Store muligheter for bærekraftig taredyrking i Europa

Innlegget ble først publisert i Fiskeribladet. 

En hel verden trenger tilgang på mat og biomasse dyrket under bærekraftige betingelser. Da er gode forhold for taredyrking godt nytt.

Det er ingen tvil om at store deler av norskekysten egner seg godt til akvakultur – både algedyrking og lakseoppdrett. Forholdene for taredyrking i andre deler av Europa er også gode.

Mål om å øke produksjonen

Rett før sommerferien ble et stort, fireårig EU-finansiert prosjekt, GENIALG (Genetic diversity exploitation for Innovative macro-ALGal biorefinery), avsluttet. Prosjektets hovedmål var å øke produksjonen og bærekraftig utnyttelse av biomasse fra brun- og grønnalger som sukkertare og havsalat.

Dette var et industridrevet prosjekt, der Sintef og Seaweed Solutions var de norske partnerne. Prosjektet ble ledet fra CNRS Roscoff i Bretagne.

I prosjektet ble det gjort registreringer av veksten av sukkertare (S. latissima) hos taredyrkere i Portugal, Irland, Frankrike, Nederland og Norge. Resultatene viser at sukkertaren vokser bra i kultur langs mye av den europeiske atlanterhavskysten. En meter med «taretau» ga en avling på opp mot 20 – 30 kilo.

Det skal store volumer og høy intensitet til før taredyrking vil ha noen særlig effekt på naturlig marin produksjon.

Store volum

Selv om taren ikke gjødsles, trenger den like fullt næring, og det får den rett fra sjøvannet den vokser i. Vil ikke taren da konkurrere med planteplankton om disse næringssaltene? Dette er en vinkling av bærekraftsbegrepet som ble undersøkt i GENIALG.

For å vurdere opptaket av næringssalter ble det tatt prøver av tareplantene for å fastslå innholdet av nitrogen og fosfor. Dette ble fulgt opp med analyse av vannmiljøet, og informasjonen ble brukt sammen med modeller for å vurdere tålegrensene.

Det er hovedsakelig to faktorer som spiller inn: det totale produksjonsvolumet og tettheten av produksjonen, altså hvor mye som produseres per arealenhet. En parallell vil være hvor mange fisk som settes ut i en merd eller et anlegg: dette er produksjonstettheten eller intensiteten.

Ved å holde intensiteten lav nok, kan det produseres store volumer uten at det har en stor negativ effekt på vannkvaliteten og primærproduksjonen. Et annet aspekt er hvor et eventuelt dyrkingsanlegg er lokalisert. I åpne kystfarvann eller i havet der vannutskiftningen og tilgangen på næringssalter er stor vil tålegrensen være høyere enn i for eksempel avlukkede bukter.

Et positivt bidrag

Det som er sikkert, er at det skal store volumer og høy intensitet til før taredyrking vil ha noen særlig effekt på naturlig marin produksjon.

Med dagens norske produksjon som foreløpig er på bare noen hundre tonn per år, er det et stykke igjen til noen vesentlig tålegrense er nådd, særlig med tanke på at man fra de 40–50.000 tonn oppløst nitrogen som slippes ut fra norsk lakseoppdrett årlig kan dyrke 20–30 millioner tonn sukkertare.

Andre steder i Europa er det i større grad avrenning fra land som bidrar til næringssaltutslipp til kystsonen, med overgjødsling som resultat mange steder. Tarekulturer er dermed et positivt snarere enn et negativt bidrag.