Er det greit å eksportere norsk avfall?

Myte 1. Avfall er en del av et internasjonalt og åpent marked – vi drar bare nytte av det.

Norge har råd til å betale andre for å ta seg av dette «skitne» arbeidet. For eksempel behandler svenskene en betydelig del av det brennbare avfallet vårt til en rimelig pris – og til gjengjeld får de utnytte det i sitt godt utbygde fjernvarmenett. Er det ikke vinn-vinn?

Virkeligheten: Avfallsmarkedene er ofte ustabile, uforutsigbare og langt fra velfungerende. Det krever også at vi aksepterer noen risikoer: Er det fornuftig å være avhengig av utenlandsk behandlingskapasitet og eksterne aktører? Hva skjer hvis de ikke lengre kan eller vil prioritere Norge, selv om vi betaler godt?

Avfallet kunne i stedet vært brukt i Norge til å skape grønne arbeidsplasser, utvikle ny teknologi og utnytte energien i vårt eget fjernvarmesystem (mer om dette i myte 5).

Myte 2. Eksport av avfall er godt (nok) for miljøet.

Det er uenighet om hvorvidt utslipp fra transport (inkludert svevestøv) over lange avstander egentlig utgjør en vesentlig del av miljøbelastningen i avfallshåndteringsverdikjeden. Tog og lastebiler frakter avfallet smidig og billig ut av landet, gjennom et effektivt og velutbygget transportnett.

Virkeligheten: Ja, klimapåvirkning av å eksportere versus å ikke eksportere avfall er jo et komplisert tema. Men det betyr ikke at vi bare kan la være å vurdere det nøye.

Det vi vet, er at norske eksportører sender mer enn 60 000 forsendelser med meldepliktig avfall til behandling i utlandet hvert år. Det gir et betydelig transportavtrykk og belastning, og vi har et ansvar for å finne ut hvordan (og i hvilken grad) dette faktisk påvirker miljøet før vi kan bruke dagens praksis som et grønt alibi.

Myte 3. Vi eksporterer tross alt bare en begrenset andel av avfallet vårt.

Norge bruker rundt 1 700 000 tonn husholdnings- og lignende avfall per år i sitt eget energisystem og eksport brukes kun som “støtte”.*

Virkeligheten: Vi sender flere hundre tusen tonn meldepliktig avfall ut av landet hvert år. Ifølge offentlige tilgjengelige tall gikk minst 800 000 tonn norsk brennbart avfall til energigjenvinning i Sverige – bare i 2024. Det vil si at minst en tredjedel av energiutnyttelsen av denne typen avfall skjer utenlands.

Et annet eksempel: Hele 80 % av plastemballasjeavfall fra norske husholdninger og næringslokaler sendes til utlandet for materialgjenvinning. I dag havner mesteparten i Tyskland.

Myte 4. Det nåværende systemet med eksport fungerer godt nok.

Å etablere nye verdikjeder og omstille gamle vaner vil være veldig kostbart. Kanskje dagens system ikke er perfekt, men er dette noe som vi bør prioritere, med tanke på alle de andre krisene vi står overfor?

Virkeligheten: At noe fungerer «godt nok» i dag, betyr ikke at det vil fortsette å være tilstrekkelig i framtiden. Dessuten er det høyst diskutabelt om dagens avfallseksport faktisk fungerer så godt som vi liker å tro.

Når avfall krysser landegrenser, mister vi kontroll over hva som faktisk skjer med det. Kontrakter og avtaler er på plass, men vi må ikke være blåøyde: vi hører regelmessig om skandaler knyttet til eksport av avfall som viser at dette systemet medfører risikoer, både for miljø og helse.

Er dette «godt nok»?

Myte 5. Avfall har ingen verdi.

Søppel er jo bare det vi ikke trenger eller vil ha. Når vi eksporterer det, blir vi kvitt et problem.

Virkeligheten: Avfall inneholder verdier i form av energi og strategisk viktig materialer, blant annet sjeldne jordarter og andre kritiske råvarer som Europa sårt trenger. Når vi eksporterer avfallet vårt, sender vi bort en verdifull ressurs.

Hvis vi i stedet behandler og utnytter det selv, vil vi få en glimrende mulighet til å utvikle sektoren med innovative teknologier, grønne arbeidsplasser og høy verdiskapning. Det krever riktignok forskning og utvikling, forutsigbare rammer, koordinering mellom offentlige og private aktører og nasjonal planlegging. Men gevinsten kan være stor: Norge kan både tjene på den grønne omstillingen og være en pådriver for en sirkulær økonomi i Europa.

På overflaten kan det virke som det er mange fordeler ved å eksportere norsk avfall. Men når vi ser nærmere på hva det faktisk innebærer, finner vi ressurser på avveie, svekket kontroll, og tapte muligheter.

Da er det verdt å spørre: Er dette virkelig den beste løsningen for framtiden?

* I tillegg importerer vi faktisk også avfall – riktignok hovedsakelig flyveaske fra avfallsforbrenning (men det er jo ikke dét vi snakker om her).