Integrert havbruk er mye mer enn å resirkulere avfallsstoffer

I havet henger alt sammen, og i dette ligger det store muligheter. Integrert havbruk er mye mer enn resirkulering av avfallsstoffer.

Et prosjekt om «Integrert MultiTrofisk Akvakultur», eller IMTA, var min første erfaring med havbruksforskning. Kort fortalt går IMTA ut på å oppdrette minst to arter på ulike nivåer i næringskjeden på en slik måte at avfallsproduktene (skit, næringssalt) fra en av artene er mat eller næring for de(n) andre.

Ulike varianter

En av artene er driveren i IMTA-systemet – den arten som fôres eller det nivået der inngangsressursene investeres. I Norge er det som oftest laks som fungerer som driveren, og fôret er inngangsressursen. Vanlige tilleggskomponenter er blåskjell og tare, der blåskjellene kan nyttiggjøre seg fôr-rester og potensielt skit, mens taren kan ta opp de oppløste respirasjonsproduktene.

Det finnes bokstavelig talt en skog av ulike varianter, og IMTA kan også fungere bra i landbaserte anlegg. Men motivasjonen er hele tiden den samme: økt diversitet i produksjonen, bedre ressursutnyttelse og mindre miljøpåvirkning.

Trengs mye tare

En av tingene vi fant ut, var at det trengs mye tare for å ta opp alt som slippes ut av oppløste næringssalter fra et norsk lakseoppdrettsanlegg. Faktisk veldig mye, og det er lett å regne ut.

Sett fra dette perspektivet er det vanskelig å «rense» utslippene fra lakseoppdrettsnæringen helt ved IMTA. Men snur vi på det, ser vi at lakseoppdrett nettopp gir et stort grunnlag for for eksempel taredyrking eller blåskjelloppdrett langs kysten.

En annen ting vi fant ut, var at utslippene ikke er i fase med opptaket i for eksempel tare. Taren vokser raskest om våren, mens det fôres mest i august-september. Det vi derimot ikke vet nok om, er hvordan dette arter seg i systemer lenger nord, der taren kommer litt senere i gang om våren, men til gjengjeld vokser bedre utover sommeren og høsten. Her kan altså taren vise seg å komme bedre i fase med laksen. Dette forskes det nå på.

Forhindrer havforsuring

Det er imidlertid mer enn næringssalter i dette. Taren tar opp CO ₂ og produserer oksygen. Dette bidrar til å motvirke havforsuringen, som er godt nytt for skjell og andre dyr med kalkskall.

Ved økende temperaturer eller surere vann må de nemlig jobbe hardere for å bevare skallet sitt og overleve. Dyrkingsforsøk antyder at blåskjell får kraftigere skall når de dyrkes sammen med tare, og denne effekten får man selv om karbonet fra taren slippes ut igjen ved prosessering og forbruk.

Dermed bidrar taren til et bedre og sunnere miljø for organismer med kalkskall, enten de er oppdrettet eller viltlevende. Går vi tilbake til begynnelsen og utslipp av næringssalt fra lakseoppdrett, ser vi at IMTA kan ha flere positive ringvirkninger som ikke er helt umiddelbare.

Saken ble først publisert på tekfisk.no den 2. september 2020.