Resirkulerer vi virkelig ikke alle typer plast?

Først og fremst er det to metoder for plastgjenvinning. Mekanisk resirkulering, hvor materialet males og smeltes, og kjemisk resirkulering, hvor materialet brytes ned til dets kjemiske bestanddeler, som deretter kan brukes til å lage ny plast eller andre kjemikalier. Sistnevnte kalles også resirkulering av råvarer. Den mest etablerte metoden akkurat nå, som også er tilgjengelig i industriell skala, er mekanisk resirkulering. Fordelen er at den kan settes opp ganske enkelt og er relativt billig. Imidlertid er ikke all plast egnet for mekanisk resirkulering, spesielt når den inneholder fyllstoffer, for eksempel glassfibre, eller når den inneholder mer enn én type plast. Videre har det resirkulerte materialet på slutten av resirkuleringsprosessen ofte lavere materialegenskaper sammenlignet med det originale materialet.

Kjemisk resirkulering kan derimot i teorien omhandle nesten alle typer plast, inkludert de som er vanskelig å resirkulere mekanisk. Men mange av disse kjemiske resirkuleringsprosessene fremdeles er i laboratorieforsøk eller pilotskala, og dermed ikke er tilgjengelige for industriell produksjon. I tillegg er kjemisk resirkulering ofte mer energikrevende, dyrt og utfordrende enn mekanisk resirkulering. Likevel, hvis disse utfordringene kan overvinnes, vil kjemisk resirkulering være en elegant måte å resirkulere plast på, ettersom sluttproduktene fra disse prosessene er teknisk identiske med de som produseres fra andre ressurser og dermed kan være av høy verdi.

I tillegg til resirkuleringsmetoden må også logistikken rundt den være på plass. Så, før et materiale kan resirkuleres, må det samles, separeres og i noen tilfeller vaskes. Imidlertid er denne prosesskjeden hovedsakelig etablert for visse plastmaterialer med høyt volum, for eksempel PET (polyetylentereftalat), PE (polyetylen) og PP (polypropylen), som ofte brukes i emballasje (f.eks. Vannflasker, shoppingposer og flasker for rengjøringsprodukter), men den er ikke etablert for mange andre plastprodukter. Grunnen er at plastemballasje for eksempel har høy omsetning og kort levetid. Fra produksjonsstedet til materialet blir kastet tar som oftest mindre enn et år. Dette betyr at materialet er nesten like nytt, og derfor er dets egenskaper ganske forutsigbare. Da blir det mye lettere å resirkulere dem, og en høyere kvalitet på det resirkulerte materialet kan oppnås, noe som igjen gjør hele prosessen økonomisk levedyktig. For andre plastprodukter med lengre levetid er imidlertid materialegenskapene svært varierende, noe som resulterer i et resirkulert materiale av lav kvalitet, og det kan til og med bli for nedbrutt til å resirkuleres i det hele tatt. Videre inneholder noen produkter en rekke materialer, for eksempel biler, møbler eller elektroniske gjenstander. Der må en ekstra demonteringsprosess inkluderes i resirkuleringsprosessen for å skille plasten, noe som gjør det mye mer komplekst og dyrt. Som et resultat, for mange produkter som inneholder plast, er denne verdikjeden for innsamling, separering og resirkulering så langt ikke etablert.

Et annet aspekt ved resirkulering, som er verdt å nevne, er etterspørselen etter resirkulert materiale eller mangel på det, som da begrenser gjenvinning, siden ingen vil produsere noe som ikke kan selges. Å bruke resirkulert plast i produksjonen av nye varer kan være utfordrende og krever ofte justeringer av design og produksjonsprosesser. På grunn av tekniske spesifikasjoner og sikkerhetsforskrifter er det heller ikke tillatt å bruke resirkulert plast til noen produkter, for eksempel i bilindustrien. Derfor har etterspørselen etter resirkulert plast vært ganske lav tidligere og dermed ønsket om å etablere de nødvendige industrielle prosessene for resirkulering.

Imidlertidig har resirkulering og etterspørsel etter resirkulert plast i løpet av de siste 10-15 årene økt betydelig. Ikke bare er noen av de ovennevnte utfordringene overvunnet (f.eks. Etablering av separat innsamling, bedre resirkuleringsprosesser), men også politiske insentiver til å bruke mer resirkulert plast i nye produkter er blitt på plass (f.eks. EUs plaststrategi). «Plasticene» -prosjektet skal utarbeide en oversikt over plaststrømmen i Norge, som vil bidra til å identifisere typer og mengder plastprodukter som kan samles inn på et gitt tidspunkt for å lette gjenvinningen. Selv om større mengder plast blir resirkulert i dag, på grunn av de siste fremskrittene i produksjonsprosesser og politiske insentiver, er det fortsatt mye rom for forbedring, og prosjekter som Plasticene bidrar betydelig til denne utviklingen.

Videre lesning:

https://www.plasticsrecyclers.eu/challenges-and-opportunities

https://www.plasticseurope.org/en

Tekst skrevet av Stephan Kubowicz og Christian Karl.