Hvordan skal forskerne bidra til bærekraft?

Også innenfor maritim sektor er fokuset økende på bærekraft. Lenge har samfunnet stilt spørsmål som forskerne har besvart: hvor mange fisk kan vi høste, hvordan lager vi effektive skipsmotorer eller hvordan lager vi vaksiner til oppdrettsfisk.

Etter Brundlandskommisjonens rapport (1987) og lanseringen av FNs bærekraftsmål i 2016 har forskningsspørsmålene blitt mer komplekse: Hvordan høster vi bærekraftig? Hva er bærekraftig skipsfart? Er lakseoppdrett bærekraftig? Spørsmålene står i kø. Men hva er fasitene?

Ingen fasit, møteplasser trengs

Problemet er at det ikke nødvendigvis er en fasit til spørsmål som stilles i bærekraftens navn. Det er i alle fall ingen enkelt-forsker som kan gi et godkjent svar alene.

Bærekraft må sees fra både de økologiske, økonomiske og samfunnsmessige perspektivene. Samtidig. Men hvordan kan vi forskere møtes på tvers av fag, sektorer, og med samfunnet for øvrig når vi skal definere og praktisere bærekraft?

Siden 2018, har Norge hatt en nasjonal bærekraftskonferanse for universitets- oghøyskolesektoren, Sustainable Development Goals (SDG) Conference Bergen. Årets konferanse (9.-11. februar) var den femte i rekken, som også i år var heldigital og gratis for alle deltakere.

Og selv om SDG konferansen er en nasjonal konferanse, var det over 2000 deltakere fra 110 land som logget seg på for å delta i de faglige samtalene om bærekraft.

Samlingspunktet «Day Zero»

Kickoffen til konferansen kalles for «Day Zero» og er en festival med et større antall 90–minutters workshops som samler akademia, næringslivet, og samfunnet for øvrig.

Et viktigprinsipp for Day Zero er at vi ikke bare må peke på framtida når vi snakker om bærekraft, vi må også snakke om hva vi gjør i dag og utveksle metoder, idéer og nettverk.

I år møtes vi på tvers av generasjonene; tredjeklassinger fra Christi Krybbe skole i Bergen holdt sin egen workshop om bærekraftige hav.

Det var også innslag om pedagogikk innen bærekraft fra Marineholmen Barnehage og historier fra Amalie Skram Videregående skole om en forskningsreise til Svalbard for å samle inn lokalbefolkningens erfaringer med klimaendring i Longyearbyen.

Hvordan kan forskerne bidra?

Bærekraft skapes ikke av forskning alene, den skapes gjennom kunnskap som sees i en større kontekst. Under årets SDG Conference i Bergen (#SDGbergen22) hørte vi fra James Honeyborne, Emmy-vinnende produsent av BBC’s storsatsning «Blue Planet 2» om hvordan millioner av briter forsto betydning av plastforurensing da det så problemet med egne øyer på TV.

I en annen sesjon fortalte Sámi Anders Oskal, generalsekretær i Association of World Reindeer Herders, om PhD’entil Inger Marie Gaup Eira (UiT). Hun identifiserte 318 sámiske ord for snø som brukes i Kautokeino.

Oskal etterlyste hvordan denne typen kunnskap kan bidra til å definere bærekraftig forvaltning i et Arktisk under stadig endring.

Unge, spørrende, inkluderende

De viktigste budskapene fra konfereansen kan oppsumeres slik:

1. Bærekraftsforskning trenger både natur-, tekniske- og samfunnsfag.
2. Bærekraftsløsninger må skapes lokalt og med lokaleborgere.
3. Bærekraftsløsninger må inkludere flere generasjoner i en helhetlig perspektiv.

Det var derfor ikke tilfeldig at Sofie Høgestøl (35), jussforsker ved Universitet i Oslo og medlem av Akademiet for yngre forskere og kjent NRK-ekspert om USA politikk, var valgt som den som loset det digitale publikum gjennom konferansen.

Vi trenger unge, spørrende og inkluderende mennesker på banen nå om vi skal skape en rettferdig framtid i takt med naturen.

Sameksistens til havs

Jeg ser at bruken av denne digitale møteplassen først og fremst var å lage et solid fundament for en felles forståelse på hvordan fageksperter skal jobbe sammen med lokale borgere for å sikre bærekraft.

Mye læring må inntas i energi-, fiskeri- og havbrukssektorene, der Norges bærekraftige framtid er avhengig av sameksistens til havs. Bærekraftig energi må sees i sammenheng med lokale situasjoner langs hele kysten.

Om Norge skal lykkes med bærekraftsbølgen, må vi forskere omstille oss til en ny virkelighet: kunnskap eies ikke av forskerne, kunnskap finnes hos alle mennesker.

Hvordan vi setter sammen kunnskapsbrikkene for å oppnå en langvarig, positiv utvikling som ikke skader naturen i en gitt samfunnskontekst, det er oppdraget vi forskere må bidra til å løse i samspill med andre aktører i samfunnet.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Fiskeribladet her.