COP30: Karbonfangst, transport og -lagring

Anbefalinger

• Sats på CCS som klimaløsning. Bruk CCS i sektorer som ikke kan dekarboniseres med andre metoder innen rimelig tid.
• Klargjør begreper i klimaforhandlingene. Definer «unabated fossil fuels» tydelig med krav til rask rensing og høy rensegrad basert på beste tilgjengelige teknologi.
• Utvid utfasing til flere kilder. Inkluder utslipp fra prosessindustri og fossile innsatsfaktorer, ikke bare brensler, i utfasing av urensede utslipp.
• Forplikt oljeproduserende land. Still krav om at land med store fossile ressurser også tilbyr CO₂-lagring i tråd med eksporterte utslipp.
• Etabler rammer for grensekryssende lagring. Lag internasjonale standarder for transport og lagring av CO₂ mellom land for å sikre skalering.
• Utvikle nye forretningsmodeller. Styrk samarbeid mellom industri, forskning og offentlig kapital for å få fart på oppskalering.

Situasjonen i dag

CCS omfatter teknologi for å fange CO₂, transportere den og lagre den trygt i geologiske formasjoner. Ifølge IPCC er CCS nødvendig i nesten alle scenarier som når klimamålene i Paris-avtalen. CCS er den eneste teknologien som kan dekarbonisere enkelte industrier, som sement- og kalkproduksjon, avfallsforbrenning og noen av prosessene for metallproduksjon. I sektorer som er krevende å dekarbonisere (f.eks. aluminium), vil CCS være avgjørende for å kunne oppnå netto null innen 2050.

For at CCS skal bli en løsning for å bremse klimaendringene må det tilrettelegges for transport

og lagring av store mengder CO₂; flere gigatonn hvert år innen 2050. For å klare det må det

utvikles standarder og forutsigbarhet slik at CO₂ kan flyte i et nettverk mellom ulike operatører og over landegrenser. Her må politikerne finne den best mulige balansen mellom regulering og frie markedskrefter. CCS er også en helt nødvendig løsning for å kunne produsere rent hydrogen fra naturgass, såkalt blått hydrogen eller lavkarbon hydrogen. Permanent lagring av CO₂ kan bidra til å realisere hydrogeninfrastrukturen på en kostnadseffektiv måte, som igjen vil støtte overgangen til en fornybar energifremtid.

Realisering av CCS forutsetter at industrien er dypt engasjert i forskningsprosjekter som utvikler de

praktiske og kostnadseffektive løsningene som trengs. Nye forretningsmodeller må utvikles for å sikre at implementeringen skjer så raskt som overhodet mulig. Verken stater eller bedrifter kan løse klimakrisen alene, det vil være behov for tilskudd av både offentlig og privat kapital.

Til tross for at CCS er en relativt moden teknologi med et stort potensial, går implementering og oppskalering for langsomt. For eksempel har Norge lagret omtrent 1 millioner tonn CO₂ over 10 år via Sleipner og Snøhvit, mens utslippene fra bruk av eksportert norsk gass er om lag 315 millioner tonn årlig. Dette viser et stort misforhold mellom tiltak og behovet for å oppfylle klimamålene.

Den norske kontinentalsokkelen har et enormt potensial for CO2-lagring. Interessen for å utvide CO2-lagring fra hydrokarbonsektoren er derfor høy, men finansieringsmekanismen for disse nye prosjektene er imidlertid svært usikker. Forskning er også nødvendig for å støtte gunstig bruk av lagringsressurser når flere prosjekter er i drift, inkludert effektene av trykkforstyrrelser mellom prosjekter.

Løsning

CCS kan i prinsippet rense nær 100 prosent av CO₂-utslippene fra bruken av fossile materialer, det være seg brensler slik som kull, olje eller andre prosesser hvor man frigjør fossilt eller biogent CO₂. Selv om teknologien er moden, vil økonomiske insentiver som høyere kvotepriser være avgjørende for å øke fangstgraden.

Selv med stor framgang innen produksjon av fornybar energi og energieffektivisering, vil det være nødvendig med CCS-teknologier for å redusere utslipp fra sektorer som er vanskelig å dekarbonisere som tungindustri og energiproduksjon fra fossile brensler. CCS gir også et viktig grunnlag for CO₂-fangstløsninger fra for eksempel biobaserte prosesser (BECCS), direkte fangst fra atmosfæren (Direct Air Capture/DAC), eller vann. I tillegg til fossile kilder kan CCS brukes til å fange CO₂ fra biobaserte prosesser, som biogass og avfallsforbrenning, noe som kan gjøre disse prosessene klimapositive.

Norge er en pioner innen CCS-teknologi, med snart 30 års erfaring med sikker lagring og transport på Sleipner-feltet, og 17 år på Snøhvit-feltet knyttet til Melkøya. Fangst og transport av CO₂ er sammenlignbart med annen prosessindustri, og omfatter håndtering av en gass som hverken er eksplosjonsfarlig eller giftig i normale konsentrasjoner. Grundig kartlegging og overvåkning av lagringsstedene under og etter drift er avgjørende for å sikre trygg og permanent lagring.

Northern Lights-prosjektet, som er en del av Langskip, representerer Europas første storskala lagringsknutepunkt for CO₂. I fase 1 vil prosjektet transportere og lagre opptil 1,5 millioner tonn CO₂-utslipp fra ulike anlegg industrianlegg på fastlandet. Northern Lights har som mål å lagre 5 millioner tonn CO₂ under havbunnen hvert år i neste fase, med mulighet til ytterligere utvidelse til nærliggende geologiske formasjoner. Heldigvis har Northern Lights allerede startet fase 2, noe som bekrefter stor interesse for ytterligere CO2-fangst. Langskip gir oss en mal for hvordan partnerskap mellom offentlige og private kan fungere for å lukke gapet mellom pilotprosjekter og fullskala implementering. Offentlige investeringer på et tidlig stadium gjør det mulig for bedrifter å bli med på CCS-omstillingen og reduserer totalkostnaden i det lange løp.

Samlet sett er CCS et nødvendig verktøy for å kutte utslipp, sikre industrien en fremtid i en lavutslippsøkonomi og bidra til at verden når netto null innen 2050.