Onsdag 25. april ble rapporten Industrielle muligheter og arbeidsplasser ved CO2-håndtering i Norge lansert. Rapporten er utarbeidet av SINTEF i samarbeid med NTNU på oppdrag fra NHO, LO, Fellesforbundet, Norsk olje og gass, Norsk Industri og Industri Energi. Målet med rapporten er å belyse nettopp industrielle muligheter og arbeidsplasser for Norge og norske bedrifter gitt at Norge satser på fullskala CO2-håndtering, og at Norge, Europa og verden gjør det som må til for å nå målene i Paris-avtalen.
Rapporten viser at det vil kunne være store industrielle muligheter i Norge knyttet til CO2-håndtering. I første rekke er dette knyttet til de mulighetene en infrastruktur for CO2-håndtering fører med seg, som bidrag til eliminering av utslipp fra prosessindustrien og dermed produksjon av utslippsfrie produkter, og mulighet for å produsere hydrogen fra naturgass med CO2-håndtering. Sekundært vil CO2-håndtering i Europa føre til fremvekst av et marked for håndtering av CO2-hvor norske aktører vil kunne stille sterkt i konkurransen om å vinne markedsandeler. Totalt viser rapporten at en stor satsing på CCS vil kunne styrke konkurransekraften til mellom 80.000 og 90.000 arbeidsplasser i Norge i dag, og bidra til å skape mellom 30.000 og 40.000 nye arbeidsplasser i Norge fram mot 2050. Sysselsettingstallene ble analysert gjennom tre scenarier i rapporten, og tallene over stammer fra scenariet hvor CCS spiller størst rolle.
Vi mener scenariene er realistiske om verden tar 2 graders mål på alvor
Anders Bjartnes, ansvarlig redaktør for nettmagasinet Energi og Klima, publiserte fredag 27. april en blogg med tittelen Oppblåste tall i CCS-rapport fra SINTEF. I bloggen argumenterer Bjartnes for at våre scenarier for CO2-håndtering i Europa i fremtiden er urealistisk høye, og at beskrivelsen av en fremtid hvor hydrogen fra naturgass med CO2-håndtering vil spille en viktig rolle for Europas energisystem «fremstår […] som et luftslott som først og fremst har til hensikt å legitimere videre satsing på gassleting og -utvinning i Barentshavet».
Vi mener scenariene som er brukt både er realistiske og riktige, om vi skal tro på at Europa og verden mener alvor med å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader, og helst ikke mer enn 1,5.
Trenger flere virkemidler for rask omstilling
Før vi går nærmere inn på scenariene, la oss snakke litt om den utfordringen verden står ovenfor. I følge Paris-avtalen skal alle land som har sluttet seg til den gjøre alt de kan for å unngå at jorda varmes opp med mer enn 1,5 grader. Dette er ikke den kursen vi er på i dag. Om vi skal nå disse målene er vi ikke i posisjon til å velge de klimateknologiene som «passer oss best». Vi må satse storstilt på alle alternativer: energieffektivisering, fornybar kraft, bioenergi, alternative brensler, OG CO2-håndtering. Om vi i skal ha sjanse til å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, noe som allerede i dag kan se vanskelig ut, er vi dessuten helt avhengige av «negative utslipp», altså at vi fjerner mere CO2 fra atmosfæren enn det vi slipper ut. Bio-CCS er per i dag den eneste effektive måten å gjøre dette på.
I studien vår benytter vi tre scenarier for CCS, et lavt, et moderat og et høyt. I det lave scenariet regner vi kun på CCS tatt i bruk i industrien i Europa, altså ikke CCS fra energisektoren. Flere, inklusive Bjartnes, mener dette er det mest realistiske scenarioet for CCS, da fornybar kraft og bioenergi vil dekke behovet i kraftsektoren i 2050, som er perspektivet i vår rapport. Utviklingen innen fornybar energi er ekstremt viktig for å kunne nå klimamålene. Samtidig vil ikke dette være tilstrekkelig. Det er riktig at kraftproduksjon med CCS ikke vil være konkurransedyktig på pris under alle grensebetingelser. Samtidig bidrar CCS i energisektoren til å kunne forlenge levetiden til infrastruktur som allerede bygget og betalt for, som i seg selv er en stor fordel og som gir verdi. Videre vil det ikke i alle sammenhenger være opplagt at man kan bygge ut fornybar kraft i store prosjekter overalt i Europa. Sol- og vindkraft krever store arealer som ikke nødvendigvis finnes eller kan disponeres for energisektoren på kontinentet. Betydelige arealkonflikter og -interessekonflikter ser vi allerede knyttet til slike prosjekter i Norge, hvor vi tross alt har ganske god plass.
Et element i dette er også at omstillingen må begynne nå, og den må skje fort. Utbygging av fornybar kraft foregår i storstilt skala. Totalt dekker nå fornybar kraft litt under 20% av det samlede energibehovet i Europa, en økning på om lag 10 prosentpoeng over de siste ti årene. Om vi skal gjøre energisystemet utslippsfritt innen rimelig tidshorisont trenger vi flere virkemidler også i kraftsektoren, og teknologien CCS er nødvendig for å få til omstillingen raskt.
Valg av scenario
Det er selvsagt lov å være uenig med oss angående valg av og realisme knyttet til scenariene. Metodologien i rapporten er utviklet slik at vi kan regne på et hvert scenario. I ytterste forstand kan man jo si at om vi ikke tror på at Europa og verden vil gjøre det som må til for å nå målene i Parisavtalen, så vil det ikke bli noen industri for CO2-håndtering overhodet. I slikt tilfelle er alle våre tre scenarier for CCS i Europa veldig høye.
