Avkarbonisering av den norske fiskeflåten: Strategisk fornyelse for en bærekraftig fremtid

Den norske fiskeflåten står nå overfor en stor miljøutfordring. Med over 5000 fiskefartøy, hvor rundt 1850 av dem er svært aktive målt i fangstinntekter, slipper flåten ut rundt 1 million tonn CO₂ årlig. Dette utgjør 2,7 % av Norges totale utslipp. Etter hvert som klimaendringene intensiveres, blir det viktigere enn noen gang å redusere disse utslippene. Norge har ambisiøse klimamål, som å kutte utslippene med 55 % innen 2030 og oppnå tilnærmet nullutslipp innen 2050. Disse målene kan kun nås ved å fornye fiskeflåten med nullutslippsfartøy og endre driftsmåten i flåten.

Miljøutfordringen i den norske fiskeflåten

CO₂-nivåene i den norske fiskeflåten har sluttet å synke og er nå tilbake på nivået fra 2005, til tross for pågående innsats for å kutte utslipp. Dette er en stor utfordring for å nå Norges klimamål. Flåten er mangfoldig, med både små og store fartøy som deltar i ulike fiskeriaktiviteter. Selv om havgående fiskefartøy kun utgjør rundt 15 % av flåten, står de for over 75 % av utslippene. Likevel spiller de mindre kystfartøyene også en viktig rolle i avkarboniseringen av hele flåten.

Å avgjøre hvordan flåten skal fornyes og hvordan nye lav- og nullutslippsteknologier skal introduseres, er derfor et viktig steg i overgangen mot en fiskeflåte med null utslipp. Utfordringen er imidlertid ikke bare teknisk, men også økonomisk, siden nye systemer og infrastruktur er kostbare.

Strategisk fornyelse av flåten: En vei mot nullutslippsfiske

Vi har utviklet en matematisk optimeringsmodell for Fishing Fleet Renewal Problem with Emission Constraints (FFRPEC).

Denne modellen gjør det mulig å undersøke hvordan endringer i eksterne faktorer, som karbonavgifter og teknologiske fremskritt, påvirker den beste strategien for å avkarbonisere den norske fiskeflåten. Den gir oss også innsikt i sentrale drivere for en smidig og rask overgang til nullutslipp i fiskerisektoren.

Modellen fokuserer på å bestemme tidspunktet og typen teknologi som skal brukes ved fornyelse av eksisterende fartøy, slik at deres CO₂-utslipp reduseres i tråd med Norges klimamål. Modellen forutsetter at et eksisterende fartøy alltid vil bli erstattet av et tilsvarende fartøy med fremdriftssystem som gir lave eller ingen utslipp. Den tar ikke hensyn til hvordan Norges politikk innen fiskeriforvaltning påvirker disse beslutningene. I en første analyse av mulige måter å få til en god overgang tok vi med følgende fremdriftssystemer:

• Dieselmekanisk: Vanlig, men med høye utslipp.
• Dieselelektrisk: Reduserer utslipp noe gjennom effektreduksjon.
• Elektrisk-mekanisk hybrid: Bruker både elektrisk og dieseldrift for bedre effektivitet.
• Elektrisk-hydrogen hybrid: Nullutslipp ved bruk av hydrogenbrenselceller.
• Elektrisk-ammoniakk hybrid: Lovende nullutslippsteknologi for fremtiden.

Viktige funn fra vår modell

FFRPEC-modellen ble anvendt på Norges aktive fiskefartøy i ulike scenarier, noe som ga oss nyttig innsikt:

1. Utslippsmål driver flåtefornyelsen: Beslutninger om å fornye flåten drives primært av behovet for å oppnå utslippsmål, ikke av kostnadsbesparelser.
2. Havgående fiskefartøy som umiddelbar prioritet: Havgående fiskefartøy bør fornyes først, da de står for rundt 95 % av flåtens totale utslipp.
3. Økonomiske insentiver er avgjørende for innføring: Høyere CO2-avgifter og høyere kostnader for marin gassolje (MGO) er nødvendig for å fremskynde bruken av nullutslippsteknologier.

Veien mot bærekraftig fiske

Avkarbonisering av den norske fiskeflåten er et viktig skritt mot å nå nasjonale og globale klimamål. Norge kan lede an innen bærekraftig fiske ved å ta i bruk avanserte nullutslippsfremdriftssystemer og innføre støttende politiske tiltak. Samtidig må beslutningstakere utvikle økonomiske og regulatoriske ordninger som bidrar til overgangen, som  å lage insentivordninger for bruk av nullutslippsteknologier. Umiddelbare tiltak er nødvendige for å nå klimamålene og sikre en grønnere fremtid for kommende generasjoner.