Når hver enkelt av oss bruker mye strøm på samme tidspunkt, gir det store utfordringer for driften av kraftnettet. Forskere i ZEN mener overgang til effektbaserte tariffer kan være løsningen.
De siste årene har man sett at effektuttaket i Norge har hatt en sterkere vekst enn energiforbruket. Effekt vil si uttaket av kraft fra nettet «her og nå» (ofte kalt for det umiddelbare kraftuttaket), mens energi er uttak over tid. Det er effektuttaket som avgjør hvor stor kapasitet kraftnettet trenger, fordi nettet må være bygget for å tåle den høyeste umiddelbare belastningen. Du kan sammenligne det med at antall biler som kjører på en vei i rushtrafikken bestemmer hvor mange filer (altså hvilken kapasitet) veien bør ha.
Hver forbruker har sin egen maksbelastning. Den kommer på det tidspunktet hver enkelt kunde bruker mest strøm fra nettet. Maksbelastningen på nettet som helhet inntreffer når det samlede forbruket fra alle forbrukere er på sitt høyeste. Timene der effektforbruket for nettet som helhet er høyt kalles topplasttimer. Når effektuttaket i topplasttimene øker, gir det utfordringer for planlegging, utbygging og drift av kraftnettet. Selv om dette bare inntreffer i et fåtall timer gjennom året, krever det investeringer for å sikre at nettet håndterer det høye effektuttaket.
- Denne kan også være av interesse: Effektariffene bommer hvis de ikke reflekterer nettet
Dersom man kan stimulere forbrukerne til så spre strømforbruket sitt jevnere utover døgnet, slik at det brukes mindre strøm i topplasttimene, kan slike investeringer i nettet utsettes eller reduseres. Det er med andre ord store samfunnsøkonomiske gevinster om forbruket i topplasttimene blir lavere. Derfor ser forskere i forskningssenteret ZEN på hvordan økonomiske insentiver kan brukes for å hjelpe forbrukerne å jevne ut strømforbruket og dermed redusere effektuttaket i topplasttimene.
Fordelene ved effektariff i stedet for dagens energibaserte tariff
Ideen om å bruke økonomiske insentiver for å jevne ut forbruket er ikke ny. NVE har de siste årene kommet med flere høringer om endringer i utformingen av tariffer for nettleie, hvor det er foreslått å gå fra en energibasert tariff til en tariff basert på effekt. Målet er at nettleien skal reflekterer de faktiske kostnadene av å transportere kraft ut til forbrukerne. Disse kostnadene varierer gjennom døgnet og kan gi insentiver slik at forbrukere justerer når de bruker mest strøm (altså har høyt effektuttak.)
En av utfordringene med dagens energibaserte tariff for nettleie er at forbrukere betaler ut ifra hvor mye energi de bruker, mens de faktiske kostnadene i nettet er knyttet til kapasitet og tilgang på effekt. Gjennom en overgang til effektbaserte tariffer (effekttariff) vil prisen for nettleie variere ut ifra hvor lett eller vanskelig det er å få strøm ut til forbrukeren. Når mange vil ha strøm samtidig slik at det blir et høyt samlet effektuttak (det er lite ekstra kapasitet i nettet) blir det dyrt, mens når få vil ha strøm og det samlede effektuttaket blir lavt (det er mye kapasitet i nettet) blir det billig. Dette kan igjen brukes som et økonomisk insentiv for at forbrukere skal justere strømbruket sitt ut ifra når nettleien er høy og lav, og dermed gjøre effektuttaket i topplasttimene lavere.
Nettariff: Hva betaler man egentlig for?
Kostnadene ved å transportere strøm er avhengig av den spesifikke tilstanden i nettet, og denne tilstanden varierer med tid og lokasjon. Det vil være praktisk umulig å innføre en tariffstruktur som representerer nettets tilstand hele tiden overalt, og derfor representerer alle tariffstrukturer et visst nivå av forenkling. Tariffstrukturen må balanseres mellom teoretisk korrekt kostnadsrefleksjon og praktisk rimelighet. En tariff basert på effektuttak vil i større grad oppnå målet om kostnadsdekning og fremtidige besparelser for nettutbygging enn en energibasert tariff.
Den totale strømprisen til forbrukerne består av produksjonspris (kraftpris), transportpris (nettleie), pris i eventuelle lokale fleksibilitetsmarked, samt skatter og avgifter. Vi sier gjerne at prisen består av flere signaler, hvor nettleien bare er en del av den totale prissignalet til forbrukere. Design av nettleien må derfor sees i sammenheng med de andre signalene.
Pris i eventuelle lokale fleksibilitetsmarkeder vil også gi signaler til forbrukere, men det er fremdeles usikkerhet rundt omfang, risikofordeling og design av slike markeder. Tariff og lokale fleksibilitetsmarked er begge virkemidler som kan sende signaler til forbrukere om å tilpasse sitt forbruk for å oppnå en samfunnsøkonomisk gunstig utbygging og drift av kraftnettet, men det kreves mer kunnskap om hvordan dette samspillet vil fungere.
I utforming av nettariffen bør man fokusere på at tariffen skal vise kostnadene i nettet, være teknologinøytral og bare gi signal om tilpassing av forbruk når det er reelle knapphetssituasjoner i nettet. Der det er samfunnsøkonomisk gunstig, bør tariffen også legge til rette for lokal koordinering gjennom for eksempel felles avregning for flere kunder eller områder.
Kommentarer
Ingen kommentarer enda. Vær den første til å kommentere!