På den andre siden, om vi legger til grunn at verden gjør alvor i at jorda ikke skal bli mer enn 1,5 grader varmere, og styrer etter et scenario hvor vi greier å nå dette målet med 2/3-sannsynlighet (såkalt 2/3 1,5DS), så er ikke våre fremtidsscenarioer for CCS høye i det hele tatt, da framstår selv vårt høye scenario som moderat og realistisk.
I vårt høye scenario bidrar CCS til om lag 24 % av de samlede utslippskuttene i Europa fra i dag og frem til 0-utslipp. Om vi starter med 1990 som referansepunkt (som er vanlig i slike sammenhenger), bidrar CCS til 19 % av samlede utslippskutt fram til vi når 0-utslipp. Og om vi skal nå 1,5-graders målet (og også 2-gradersmålet), så er ikke det endelige målet 0-utslipp, men vesentlige negative utslipp. Da må vi fjerne mer CO2 enn det vi samlet slipper ut i dag, og andelen CCS bidrar til da, går dermed enda mer ned. Så selv om vårt høye scenario krever store innvesteringer og politiske vilje, så står det fremdeles for under 1/5 av det som må til for å oppnå de samlede resultatene som trengs for å nå klimamålene.
Hvorfor hydrogen fra naturgass
I dette perspektivet passer det også godt å snakke om hydrogen fra naturgass med CO2-håndtering. Igjen er vi i en posisjon hvor vi ikke kan velge de klimaløsningen vi liker best – vi trenger flere løsninger om vi skal ha sjanse til å nå klimamålene. Hydrogen fra naturgass med CO2-håndtering kan bidra på en rekke måter.
For det første kan hydrogen fra naturgass med CO2-håndtering produseres i stor skala på kort sikt til en overkommelig pris. Dette vil bidra til å avkarbonisere energisystemet raskere. Hydrogenet vil være en lavutslipps energibærer som vil komplementere fornybarrevolusjonen på en glitrende måte: hydrogenkraftverk kan bidra med basislast i energisystemet, med energilagerkapasitet, og ikke minst bufferkapasitet, et element som vil bli viktig etter hvert som energisystemet har større innslag av variabel fornybar kraft. I dag er det gasskraftverkene som i stor grad gir energisystemet disse egenskapene.
Et gasskraftverk kan også bygges om å bli et hydrogengasskraftverk. Dette vil igjen spare innvesteringer i energiomstillingen, og dermed ta ned barrierer. Tilsvarende er også tilfellet for deler av distribusjonssystemet for naturgass i Europa. Selvsagt vil kraft fra hydrogen produsert fra naturgass bli dyrere enn kraft direkte for naturgass. Dette er prisen vi må betale for å få et energisystem uten CO2-utslipp. Og Europa viser at det er betalingsvilje for å eliminere utslipp.
Hydrogen kan også bidra til å gjøre den delen av energisystemet som omhandler varme for bygninger, hus og hjem utslippsfri. Dette er en del av energisystemet som det faktisk er ganske vanskelig å redusere utslippene fra. Hydrogen er en løsning som kan bidra til dette i dag.
Hydrogenproduksjon fra naturgass med CCS vil bidra til å kick-starte bruk av hydrogen i industriell skala. Noe som igjen vil være positivt for å utvikle markeder for hydrogen. Disse vil på sikt kunne få stadig større andel av hydrogenet fra vannelektrolyse basert på fornybare energikilder, og ikke fra fossile kilder. I Japan implementerer man i disse dager en pilotkjede som skal produsere hydrogen fra brunkull i Australia, for så å transportere dette på skip til Japan for bruk i energisektoren. Japanerne har allerede vist interesse i hydrogen produsert i Norge. De trenger forsyningssikkerhet og dermed hydrogen fra flere kilder. Siden Norge er rike på naturressurser og energi, ser de til oss.
Rapporten viser at en industri for hydrogenproduksjon fra naturgass med CO2-håndtering i Norge i 2050 kan sysselsette mellom 25.000 og 35.000 mennesker. Dette er basert på et tenkt scenario for fremtidig gassproduksjon og omgjøring til hydrogen i Norge. Tallene er store og kanskje vanskelige å tro på. Likevel mener vi at dette kan være et realistisk scenario, basert både på den rollen vi mener hydrogen vil måtte ta i energisystemet i fremtiden (basert både på produksjon fra naturgass og fra vannelektrolyse) og på den utviklingen vi ser rundt oss i Europa og verden for øvrig.
Tiden er knapp, og tiden er overmoden for å vise at vi som samfunn er villige til å gjøre det som må til for å begrense oppvarmingen av jorda vår. Rapporten er ment som et innspill og underlag til disse debattene og prosessene, og for å belyse at det også er oppsider, særlig for Norge og norske aktører, ved å gjøre de innvesteringene som må til for å få på plass viktig infrastruktur knyttet til et utslippsfritt samfunn i fremtiden. Rapporten belyser dette gjennom tre scenarier som vi mener er realistiske, både knyttet til mengder CO2 fanget og lagret, og knyttet til produksjon av hydrogen fra naturgass i Norge.
Derfor oppfordrer vi politikerne til å se på rapporten vår som et innspill til hvordan omstillingen vi står overfor kan bidra til å skape nye muligheter for Norge. Dette er et viktig perspektiv sammenliknet med alle rapporter som kun fokuserer på kostnader og utfordringer knyttet til omstillingen vi som verdenssamfunn stor overfor.
Det henger selvfølgelig på det ene premisset at reduksjon av CO2 er det som skal til for å redusere oppvarmingen. Så er det jo også uklart hva egentlig oppvarmingen består i, er det kun resultat av naturlige sykluser, eller at vi de siste årene har fått «for gode» målemuligheter.