Har vi nok kunnskap og teknologi for å kunne realisere bærekraftig forvaltning av havet?

OECD har anslått at havbaserte næringer skal kunne doble sine bidrag til den globale økonomien innen 2030. Det er bare åtte år unna.

Gitt at målene til OECD, organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, bare er 8 år unna, må vi ikke bare øke tempoet, men enda viktigere, sørge for at denne økningen skjer på en bærekraftig måte.

Norge er en av verdens ledende havnasjoner. Vi får nesten 70 prosent av eksportinntektene våre fra de havbaserte næringene.

Internasjonale miljøavtaler

Forskningsrådet skriver på sine nettsider at en «helhetlig og framtidsrettet forvaltning av hav- og kystområdene må baseres på en økosystembasert tilnærming».

Kunnskap om det biologiske mangfoldet i det marine miljøet vi høster fra, og hvordan dette påvirkes av ulike faktorer, er essensielt for en bærekraftig og effektiv utnyttelse av de marine ressursene.

Det er ikke bare fordi naturen er viktig i seg selv, men også fordi vi har en rekke internasjonale avtaler for å beskytte den, som vi må forholde oss til i det vi jobber med til daglig. Det er nemlig 50 år siden vi startet jobben med internasjonale miljøavtaler, i Stockholm i 1972. FN-konvensjonen om biologisk mangfold ble vedtatt i 1992 og kom med en rekke naturmangfolds-mål vi forpliktet oss til.

Vi nådde forresten ingen av dem før fristen vi hadde satt gikk ut. Vi kjenner alle til bærekrafts-målene fra FN, og vi vet at nummer 14 handler om livet under vann.

Der har fristen vi sammen satte for å stanse ulovlig, uregistrert og urapportert fiske allerede gått ut – for to år siden, i 2020.

Parisavtale for naturen

Og nå jobbes det med å lage et nytt sett med konkrete og ambisiøse miljømål – og å oppdatere den globale biodiversitetsavtalen til en Parisavtale for naturen.

Denne avtalen skal etter planen undertegnes av alle land – inkludert Norge – i 2022. 30 år etter den første avtalen.

Vi har med andre ord prøvd dette med å høste og forvalte bærekraftig fra havet en del år og laget flere avtaler på det. Men har vi hatt nok kunnskap og teknologi for faktisk å kunne ha gjennomført det tidligere?

Eller er det nå vi kan begynne å ta store steget?

De største truslene for reduksjon i biologisk mangfold inkluderer tap av habitat, invaderende arter, overutnyttelse (for eksempel overfiske), forurensing og klimaendringer.

Den senere tiden har flere organisasjoner satt søkelys på hvor viktig kunnskap om den biologiske sammensetningen og samspillet er for en videre konsekvensutredning av utbygging til havs, som blant annet storskala etablering av vindmøller som nå er en politisk prioritet.

Mangelfull kunnskap

Det samme vil være gjeldende før andre inngripende endringer i det marine miljøet, som mineralutvinning på havbunnen og installasjoner knyttet opp mot akvakultur, kan skje.

Dette gjelder spesielt siden alle bedrifter før eller senere vil måtte forholde seg til EUs taksonomi, som også inkluderer naturmangfold.

Så hvordan kan vi etablere kunnskapen som trengs for å kartlegge, overvåke (og etter hvert beskytte) det biologiske mangfoldet som eksisterer i de marine økosystemene – slik at det vil være mulig å realisere økt utnyttelse av havets ressurser – på en faktisk bærekraftig måte?

Akkurat nå er denne kunnskapen dessverre manglende. Tradisjonelt overvåkes forekomsten av større organismer som fisk, både på havbunnen og i vannsøyla, ved hjelp av manuell identifisering og telling.

Organismene må da ofte fjernes fra miljøet for sikker identifisering, og arbeidet er både tidkrevende og kostbart.

Ved å undersøke miljø-DNA kan denne prosessen forenkles, et større antall prøver undersøkes, og vår kunnskap utvides betraktelig om arter i våre farvann.

Under stadig utvikling

For på samme måte som Hans og Grete la igjen et spor av brødsmuler for å finne veien hjem igjen, etterlater også organismer i et gitt område et spor av DNA som gjør at vi kan se at de har vært der. Dette omtales ofte som miljø-DNA.

Ved å studere spesielle gener i dette DNA’et kan ulike organismer identifiseres. Selv etter at de har forlatt området.

Teknikken har i lang tid vært brukt for å studere mikroorganismer i havet, men muligheten til også å identifisere samfunn av større organismer som fisk eller muslinger er også under stadig utvikling. Deteksjon av spesifikke arter som er til stede i et miljø vil da kunne gjennomføres ved å analysere miljø-DNA, og vi vil også kunne bekrefte tilstedeværelsen av invaderende arter.

På denne måten vil vi kunne få bilde av hvilke organismer som er til stede i et miljø over et gitt tidsrom og sted.

Miljøet i fjorden

Dette er noe som kan utnyttes i studier av biologisk mangfold, gjerne ved å komplementere tradisjonelle metoder som manuell telling og verifikasjon.

Ved å øke kunnskapen vår om hvilke arter som beveger seg i et gitt område på et gitt tidspunkt, vil vi kunne styrke vår forståelse om artenes respons på ulike stressfaktorer, som forstyrrelse av leveområde, temperatur og forurensing.

Vi vil også lære oss mer om miljøets evne til restitusjon etter denne påvirkningen.

I 2021 ble den nasjonale infrastrukturen Ocean Lab etablert, i samarbeid mellom NTNU og SINTEF. Denne består blant annet av to flytende observasjonsbøyer og skal bidra til økt forståelse av miljøet i fjorden.

Utstyret om bord i bøyene foretar kontinuerlige målinger av havmiljødata, og bøyene vil i praksis fungere som flytende laboratorier.

Denne infrastrukturen vil da også kunne benyttes for å ta prøver av miljø-DNA.

Vekst og vern

Biologiske og kjemiske data kan dessuten koples sammen med modellering av marine forhold, og sammen representerer dette viktige metoder for marin miljøovervåkning.

Ved å kombinere den eksisterende kompetansen og infrastrukturen vi har med analyser av miljø-DNA vil det fremover være mulig å etablere et godt kunnskapsgrunnlag for videre studier og overvåking av endringer i det biologiske mangfoldet i det marine miljøet.

Samtidig vil dette bidra til en teknologisk utvikling som tilrettelegger for både vekst og vern. Dette vil i sum gjøre oss i stand til å ta vår del av samfunnsoppdraget med å beskytte og ivareta det biologiske mangfoldet, blant annet av fisk, i retning av en faktisk bærekraftig forvaltning av våre marine ressurser.

Artikkel ble opprinnelig publisert i Fiskeribladet her.