Påskesnøen fra i fjor

Ja, hvor er påskesnøen fra i fjor? Her på 800 meter over havet er den borte, fordi det ikke kommer så mye snø her lengre. Når man er 54 år så representerer man en tidsserie i seg selv og tankene ruller tilbake til det herrens år 1970, da muttern impulskjøpte Granvolden ved synet av en rivaliserende interessent.

Det var så mye snø her at vi kunne like godt ha bygd tuneller mellom hytta og veien og uthuset. Snømengdene var uhorvelige. Og ikke bare i 1970-tallet, men også hele 80-tallet. Fattern hadde med stige på taket av Lada’en når vi skulle opp hit i vinterferien eller påska. Ellers kom vi oss ikke over brøytekanten ved veien.

Nå går vi i småsko inn til hytta.

[easy-image-collage id=6390]

Ikke veldig sen påske

Det er nå meget usikkert om det kommer stabilt snødekke før jul og vi er engstelige for føret i både vinterferie og påska. Nå er påska i år sein, men ikke fenomenalt sein. De såkalte bevegelige helligdagene ble innført av kirkemøtet i Nikea i år 325 og påskemorgen skal være første søndag etter fullmåne som inntreffer etter 21 mars, i år er dette 15 april.

Kronglete regel; det betyr at man tidligst kan ha påskemorgen den 22 mars og senest den 25 april. Og i 2019 blir påskemorgen den 21 april mens neste gang vi får senest mulig påskemorgen er 2038.

Statistikere kan ha en fest på fordeling av datoer og kuriositeter rundt påsken basert på månens luner og en stor villfarelse fra kirkens menn rundt når Jesu himmelfart var. Så hva gjør vi i 2019 for ikke å snakke om i 2038?

Påskesnø i fremtiden?

Blir ikke mye snø igjen der nei, kanskje vi skal flytte påska til vinterferien? Faktisk er snømangelen så prekær at vi i SINTEF har satt i gang et prosjekt med Norges skiforbund, Skiskytterforbundet og Trondheim kommune med Statkraft som ivrig deltager med målsetting om å produsere snø ved plussgrader effektivt og miljøvennlig.

Snow for the Future lyder navnet på prosjektet og det har fått utrolig mye oppmerksomhet fra nær og fjern.

Vi snakker om et globalt sug etter snø, denne aggregattilstanden av vann som er med å definere Norge og vi som bor her. Bomann Larsen sa i innslaget på Dagsrevyen om prosjektet at «uten snø er vi (nordmenn og -kvinner) ingenting». Vår identitet som nasjon er knyttet til disse snøfnuggene som alltid har seks symmetriakser og som laver ned særlig rundt nullgrader.

Jada, vi snakker om klimaendringer, men la oss holde oss til vannets aggregattilstander denne gangen. Effekten av varme på snø og is er kjent for oss alle: det smelter. Og snø og is som ligger på fastlandet og smelter, renner ut i havet.

Havnivåstigning på 1 millimeter per måned

Havnivåendringene skjer mye raskere enn det man har trodd tidligere. Den gjengse oppfatningen har vært ca 3 mm/år og Norge har fremdeles landhevning etter det siste skikkelige snøværet ca. 20000 år tilbake når en iskappe på 3km dekket vårt Skandinavia.

Kikki Kleiven fra Universitetet i Bergen satte et skikkelig støkk i meg under et styremøte i Norsk Klimastiftelsen nylig.

Fra sin ekspedisjon til Antarktis kunne hun melde om enorm avskalling av is fra breene fordi de såkalte bremmene smelter. Isbremmene virker som en slags innhegning av isen på kontinentet og forhindrer rask transport fra breene ut i havet. De forsvinner nå i vest Antarktis og isflak på størrelse med Finnmark fylke eller delstaten Delaware sier farvel til fastlandet. Og de siste dataene viser havnivåstigning på 1 mm/måned eller mer.

Det betyr 3-5 ganger mer enn det som man per i dag legger til grunn.

Temmelig håndfaste bevis på klimaendringer og betydningen av dette er i dag ikke godt nok tatt inn i den offentlige debatten. Søkkvåte dansker, skåninger og nederlendere kan bli resultatet.

Reodor Felgen-løsning

På 800 meter over havet føler jeg ikke noen akutt angst for havets nivåvekst men snarere for skiføret i årene som kommer – for ikke å snakke om 2038. Kan vi da tenke oss en privat snømaskin som Reodor Felgen konstruerer i «Jul i Flåklypa» for å bevare vår folkesjel? Kanskje en mindre variant som man kan slenge på seg som en ryggsekk? Drevet av energien vi bruker i armer og bein med lagring av energi i nedoverbakker i en superkondensator og med en stor Camelbak for vannforsyning- som også kan fylles i åpne bekker og vann. Og med integrert snøkanon i lua som kaster ut kunstig snø foran oss.

Her er det åpenbart store forskningsutfordringer som krever stor bredde og dybdekunnskap i en akseptabel sosial og kulturell kontekst. Noen burde også regne på albedoeffekten av slike snømaskiner, alt henger sammen med alt som kjent

Teknologioptimisme og nostalgi

Som utrettelig teknologioptimist har jeg tro på at vi kan snu temperaturkurven i løpet av dette århundret. Med ny energiteknologi som vil gi oss en bedre verden, bedre helse og et anstendig generasjonsregnskap.

På radioen hører jeg Frühlingsrauschen (Sinding) og deler av Liebesfrühling (Schumann) og det er klart at i midten av april har vi et visst Vårsøg. Og i løpet av natten har det kommet 2 cm nysnø. På tide å få unna frokosten og brenne noen kalorier i motbakkene i finværet. Med 2 cm nysnø på et underlag av røsslyng og dvergbjørk trenger man ikke mye festesmøring. Og sporene etter oss opp lia er røde, rød snø fra sammenklemte uplukkede tyttebær fra i fjor.

I bokhylla står det en bok med den elegante tittelen «Nostalgia isn’t what it used to be» – den står på menyen i ettermiddag. God påske!

• Fjorårets påskeblogg fra Nils: Energirevolusjon på hytta
• Påskeblogg 2015: Klimaendringer: Vi må slutte å oppføre oss som «Fjols til fjells»