Hvordan står det til etter 50 år med klima og miljø forhandlinger?

Det er nå 50 år siden de globale klima og miljø forhandlingene foregikk på FNs toppmøte i Stockholm, og Arktisk påvirkes fremdeles tre ganger raskere enn resten av verden.

 

8.-11. mai 2022 møttes forskere, studenter, myndigheter og urbefolkningsrepresentanter i Tromsø igjen for 16. gang for Arctic Frontiers. Denne konferansen knytter sammen disse gruppene for å bidra til bærekraftig forvaltning av samfunn og næring i Arktis og årets tema var «Pathways». Det var første gang konferansen kunne arrangeres fysisk siden pandemien startet. Forrige fysisk konferanse var i 2020, når vi, uvitende om hva som var på vei, diskuterte hvor mye makt som kom med kunnskap. Det var før de Arktiske statene sluttet å delta på møtene i Arktisk Råd ledet av Russland. Når forvaltningen av Arktis fremdeles var skjermet fra politiske realiteter andre steder i verden. Da er Arctic Frontiers heldigvis et sted hvor det Arktiske forsker-til-forsker samarbeid kan opprettholdes. 

På dag én presenterte jeg først om forskning jeg gjennomfører på FN, hvor jeg bruker en metode for å kode narrativer på internasjonale forvaltningsarenaer. Jeg presenterte så resultat fra traktatsforhandlingene om forvaltning av naturmangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon (BBNJ). Det Arktiske havet ligger stort sett i dette området – og her viste jeg til forvaltningsutfordringer rundt at Arktiske land ikke ønsket et globalt organ inn i Arktis, men ønsket å bevare de regionale myndighetene – selv i internasjonalt farvann.  

Ytterligere to Arktis-orienterte forskere fra SINTEF Oceans avdeling for Klima og miljø deltok også fysisk på denne samlingen i Tromsø i år. Faktisk var dette første gang disse to – Emily Cowan og Ina Ahlquist -presenterte i en slik arena i det hele tatt, på stor scene og med fotografer og ministre og andre forskere fra hele verden i salen – for ikke å snakke om at alt ble live streamet også. Begge gjorde en strålende innsats, med engasjerende presentasjoner, på tid, og med gode diskusjoner med andre forskere og deltakere i etterkant av møtet.  

Emily Cowan presenterte først om legemidler som forurensing i Arktisk – med en poster presentasjon. Hun presenterte så om UNEA som dirigent for forvaltning av areal i Arktis, som et ledd i arbeidet jeg og hun gjør i NFR prosjekene GOMPLAR og Plasticene.

Forskningsassistent Ina Ahlquist – som er første års masterstudent ved Fiskerihøgskolen på UiT presenterte resultat fra sin forskning for NFR sitt FORSTERK prosjekt Coastal Squared. Hun har holdt seks sektorbaserte workshops på Senja hvor de har diskutert bærekraft, naturmangfold og land-kyst interaksjoner på øya. Dette er en region med både tradisjon og innovasjon, og hvor brukerne spiller en viktig rolle i å forme bærekraftig utvikling på naturens premisser.   

– Hele Arctic Frontiers var en utrolig gøy opplevelse. Jeg føler meg veldig heldig som masterstudent som ble invitert til å se innsiden av en slik event om Arktis. Det er utrolig viktig å få frem nødvendigheten av å inkludere og forstå den kunnskapen interessenter har om sine omgivelser før forvaltningsbeslutninger skal tas, og slik skape en mer «bevis-basert» forvaltning, sa Ina om sin opplevelse på Arctic Frontiers.  

I tillegg hadde både Emily Cowan og Ina Helene Ahlquist postere som de presenterte første kvelden av konferansen. 

Så hva er veien videre for Arktis? Hvordan skal vi forholde oss til et område hvor den største aktøren ikke lengre er deltaker i den regionale forvaltningsarenaen – og hvor andre land enn de fem som grenser til det Arktiske hav ønsker sin rettmessige del av mulighetene som kan komme når det eventuelt er et isfritt Arktis? Land som Kina, Japan og Sør-Korea for eksempel? For hvem eier egentlig et havområde som ingen – og alle – eier, og som varmes tre ganger raskere enn resten av verden? Og som – selv om det kun har under 1% av verdenshavsvolumet – mottar mer enn 10% av utslipp fra elver i verden? Hvor søppelet kommer fra hele verden, og hvor turistsesongen forlenges år for år med medfølgende forurensing nettopp fordi det er lengre sesonger på grunn av at det er mindre is? Og hvordan skal vi finne løsninger hvor lokalbefolkning, urbefolkning, forskning, utdannelse, forvaltning og industri alle jobber sammen mot felles mål som kan gjennomføres? 

Dette er temaer vi jobber med blant annet i prosjektet GOMPLAR som ledes av UiT, hvor jeg leder en arbeidspakke på nettopp global pan-Arktisk forvaltning. Les mer om prosjektet her.