Bidrag fra fiskeriene kan gi sikrere kvoter

Forskningstoktenes største svakhetIdeelt sett skulle bestandsestimeringer og kvoter vært basert på det som fiskerne fanger hver dag. I dag fastsettes kvotene med hovedgrunnlag i data fra forskningstokt. Hvert år, til faste tider og i faste områder sammenlignes tilstanden til livet i havet med årene før. Krystallkulen dras fram, og fremtidens bestandsstørrelser spås. Dette er en god måte å drive forskning på, med standardiserte metoder for kunne sammenligne med både tidligere og seinere år. Problemet er bare at ingen har sagt dette til fisken.

Alle som har vært på havet vet at fisken ikke nødvendigvis biter på i dag der den bet på i går. Dette er en av toktenes største svakhet – å ta prøver fra ett område én gang i året gir ikke et klart bilde på hvordan det står til med en fiskebestand i løpet av et helt år. Heldigvis fins det noen som er litt oftere på havet.

Fiskerne har en unik innsikt

Fiskerne sitter på kunnskap og erfaringer om livet i havet som overgår forskernes våteste drømmer. Ved å være på havet gjennom hele året kan de se endringer i hvor fisken befinner seg, hvor mye det er å få av den, og om fangstene består av mindre individer enn før. Og nå som kvotene blir mindre for ene arten etter den andre, er det mer aktuelt enn noen gang å styrke kunnskapsgrunnlaget for å sikre at vi tar ut det vi kan, uten, så klart, å ta ut for mye.

Siden 2005 har Havforskningsinstituttet sin Kystreferanseflåte gitt detaljert informasjon om alle sine fangster, inkludert bifangst, posisjon og dybde. Mellom 15 og 25 fartøy deltok på denne datainnsamlingen langs hele kysten i 2007-2019, og deltakerne bidrar til en unik innsikt i hvordan det står til med livet i havet. Men, det er tidkrevende å gjøre disse målingene og rapporteringene når man er på sjøen.

Et behov for automatisering

Se for deg at på den tiden det tar for fisken å bevege seg fra halt redskap til slaktebenken så er den allerede artsidentifisert, lengdemålt og veid. Ferdig arbeid. Det er behov for automatisk fangstregistrering for å redusere arbeidsmengden til fiskerne, spesielt de som er få eller aleine om bord. For selv om vi har et stort behov for mer data på hva som fiskes, både av målarter og bifangstarter, trenger ikke fiskerne mer rapporteringsarbeid før de legger til kai.

Akkurat nå foregår det en kamp om havet. Norge har lovet å verne 30 % av verdens havområder innen 2030. Det jobbes med oppdrettsanlegg ute til havs, og nå har også havvind etablert seg. Samtidig blir sjømat gang på gang pekt på som en av nøklene for å løse problemet med å brødfø en stadig voksende global befolkning: Havet dekker drøye 70 % jordens overflate, men dekker foreløpig bare 5 % av vårt matinntak. Med større mengder data relatert til hver fiskeoperasjon vil det bli lettere å gjøre krav på viktige fiskeområder og sikre fiskerinæringens interesser i denne kampen.

Fangsten må utnyttes bedre

I SINTEF har vi i flere år jobbet med å utvikle teknologi for automatisk fangstregistrering. Denne bør være lett å ta i bruk og kunne tilpasses ulike typer fiskeri og fartøy. Vi jobber tett med både fiskere og forvaltning nasjonalt og internasjonalt for å utnytte havets ressurser på en bærekraftig måte, blant annet ved å lede EU-prosjektet EVERYFISH. Vi må utnytte fangstene bedre, og kanskje må typiske bifangstarter finne sin vei enten til vår tallerken eller til laksens. Mer nøyaktige data på arter og størrelser av bifangst kan bidra til å bedre utnyttelse av ressursene våre, og kanskje også gi fiskerne litt ekstra betalt. De har jo tross alt allerede brukt energi på å fange den, selv om den ikke var målarten.

Mer data fra fiskeriene bidrar til et sterkere datagrunnlag når forskerne igjen skal se inn krystallkulen. Jeg kan ikke love at kvotene blir høyere, men lave kvoter smaker gjerne ikke så bittert når man vet at bakgrunnen er lavere fangster fra hele flåten. Vi har alle sammen tross alt samme målet i sikte: en norsk fiskerinæring som er et forutsigbart lønnsomt spiskammer inn i evigheten, og for å oppnå dette må vi ta vare på det mest mystiske og verdifulle vi har, nemlig livet i havet.

Innlegget ble første gang publisert i Fiskeribladet 24. oktober 2023.