De foreløpige funnene peker ikke på én enkelt flaskehals, men på et sammensatt bilde med flere aktører der en rekke barrierer forsterker hverandre.
Alle er enige om at havbruksnæringen trenger innovasjon. Politikerne krever det. Miljøorganisasjonene forventer det. Næringen selv ønsker det. Vekst er bare mulig hvis miljøavtrykket per kilo synker og fiskevelferden er god – og det krever innovasjon. Men når risikoen skal fordeles og barrierene skal fjernes, stopper det ofte opp.
Hvordan vi lykkes med innovasjon er utgangspunktet for prosjektet Innovasjonsløftet, der vi kartlegger hva som hindrer teknologiutvikling i havbruk. Gjennom intervjuer og dialogmøter med aktører fra hele verdikjeden – oppdrettere, teknologileverandører, investorer, forskere og myndigheter – begynner et mønster å tre frem.
De foreløpige funnene peker ikke på én enkelt flaskehals, men på et sammensatt bilde med flere aktører der en rekke barrierer forsterker hverandre. Ny teknologi må ofte testes i full skala før den dokumenteres – men tilgang til anlegg og kapital kan forutsette nettopp slik dokumentasjon.
For å komme videre må alle ta sin del av ansvaret.
En næring som har løst problemer lokalt
Historisk har havbruksnæringen vært preget av pragmatisk problemløsning. Som en av de vi har intervjuet sier: «Sånn har det vært i næringen. Har man et problem så løser man det. Gjerne lokalt.»
Denne tilnærmingen har brakt næringen langt. Relasjoner og tillit mellom lokale aktører har vært avgjørende: «Det at de lykkes handler om gode relasjoner» og «De leverandørselskapene som har base der det er oppdrettere får lettere tilgang, med god grunn.»
Men hva skjer når utfordringene blir for store til å løses lokalt? Når lusekvotene krever teknologi som ikke finnes? Når nye krav til dokumentasjon forutsetter systemer ingen har utviklet ennå?
Et godt eksempel er selve merden. Da pionerene på 1970-tallet bygde de første merdene og senere, da plastrør ble bøyd og sveiset, la det grunnlaget for en hel næring. Løsningene var enkle, praktiske og lokale. Men med vekst og nye lokaliteter kom havariene. I 2003 rømte rundt 400.000 laks. Løsningen ble NS9415 – en standard som stilte krav til alt fra materialvalg til forankring. Tverrfaglig kompetanse måtte supplere den praktiske erfaringen. Resultatet? Etter 2020 har tallet på rømt laks ligget under 100.000 laks hvert år, samtidig som produksjonen tredoblet seg. Lokal innovasjon brakte oss langt, men de store løftene krevde systematikk og samarbeid.
Hvem driver innovasjonen og hvem bærer risikoen?
«Hoveddriveren har vært et ønske om å produsere mer», forteller en med lang fartstid i næringen vi har intervjuet. En leverandør påpeker at «Det som driver det fremover er først og fremst kundene som setter agendaen for hva vi skal utvikle, hva de ønsker seg.»
Oppdrettsdrevet innovasjon sikrer relevans – men skaper også begrensninger. Hva med teknologi som først gir gevinst om fem år? Og hva skjer når løsningene krever kompetanse som bedriftene ikke har internt?
«Mange av bedriftene ser at de trenger ingeniører når de har funnet problemet» forteller én. «Men det å løse problemet, det begynner man på selv.» Resultatet er at utviklingsarbeid blir reaktivt og fragmentert – og stopper opp når teknologien skal testes i full skala: «Man må ha tilgang til lokaliteter i vanlig skala. Det skal testes i virkeligheten, det er en utfordring.»
Ikke bare regelverk
Det er fristende å peke på regelverket som syndebukk. For ja – mange sier at de opplever uforutsigbarhet, fragmentering og krav som kommer for tidlig i utviklingsløpet.
Men det finnes også eksempler på at dialog om dette kan fungere og drive innovasjon. Da regelverket til servicefartøy skulle videreutvikles, ble det etablert en konstruktiv dialog mellom næring og myndigheter – med utgangspunkt i et innovasjonsprosjekt. Det gjorde at partene fikk en virkelighetsnær samtale og kunne starte på et fornuftig ambisjonsnivå som kunne utvikles over tid.
For innovasjon tar tid. Selv om utålmodigheten er stor, viser historien at de store løftene krever tålmodighet og stegvis utvikling.
Og regelverk er til for å sikre dyrevelferd, miljø og trygghet. Løsningen er ikke å fjerne kravene, men å finne måter å utvikle og teste løsninger som ivaretar dem – uten at all risiko havner hos de minste aktørene. For verdien av innovasjon tilfaller ofte samfunnet mer enn enkeltbedriften som tar sjansen.
Veien videre
Innovasjonsløftet er en del av FHF-programmet Havbruksløftet. Arbeidet er i gang, og vi har ikke svarene enda. Men vi har et utgangspunkt: Spørsmålet er ikke om næringen vil innovere. Spørsmålet er om vi klarer å fordele risikoen slik at det blir rasjonelt å prøve. Det krever at alle ser sin egen rolle – ikke bare barrierene de andre skaper. Vi vil gjerne høre fra deg som opplever denne hverdagen.
Kommentarer
Ingen kommentarer enda. Vær den første til å kommentere!