Vi må lære mer om hvordan vi kan bruke havet til å løse store samfunnsutfordringer

Årlig slippes det ut nærmere 70.000 tonn nitrogen og 14.000 tonn fosfor fra norsk havbruk til norske kystfarvann. Disse utslippene kan potensielt føre til lokale problemer, men de bidrar også til økt primærproduksjon. Primærproduksjon er binding av karbondioksid og produksjon av oksygen ved fotosyntese.

Raske kutt

Vi burde undersøke nærmere hvordan disse utslippene inngår i kystens karbonbudsjett, og hvordan de bidrar til binding av CO2 gjennom primærproduksjon og til å motvirke klimaendringer.

For å nå klimamålene i Parisavtalen er det ifølge IPCC nødvendig å kutte verdens CO2-utslipp fullstendig innen 2055. Da må vi kutte raskt, og med dagens hastighet kan dette målet bli vanskelig å nå. Derfor er karbonfangst og -lagring (CCS) et viktig virkemiddel til å redusere CO2-innholdet i atmosfæren.

Den store spilleren

Det finnes også andre klimapositive løsninger, altså teknologier som bidrar til netto reduksjon av CO2 i atmosfæren. Naturbaserte klimapositive løsninger der vi bruker og spiller på lag med naturen er spesielt attraktive. Her har selvfølgelig primærproduksjon en sentral rolle.

Organismer i havet står for nesten halvparten av den årlige primærproduksjonen på planeten vår. Dyrking av tare og andre makroalger er én form for primærproduksjon, og biomassen kan brukes på flere klimapositive og -vennlige måter.

Men den virkelig store spilleren i havet er planteplankton, det vil si encellede mikroalger. Netto primærproduksjon i havet, hovedsakelig fra planteplankton, tilsvarer fiksering av mer enn 140 milliarder tonn CO2 årlig. Det er en balanse mellom CO2 i havet og i atmosfæren, så ved å binde CO2 i havet reduseres også konsentrasjonen i atmosfæren.

Mer mat

For å realisere denne produksjonen trengs det næringssalter slik som silikat, nitrogen og fosfor for å nevne noen. Langs norskekysten er primærproduksjonen sent på våren og om sommeren stort sett begrenset av tilgang på næringssalter. Dersom alt nitrogenet fra havbruksnæringen omsettes i primærproduksjon tilsvarer det nesten 1,5 millioner tonn CO2 fiksert årlig.

I første omgang betyr den økte produksjonen mer mat til hele næringskjeden, og er positiv så lenge det ikke skjer store endringer i artssammensetningen hos planteplanktonet så næringsnettet forskyves. Økt produksjon fører også til økt utsynking – eksport – av karbon fra overflaten til havbunnen. Deler av produksjonen vil sedimenteres inn og lagres mer eller mindre permanent.

Lagres på dypet

Dersom havbruksnæringen flytter ut mot åpent hav kan bidragene av nitrogen og fosfor til omkringliggende områder bli annerledes, og noe av produksjonen eller næringsstoffene kan synke ned i dype vannmasser, under 1000 meters dyp, der karbonet igjen lagres over lang tid.

Kontroversielle forsøk med gjødsling av havet har vært gjennomført, blant annet i Sørishavet der jern en begrensende faktor for primærproduksjon. Effektene er omdiskutert. Gjødsling foregår imidlertid rundt oss hele tiden, gjennom avrenning fra land, utslippsvann og havbruk, og vi trenger matproduksjon i havet for å dekke fremtidens behov.

Vi bør derfor gå inn i de ulike prosessene som styrer primærproduksjon og karbonfangst, og se på omfang, konsekvenser og potensialet for klimapositive effekter gjennom bidrag fra havbruksnæringen.

Sintef startet i fjor en konsernsatsing på Klimapositive løsninger, der løsninger i havet har en sentral plass, og 1. januar i år startet Havforskningens tiår i regi av FN. Dette er gode utgangspunkt for å lære mer om hvordan vi kan bruke havet til å løse store samfunnsutfordringer.