Taredyrking i Norge (Hvor bør man dyrke og hvor stort er potensialet?)

Over hele verden er det stor interesse for dyrking av tare og andre makroalger. Bare i Norge er det gitt over 300 tillatelser til makroalgedyrking. Det er imidlertid lite erfaring med og informasjon tilgjengelig om hvor det er best å dyrke tare og hvor stort potensialet for denne nye næringen faktisk er.

I en nylig publisert artikkel, skrevet sammen med forskere fra NIVA , har vi sett på taredyrkingspotensialet langs og utenfor norskekysten. Arbeidet er gjennomført i prosjektene KELPPRO MACROSEA som begge er finansiert av Norges Forskningsråd.

Om forskningen: Modeller som kobler fysikk og biologi

For å svare på hvor det er best å dyrke tare, har vi brukt en koblet fysikk-biologihavmodell, som videre er koblet med en vekstmodell for tare.  Havmodellen, SINMOD (er et koblet 3D fysikk-biologi havmodellsystem som er utviklet ved SINTEF.

Modellen beregner blant annet temperatur, vannstrøm og saltholdighet, samt næringssaltkonsentrasjoner og lysintensitet i havet. I tillegg blir vekselvirkninger mellom de laveste nivåene i den marine næringskjeden simulert. Vekstmodellen for tare beregner biomasse og sammensetning ut fra disse miljøbetingelsene.

Stort potensial for taredyrking i havoverflaten

En generell trend i resultatene er at dyrkingspotensialet øker når man fjerner seg fra kysten. Dette kan virke lite intuitivt, men det er her snakk om dyrking av makroalger der man setter ut kulturer med tare nær overflaten, mens naturlige bestander vokser på bunnen ned mot 40-50 m dyp. Dermed er det prinsipielt mulig å dyrke makroalger over alt der betingelsene er gode. Og det ser de altså ut til å være.

• Kan også være av interesse: Stort potensial for taredyrking i Møre og Romsdal

Mens man langs kysten (innenfor grunnlinjen) kan dyrke i gjennomsnitt 75 tonn tare per hektar sjøareal, kan det være mulig å dyrke over 150 tonn per hektar ute på kontinentalsokkelen. Og utenfor kontinentalsokkelen er potensialet enda større.

Miljøbetingelser for taredyrking

Det er kombinasjonen av lysforhold, temperatur og tilgang på næringssalt som gjør forholdene bedre på kontinentalsokkelen og lenger ute i Atlanterhavet. Generelt er det jevnere temperatur, vannet er klarere og det er lengre perioder med høye konsentrasjoner av næringssalt som gir utslaget.

En annen ting som potensielt kan være en fordel til havs er hvor begrodd taren blir, altså av andre organismer som vokser på tarebladet. I varmere vann langs kysten er det mye begroing og taren må høstes tidlig for å få et renest mulig produkt. I kaldere vann vil begroing komme senere eller kanskje være helt fraværende slik at taren kan vokse lengre. En lengre dyrkingsperiode gir mer effektiv drift da man reduserer antall utsett- og høstingsoperasjoner.

Gunstige forhold for en helårsindustri

Resultatene viser også at perioden med størst biomassevekst stort sett kommer senere jo lenger nord man kommer. Den beste vekstperioden kan komme opptil to måneder senere i Finnmark enn i Agder.  Fra nasjonalt perspektiv er dette gode nyheter fordi det vil være mulig å levere fersk tare over en lengre periode.

• Kan også være av interesse: Her bør en ny industri bygges opp

Troverdige modeller

Det er fortsatt relativt liten erfaring med industriell dyrking av makroalger i Norge, spesielt i eksponerte lokaliteter eller områder langt til havs, og det er derfor ikke tilstrekkelige data til å validere resultatene uten forbehold. På den annen side er dette også litt av grunnen til at vi har brukt en havmodell – å undersøke potensialet for biomasseproduksjon.

Vi har sammenlignet modellresultatene med resultater fra tilgjengelige dyrkingsforsøk fra Trøndelag. Modellresultatene gir realistiske verdier for det grunnleggende dyrkingspotensialet, og modellen klarer å gjenskape rangeringen (mindre potensial – større potensial) av ulike lokaliteter som også ligger ganske nært hverandre.

