Det 30. klimatoppmøtet i regi av FN (COP30) ble avsluttet 21. november uten store fremskritt. De rapporterte nasjonale klimamålene lå langt fra målene i Parisavtalen, og peker per i dag mot en temperaturøkning på 2,5 °C. Slik situasjonen er nå, fremstår den globale innsatsen for å bekjempe klimaendringene som utilstrekkelig. Vi beveger oss mot en usikker fremtid.
Hva om situasjonen blir så alvorlig at noen bestemmer seg for å forsøke å «hacke» det globale klimaet?
En nylig undersøkelse blant 120 fremtredende klimaforskere viste at to tredjedeler av respondentene forventer atmosfæriske «justeringer» innen 2100, mulig iverksatt av en uavhengig aktør som et privat selskap, en milliardær eller en stat. I tillegg mente litt over 20 prosent at slike tiltak faktisk bør vurderes dersom globale temperaturer med sikkerhet ligger an til å overstige 2 °C.
Den typen inngrep som omtales i denne undersøkelsen kalles «solstrålingsmodifisering» (Solar Radiation Modification, SRM), en sekkebetegnelse for tiltak som sikter på å redusere mengden solenergi som absorberes av jorden, enten ved å reflektere sollys bort fra jorden eller ved å slippe mer infrarød stråling ut i verdensrommet. SRM retter seg dermed ikke mot den grunnleggende årsaken til klimaendringer, det vil si økende konsentrasjoner av klimagasser, men søker i stedet å dempe oppvarmingseffekten på lokalt, regionalt eller globalt nivå.
På denne måten kan SRM-inngrep fungere som «febernedsettende» tiltak or å begrense de mest alvorlige konsekvensene av global oppvarming inntil konsentrasjonene av klimagasser er redusert til bærekraftige nivåer gjennom mer varige løsninger.
Les mer om SINTEFs arbeid med klimapositive løsninger
Selv om SRM-tilnærminger har vært diskutert i flere tiår, forblir de fleste teknikkene teoretiske eller i tidlige utprøvingsfaser, og utgjør enda ikke en del av offisielle politiske rammeverk.
Interessen for SRM har imidlertid økt betydelig de siste årene, som en konsekvens av mangelen på fremgang i arbeidet med globale utslippskutt. I tillegg har utfordringene knyttet til å aktivt fjerne CO2 fra atmosfæren i stor skala blitt stadig tydeligere for beslutningstakere.
Mulige SRM-teknologier er omtalt i rapporter fra en rekke internasjonale og vitenskapelige organisasjoner og offentlige etater, blant annet FNs klimapanel (IPCC), UNEP, UNESCO, det amerikanske vitenskapsakademiet (US National Academy of Sciences) og Europakommisjonen. Slike teknologier har også blitt forsket på ved flere universiteter. Likevel er SRM fortsatt kontroversielt, der sterke stemmer fra vitenskapelige miljøer argumenterer både for og imot videre forskning og eventuell fremtidig implementering.
Hvilke teknologier regnes som SRM?
Det finnes fem overordnede kategorier av SRM-alternativer som ofte diskuteres. Her er det store variasjoner når det gjelder omfang, kostnader, teknologisk modenhet og risiko. Presentert omtrent i rekkefølge av økene geografisk omfang, inkluderer disse:
Endre jordoverflatens albedo: Målet med disse teknikkene er å gjøre jordoverflaten lysere (økt albedo) på land eller hav for å øke refleksjonen av sollys. Metodene omfatter blant annet å lysne byområder (ved å male bygninger og overflater hvite), dyrke mer reflekterende avlinger, gjøre havoverflater lysere ved hjelp av skum eller mikrobobler, samt å dekke ørkener eller uproduktive områder med reflekterende materialer. Selv om noen av disse tiltakene kan gjennomføres relativt enkelt på lokalt nivå, tyder flere studier på at de neppe vil være effektive for å motvirke oppvarming i stor skala.
Gjøre skyene lysere: Skylysning har som mål å øke refleksjonevne og utstrekning av lavtliggende skyer, spesielt i områder med vedvarende lavt skydekke. Dette kan oppnås ved å «så» skyene med mikroskopiske partikler som fungerer som kjerner for vanndråpedannelse. Marine områder er ideelle, delvis på grunn av deres lave bakgrunnsalbedo. Vanlig tilgjengelig havsalt foreslås ofte brukt som materiale for slike partikler. Selv om modeller antyder at betydelig nedkjøling på global skala er mulig, kan metoden også brukes i begrensede perioder og områder, for eksempel for å beskytte sårbare økosystemer (som korallrev) eller arktisk havis. Likevel er det vitenskapelige grunnlaget fortsatt svært usikkert, og det finnes betydelige teknologiske utfordringer som må løses.
