COP30: Karbonfjerning

Anbefalinger

• Løft CDR i klimaforhandlingene. Finn den riktige balansen og rollen til karbonfjerning som en nøkkel for utslippskutt.
• Definer nivåer og roller. Avklar hva som menes med «hard to abate emissions» og sett klare mål for kombinasjonen av kutt og CDR.
• Sett kvantitative mål. Etabler konkrete mål for karbonfjerning (negative utslippsteknologi), både for naturbaserte og teknologiske løsninger.
• Sett nasjonale mål. Norge bør etablere et mål på minst 500 000 tonn CO₂-fjerning årlig innen 2030 og bygge tilsvarende lagringskapasitet på sokkelen.
• Standardiser metoder. Utarbeid internasjonale regler for verifikasjon, måling og rapportering av CDR.
• Øk finansieringen. Krev at land med store historiske utslipp bidrar økonomisk til utvikling og implementering av CDR-løsninger.

Situasjonen i dag

Karbonfangst og -lagring (CCS) kutter utslipp fra fossile kilder, men fjerner ikke karbon som allerede er sluppet ut. For å stabilisere klimaet må vi også trekke CO₂ ut av atmosfæren, hav og jord og lagre det permanent, såkalt karbonfjerning (CDR), slik at det ikke slipper tilbake i kretsløpet.

De klimagassene vi allerede har sluppet ut har ført til en atmosfærekonsentrasjon av CO₂ som har passert 420 ppm, langt over det førindustrielle nivået på 280 ppm. Ved 450 ppm risikerer vi å overskride 2 graders oppvarming, noe som vil gi alvorlige og irreversible klimaendringer. IPCC anslår at vi må fjerne rundt 6 milliarder tonn CO₂ årlig globalt for å holde oppvarmingen under 1,5 grader.

En særlig utfordring er at enkelte sektorer er svært vanskelige å dekarbonisere. Dette gjelder blant annet landbruk, tungindustri, og langdistanse transport som fly og skipsfart. Disse sektorene vil sannsynligvis fortsatt generere utslipp selv i 2050, til tross for betydelige teknologiske fremskritt.

Samtidig er utvikling av CDR på etterskudd. Det finnes få insentiver internasjonalt for å fremme slike løsninger, og det mangler både standarder for måling og verifisering av fjernet karbon. Det finnes få internasjonale insentiver, og det mangler standarder for måling, verifisering og rapportering. USA og Sverige har implementert CDR-politikk, men CDR er fortsatt svakt forankret i internasjonale klimaforhandlinger.

Det er viktig å huske at potensialet for CDR er begrenset. Mengden biomasse som kan brukes for CDR begrenses av hensyn til naturmangfold og arealbruk, mens fjerning av CO₂ direkte fra luft (eller fra sjøvann) er meget energikrevende. Det vil alltid være mindre energikrevende å fange og lagre CO₂ fra en energiintensiv industri enn å fange og lagre CO₂ direkte fra luft eller sjøvann. Det er alltid mer effektivt å hindre utslipp enn å fjerne dem i etterkant, men CDR vil være nødvendig som supplement til utslippskutt, spesielt i kombinasjon med eksisterende CCS-infrastruktur.

Løsning

FN og IPPC er tydelige på at det er nødvendig å fjerne store mengder CO₂ fra atmosfæren og havet for å begrense den globale oppvarmingen og oppfylle målene i Parisavtalen. For å realisere dette trenger vi bærekraftige, kostnadseffektive og målbare løsninger, støttet av forskning, innovasjon og internasjonalt samarbeid.

CDR må bli en del av de internasjonale klimaforhandlingene, og det må utarbeides veiledende retningslinjer og standardisering når det gjelder verifikasjon, måling og rapportering. FN må ta internasjonalt lederskap på dette området, for å sikre at utviklingen blir bærekraftig og rettferdig.

Det er behov for økt finansiering av forskning og utvikling av nye CDR-teknologier og løsninger for å få frem teknologi og løsningene vi trenger for å realisere fjerning av CO₂ og andre klimagasser. De landene som historisk sett har stått for de største utslippene må øke innsatsen og sette av finansiering som øremerkes til utvikling av nye løsninger.

Norge bør ta initiativ til at CDR løftes opp i de internasjonale klimaforhandlingene, og at det tydeliggjøres hvilken rolle CDR skal spille. Det er så langt ikke direkte kvantifisert noen konkrete separate mål for hvor mye fossile CO₂-utslipp som må kuttes og hvor mye karbon som må fjernes gjennom CDR. De sektorene hvor det ikke vil være mulig å gjennomføre utslippsreduksjon fra må også defineres.

Når det gjelder Norge, har Miljødirektoratet sett på ulike scenarier, og bruker 1 million tonn/år som et eksempel for å anslå behovet i Norge i 2030. Dette er et relativt nytt område med stort behov for forskning og innovasjon – og det haster. Norge er ledende i utvikling av CCS-løsninger, og vi har et godt utgangspunkt for å benytte oss av synergier mellom CCS og CDR også ta lederskap i utviklingen av CDR-teknologi. Det er tilrådelig å styrke samarbeidet med andre nordiske land (Sverige, Danmark og Island) som også er aktive i utviklingen av CDR-teknologi.