En annen sammenligning mellom modellresultater og empiri er gjort ved å se på hvilke resultater modellen gir i forhold til semikvantitative videoobservasjoner av tetthet av naturlig voksende tareskog på over 4000 lokaliteter langs kysten av Sør-Norge. Her er det en klar sammenheng mellom tilstand av naturlig tareskog og modellskår. Dataene om naturlige tareskoger ble innhentet over flere år av blant andre NIVA som et ledd i Nasjonalt program for kartlegging og overvåkning av biologisk mangfold og Sukkertareprosjektet.

Taredyrking kan bidra til CO₂-reduksjon i atmosfæren

Både naturlige tareskoger og dyrket tare binder CO₂. Mesteparten av dette føres nødvendigvis tilbake til de øvre vannmassene eller atmosfæren når biomassen brytes ned eller forbrukes. Imidlertid foregår det en naturlig «avskalling» av deler av bladene på taren gjennom hele vekstperioden. Partiklene som skalles av, som altså består av naturlig organisk materiale, kan transporteres svært langt, og kan synke dypt.

Det er med andre ord et potensial for at både naturlig og dyrket tare bidrar til transport av karbon fra atmosfæren og ned på havbunnen der kan lagres inn/sedimenteres slik at tareskoger og -kulturer isolert sett bidrar til en netto reduksjon av CO₂ i atmosfæren og overflatelaget i havet.

Stort potensiale knyttet til taredyrking

Resultatene i artikkelen antyder et svært stort potensial for taredyrking utenfor kysten, også utenfor kontinentalsokkelen. Spørsmålet om hvorvidt de miljømessige kostnadene ved en målrettet dyrking av makroalger mot sedimentering på dypt vann oppveies av de klimamessige fordelene har vi ennå ikke besvart. Dette må utredes.

Taredyrking kan binde CO2 i stort volum

I tillegg til potensialet for innlagring av CO₂ via sedimentering, er det et stort potensial for å bruke biomasse fra makroalger i mange ulike produkter. Dette vil kunne lette presset på trevirke som kan binde CO₂ over en lengre tidshorisont (10-100 år) enn tare. Marin biomasse kan også erstatte fossilt råstoff i en del produkter og materialer, og man kan dermed bidra til å redusere klimagassutslippene.

Norsk havbruk har vært og er dominert av lakseproduksjonen. Det er ikke tvil om at kunnskapen og teknologien som er utviklet her har stor betydning for utviklingen av tarenæringen. Imidlertid er det viktige forskjeller mellom lakseoppdrett og dyrking av alger.

Mens laksen fôres, får algene energien fra sollyset gjennom fotosyntese. For å kunne realisere produksjonen, må algene ha næringssalt, som også finnes i sjøen. Enkelte områder og lokaliteter har bedre tilgang på næringssalt enn andre, og det er kanskje spesielt dette som er vesentlig for å sikre en god produksjon av makroalger. Dermed er det andre krav som gjelder for algelokaliteter enn for lakselokaliteter, selv om det selvfølgelig også er fellestrekk som gode strømforhold og generelt god vannkvalitet.

Variasjonen i taredyrkingspotensial er stor. Derfor er gevinsten ved å unngå en «dårlig» lokalitet høy. Resultatene våre kan blant annet brukes til å vurdere ulike områder for makroalgedyrking. Der forvaltnings- og arealplaner i stor grad styrer tilgangen på areal, vil det være enda viktigere enn ellers å kunne velge gode områder blant de tilgjengelige arealene. Det er også viktig at myndigheter er klar over mulighetene som ligger i ulike områder når areal- og forvaltningsplaner skal oppdateres på alle nivåer. Mulighetene for primærproduksjon er så store at man kanskje må omprioritere eksisterende arealbruk, eller i det minste akseptere flerbruk der det er mulig.

Artikkelen er skrevet sammen med SINTEF kolleger og samarbeidspartnere i NIVA. Det er Norges Forskningsråd som har bidratt. Finansiering fra Møre og Romsdal og Trøndelag fylkeskommuner har også bidratt til forskningsarbeidet.