser er ofte mer effektivt for å bevege folk til handling enn å kommunisere fornuft. Sånn sett kan man si forskere har en stor ulempe, siden forskere er spesielt sterke på etos og logos. Så mitt råd er å snakke til hjertet og hodet samtidig. Men unngå å skremme. Positive følelser man kan spille på er for eksempel interesse og nysgjerrighet.

One size fits all?

Å ikke tilpasse budskapet til mottageren kan i verste fall være ekskluderende om det blir for komplisert og virke nedlatende om det blir for enkelt.

Ett av de største hindrene for å få gjennom kompliserte budskap er «Curse of knowledge»; å forutsette at den andre personen forstår alt du sier.

På barnehagen snakker vi stort sett samme språk. Når du så begynner på barneskolen, vil du etter hvert utvikle egne interesser og hobbyer. Kanskje du liker å spille Roblox? Da kan du snakke om Roblox med de som også er interessert i det – mens de som ikke spiller Roblox vil ikke forstå hva du snakker om. F.eks. en stakkars forelder som meg 😉

Videre vil du kanskje bli enda mer interessert i programmering for å lage spill i Roblox. Kanskje du etter hvert etter studiespesialisering på videregående, studerer på NTNU i seks år, for så å ta en doktorgrad på fire år. Og når du da kanskje har tatt en post. doc på to år og etter hvert har blitt professor er du ganske så spesialisert. Det vil prege språket ditt og hvordan du snakker om det du jobber med. Det vil si at det kanskje er kun et knippe mennesker i verden som er like spesialisert som deg og faktisk forstår alt du snakker om. Dette er «curse of knowledge», en ganske vanlig diagnose.

Medisinen er enkel: Du må tilpasse språket ditt til dem du snakker med, og du må snakke til dem i riktig kanal.

Trekanten over bruker vi i SINTEF for å illustrere ulike målgrupper, og hvilke kanaler som er egnet for å nå frem. Tanken er at økt synlighet i riktig kanal til de riktige målgruppene vil øke verdien og nytten av forskningen vi gjør. Denne bloggen du leser akkurat nå har primært andre fagpersoner i industri og næringsliv og studenter som målgruppe. Om den når ut til noen flere er det jo en hyggelig bonus.

Det er viktig å huske er man ikke trenger snakke med alle til enhver tid. Noen ganger er det mer effektivt å velge ut den viktigste målgruppen og ha en god dialog med akkurat dem. Når du har identifisert den målgruppen du mener er viktigst å påvirke, så må du finne ut:

  • hva de bryr seg om
  • hva driver dem
  • hva er deres verdier
  • hva tenker de om klimaendringer
  • hvilken forkunnskap har de

Er massekommunikasjon effektivt?

I en ideell verden er det slik at om du når fram til alle – så har du også nådd fram til målgruppen din. Det hadde jo vært veldig tidsbesparende og effektivt om man bare kunne kjørt en massemediakampanje, og klappet seg på ryggen for en godt utført jobb.

Sånn er det dessverre ikke alltid, og veldig sjelden når det kommer til forskningskommunikasjon. Det er mange som vil ha oppmerksomhet i massemedia, og oppmerksomheten fra brukerne er ofte lav, og kombinasjonen gir enda lavere effekt.

Massemedia kan være effektivt for politisk agendasetting. Mens personlig ansikt-til-ansikt kommunikasjon er mer effektivt for å overtale folk til å endre adferd. Men kun om du har tillit til den du kommuniserer med. Men her er en god nyhet: Forskere er den yrkesgruppen folk har høyest tillit til! Det er jo et kjempegodt utgangspunkt for å få gjennomslag.

Kanskje vi derfor skulle sett mer til hvordan spesielt kommersielle aktører jobber med mikroinfluensere? Mikroinfluensere promoterer ulike nisjeprodukter og har høy troverdighet blant sine følgere gjennom blogg og sosiale media. Dette er ikke ansikt-til-ansikt kommunikasjon, men føles mer personlig for følgerne enn massekommunikasjon. Vi har tusenvis av flinke forskere i Norge. Her tror jeg vi har et stort potensiale for å nå ut bredere, om forskerne selv bruker sine sosiale media (som LinkedIn) til å nå ut til sine venner, kolleger og følgere. Jeg ser ofte at fagblogger som forskerne deler selv, får mye bedre respons enn samme fagblogg delt i offisielle organisasjonskanaler.

Mine kolleger som jobber med energiforskning, bruker flere kanaler for å bidra til en kunnskapsbasert debatt om fremtidens bærekraftige energiløsninger som er bra for kloden. Vi gir for eksempel råd på denne bloggen til hvordan folk kan spare strøm og fyre med ved på en miljøvennlig måte. Dette er konkrete, konstruktive og kollektive løsninger som folk flest kan benytte seg av, samtidig som det er bra for klima.

Men vi gir også råd til politikere og næringsliv for hvordan vi kan omstille energisystemet i en bærekraftig retning. Dette gjør vi hvert år i forbindelse med Arendalsuka. I 2019 utfordret vi politikere til å satse på havvind nå – og i større grad ta hensyn til naturen i vindkraftutbygging. I 2021 viste vi politikere og næringsliv hvordan Nordsjøen kan bli en plattform for grønn omstilling. Vi dro faktisk til Glasgow for å gjenta budskapet til politikere om Nordsjøen, men da med vekt på internasjonalt samarbeid for å lykkes.

Er det så vanskelig da?

Kan god kommunikasjon redde verden fra klimakrisa eller en asteroide på vei til jorden?

Jeg er optimist! Jeg var i Glasgow på klimatoppmøtet i november. Og der så jeg over 100 000 demonstranter gå i gatene for klima. Mange, både unge og eldre, har fått med seg budskapet. Vi så også en viss vilje fra politikere til å bevege seg i riktig retning. Det er fortsatt et stykke å gå, men det er ikke håpløst.

Anne Steenstrup-Duch, november 2021, Glasgow, COP26,
Her er jeg i «Action Zone» i forbindelse med klimatoppmøtet #COP26 i Glasgow i november 2021.

Men vi må fortsatt jobbe for å opplyse og engasjere, og vil derfor til slutt oppsummere fire råd for at klimakommunikasjon skal lykkes:

  1. Kombiner informasjon og insentiver
  2. Motiver med løsninger
  3. Tilpass budskap til målgruppen
  4. Flere forskere må kommunisere

 

0 kommentarer på “Don’t look up: Kan effektiv forskningskommunikasjon redde verden?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.