Kunnskapsplattformen Macrosea som ble avsluttet i fjor har bidratt til at vi nå har solide ben å stå på når det gjelder dyrkingsteknologi for tare og andre makroalger. Macrosea var finansiert av Norges forskningsråd, og her finnes resultater om dyrkingsbiologi – og teknologi, genetikk, begroing og anleggskonstruksjoner. Vi vet også mye om dyrkingspotensialet og hvor det er gunstig å dyrke tare langs norskekysten. Alt dette er forutsetninger for å lykkes i en videre utvikling av algenæringen i Norge.
Vi står midt i endringene
I 2008 pekte jeg og noen kolleger på mulighetene for å bruke dyrket tarebiomasse til bioenergi: «Putt tare på tanken» (Aftenposten, 23. mai 2008). Motivasjonen den gangen var globalt økende matvarepriser og ønsket om å bidra til at produksjon av biodrivstoff ikke skulle fortrenge jordbruksproduksjon. Klimaperspektivet sto også sentralt. Samtidig var vi og NTNU i gang med et prosjekt om integrert havbruk med blant annet tare og laks. Taredyrking var selvfølgelig ikke noen ny idé, og de sprekeste konseptene fra 1970-tallet får mange av dagens initiativer og ideer til å blekne, med helikopterplattformer og tung infrastruktur. I Kina er det drevet industriell dyrking av tare siden 1950-tallet.
Nå er verdenssituasjonen mer alvorlig enn i 2008. Vi sier ikke lenger «kommende klimaendringer» – vi står midt i dem og har egentlig gjort det lenge. Vi står også midt i en pandemi som bidrar til å gjøre matforsyningssituasjonen langt mer usikker. Vi har ennå ikke storskala produksjon av biodrivstoff fra tare, men i motsetning til i 2008 har vi kunnskap om og teknologi for taredyrking. Dette er drevet frem gjennom innovasjon i industrien selv og av forskning.
Stort forskningsprogram
Vi trenger kanskje ikke helikopterplattformer i havet, men biomasse fra dyrkede alger trenger vi. Som planter på land omdanner tare og andre alger CO 2 til oksygen og karbohydrat. Biomassen kan brukes som mat og i fôr. Den kan erstatte råstoffer produsert under mindre klimavennlige forhold. Nå gjennomføres et stort forskningsprogram for bioraffinering som ledes av NTNU og med partnere som Sintef, NMBU, Nofima og Møreforsking. Her videreutvikles bruksmulighetene for dyrket tarebiomasse. Og endelig: ved å deponere dyrket tare på store havdyp kan vi bidra til aktivt å fjerne CO 2 fra de øvre vannlagene i havet og dermed atmosfæren. Dette vil være et klimapositivt bidrag og kan motvirke videre global oppvarming.
Forskningen på taredyrkingsteknologi og – biologi i Norge de siste dusin årene har vært motivert av ulike utfordringer og muligheter. Stadig flere har sett at det er muligheter i dette og det er nå konsesjoner for dyrking langs så å si hele norskekysten. Hjulet er kanskje oppfunnet et par ganger mer enn strengt nødvendig, men det har hele tiden rullet fremover. Det er bra, for det er fortsatt arbeid å gjøre om vi skal videreutvikle tarenæringen.
Saken ble først publisert på tekfisk.no
Kommentarer
In the 1950’s my father, originally from Alstahaug, imported kelp for animal feed. It kept our chickens healthy and the eggs were fantastic: bright yoke, strong white, and shell strong. Our customers were overjoyed. However, the commercial trade had no interest at that time. Remembering the old country, my father said that you could always tell which cows were pregnant because they would go to the seashore and graze on kelp. We sold it to breeding farms for race horses and they said it made a difference there as well. Also, mixed in compost, fed Avocado trees kept zinc higher.