Tynning av cirrusskyer: De svært høytliggende cirrusskyene bidrar til global oppvarming ved å fange mer varme enn de reflekterer. Det er foreslått tiltak for å redusere deres varmefangende effekt ved å injisere dem med spesielle typer mikroskopiske partikler. Det finnes motstridende bevis på om slike tiltak kan virke kjølende på global skala, men metoden er også foreslått brukt regionalt. Den vitenskapelige og teknologiske forståelsen av tynning av slike skyer er fortsatt i sin spede begynnelse.
Injeksjon av stratosfæriske aerosoler (Stratospheric Aerosol Injection, SAI): SAI anses bredt som den ledende SRM-tilnærmingen, og det er generelt enighet om at den i prinsippet kan føre til global nedkjøling. Metoden innebærer å injisere aerosoler, som svoveldioksid, i stratosfæren for å etterligne den nedkjølende effekten av store vulkanutbrudd. Injeksjonen kan i praksis gjøres med fly i stor høyde. SAI har en mer varig klimaeffekt enn skymanipulering, og kan vare i årevis. Metoden krever imidlertid vedvarende, kostbar innsats, med nøye planlegging og overvåking. Effektene kan per i dag kun vurderes gjennom klimamodeller.
Romspeil: Teoretiske studier antyder at vi kan bruke rombaserte speil for å skjerme jorden mot innkommende solstråling, enten i form av store solskjermer eller som tusenvis av mindre objekter, plassert i lav jordbane, geosynkron bane eller (gravitasjonelt kvasi-stabile) lagrangepunkter. Disse skjermene ville kreve kontinuerlig vedlikehold og enorme materialressurser. En slik tilnærming anses som et ekstremt kostbart, langsiktig alternativ for global nedkjøling, og bygger på teknologi som per i dag er langt fra tilgjengelig.
Må vi velge mellom pest eller kolera?
Det finnes betydelige utfordringer og innvendinger mot bruk av SRM i klimapolitikken. Å forutsi både positive og negative effekter av storskala SRM-tiltak på miljø og klima er vanskelig, og alle foreslåtte metoder vil sannsynligvis ha omfattende og lite forståtte bivirkninger. Dette kan handle om endringer i nedbørsmønstre, negative konsekvenser for økosystemer og redusert matsikkerhet.
Storskala utendørseksperimenter er ofte upraktiske på grunn av høy risiko, etiske hensyn og juridiske eller motstand i befolkningen. I tillegg mangler det tilstrekkelig internasjonal styring og regler for bruk av SRM, og ensidig bruk kan føre til internasjonale konflikter. Videre fokuserer SRM kun på å redusere selve oppvarmingen, og tar ikke for seg andre negative effekter av høyere CO₂-konsentrasjoner i atmosfæren, som havforsuring eller endrede vekstforhold for vegetasjon.
Hvis SRM tas i bruk for å kontrollere globale temperaturer, kan eventuelle opphold i en slik strategi føre til et «termineringssjokk», der temperaturene raskt stiger til nivået eksisterende høye nivåer av klimagasser skulle tilsi, som kan føre til dramatiske konsekvenser. Motstandere av SRM peker også på “moralsk risiko”, der de eventuelle fordelene ved SRM kan svekke den internasjonale viljen til å kutte utslipp – den eneste langsiktige løsningen på klimakrisen. I tillegg er det bekymring for at kostbar utvikling og implementering av SRM kan trekke ressurser bort fra mer effektive tiltak for utslippsreduksjon.
Imidlertid kan det etiske argumentet i visse situasjoner snus. Dette illustreres av de nesten 50 prosent av respondentene i undersøkelsen som var åpne for SRM-tiltak dersom globale temperaturer når kritiske nivåer. For eksempel; bør vi avstå fra å bruke regionale SRM-tiltak i tilfeller der dette plausibelt kan redde sårbare økosystemer som står overfor umiddelbar ødeleggelse før en permanent klimaløsning er på plass? På ett eller annet tidspunkt er det mulig at faren for løpske klimaendringer vil overstige faren ved å anvende vidtrekkende klimahacking.
En sentral utfordring i SRM-diskusjoner er mangelen på et akseptert vitenskapelig rammeverk for å balansere risikoene ved SRM mot den betydelige risikoen som uhemmede klimaendringer vil medføre. Inntil vitenskapelige bevis på en overbevisende måte kan vise at fordelene ved SRM oppveier risikoene, vil dette problemet forbli uløst.
Kommentarer
Ingen kommentarer enda. Vær den første til å kommentere!