Foredling: Kan Norge ta hjem de «tapte» arbeidsplassene fra EU?

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Fiskeribladet her og ble skrevet av Ulf Johansen, Magnus Myhre og Roger Richardsen.

SINTEF har analysert data fra 2018 som viser at norsk fiskeråstoff bidro til 21.000 arbeidsplasser i andre europeiske land. Dette er over dobbelt så mange arbeidsplasser som vi har i norsk fiskeindustri i dag, og viser nesten en dobling fra analyser gjort i 2011.

Mange er kanskje kjent med det teoretiske argumentet «i en oljeøkonomi skal man ifølge økonomisk teori bygge ned annet konkurranseutsatt næringsliv pga. at man får et kostnadsnivå som konkurranseutsatt næringsliv ikke kan konkurrere med «. Teorien stemmer godt med utviklingen vi har sett i Norge.

Trenger flere jobber

Industriarbeidsplasser forsvinner ut eller bygges ned til fordel for arbeidsplasser innen skjermet sektor hvor kostnadsnivået ikke har kritisk betydning for konkurransekraften. Dette er en situasjon Norge godt kan leve med så lenge vi har store eksportinntekter fra olje og gass-næringen.

Gitt at vi nå er på oppløpssiden av denne æraen, vil vi imidlertid trenge flere arbeidsplasser og verdiskaping innen nytt og eksisterende konkurranseutsatt næringsliv.

«I eksportmeldingen for 2021 står det at «Norges eksport vokser saktere enn våre europeiske naboland». Foredling av fisk er et eksempel på en næring innen eksisterende konkurranseutsatt næringsliv som kan bidra til mer eksport for Norge, og hvor det er relativt enkelt å peke på et konkret potensial for mer verdiskaping og flere arbeidsplasser i norske lokalsamfunn langs kysten.

Tapte arbeidsplasser

Både årets analyse og analysen gjennomført i 2014 er finansiert av FHF og ser på hvor mange arbeidsplasser i EU innenfor fiskeforedling som baserer seg på norsk fiskeråstoff. Dette er viktig informasjon for flere interessenter, fordi det viser i hvor stor grad mengden uforedlet fiskeråstoff Norge eksporteres ut i markedet og dermed er et uttrykk for «tapte» arbeidsplasser og potensiell norsk verdiskaping.

Begge analysene setter søkelyset på råstoff som sendes direkte til EU, og ikke det som måtte sendes til andre destinasjoner for så og gå inn i EU igjen for videre prosessering.

Tall fra 2019, viser at over 25 prosent av fiskeressursbasen som foredlingsindustrien i EU rådde over var basert på norsk fiskeråstoff. Norge har hatt en betydelig vekst i sjømatprodukter eksportert til EU på kort tid. Fra nærmere 800 000 tonn i 2004 til over 1,3 million tonn i 2012, og videre til nesten 1,6 millioner tonn i 2019.

Dette har bidratt til at EUs import av norsk sjømat har økt sin andel fra 20 prosent i 2012 til 25 prosent i 2019, noe som gjør Norge til EUs viktigste leverandør. Sett opp mot det totalet ressursgrunnlaget til EU, så lå den norske andelen av det totale ressursgrunnlaget (av sjømat) mellom 17 prosent til 19 prosent i perioden 2015 -2018.

Av 118 000 heltidsårsverk innen fiskeforedling i EU i 2018 kan man derfor estimere at tilnærmet 21 000 årsverk var direkte knyttet til import av norske råvarer, sammenlignet med 11-12.000 årsverk i 2012.

Oljeøkonomien er avgjørende

Oljeøkonomien Norge er en viktig forklaring på at betydelig mer uforedlet fisk sendes til EU. Tross høy grad av automatisering er denne næringen fortsatt arbeidskraftsintensiv. Polsk kostnadsnivå er f.eks. 40 prosent under EU-snittet mens Norge ligger i motsatt ende med kostnader 40 % over snittet. Men også andre faktorer spiller inn her:

• Handelstariffene mellom Norge og EU-markedet er også innrettet slik at jo mindre bearbeidet fisken er jo mindre toll på produktet.
• Kvalitet er også et aspekt – jo nærmere sluttmarkedet jo bedre kvalitet, noe som europeiske aktører som er tett sluttmarkedet på kan profittere på.
• Og sist, men ikke minst – fiskeforedlingsbedriftene i EU har totalt sett bedre lønnsomhet enn de norske, for mens de i EU i snitt hadde 6.9 prosent i netto resultat siste tre år hadde de norske selskapene kun 0.4 prosent i resultat.

EU enda viktigere for Norge

Våre data beskriver situasjonen før Covid-19, men vi ser at EU-markedet har blitt enda viktigere for norsk fisk i løpet av pandemien – både på grunn av logistikk- og transportutfordringer til øvrige markeder, men også konsumentendringer.

Sintef, Norce, i samarbeid med en rekke næringsaktører, skal i det Forskningsrådsfinansierte prosjektet SEAVID19, nå se nærmere på hvordan markedssjokk, som f.eks. under og i etterdønningene av korona, slår ut for blant annet norsk fiskeforedlingsindustri.

Dette vil gi verdifull kunnskap om hva som er de sterkeste driverne for utviklingen fremover – og om det er rimelig å forvente at noe av det økende antall arbeidsplasser som skapes i EU basert på norsk fisk på sikt kan hentes tilbake til Norge, og hvilke betingelser som er nødvendig for at det kan skje.