Smartgridutvikling som samfunnsutvikling

Om man leser EUs strategidokumenter, Norges Forskningsråds målsetninger, eller lytter til politisk energidebatt så er det tydelig at interessen for å forstå hvordan folk flest forholder seg til ny energiteknologi er kraftig økende. Hvor teknologidebatten tidligere var preget av en naiv tro på at teknologien i seg selv ville endre samfunnet til det bedre, er det i dag en større bevissthet rundt at teknologien er en del av et samfunn hvor kultur, vaner, makt og ressurser er med på å forme hvordan teknologier tas i bruk, hvordan de forstås, eller om de i det hele tatt blir noe av.

Smartgridutvikling handler om mer enn teknologi

De gule vestene i Frankrike, motstanden mot bomringen i Stavanger, eller de norske protestene mot vindmølleutbygging kan alle leses som et utslag av det overnevnte. Samtidig minner slike situasjoner oss på at teknologier ikke er verdinøytrale gjenstander. Vindmøller produserer elektrisitet, men de er også uttrykk for verdivalg i spørsmål om ulike folkegruppers bruk av land, diskusjoner om biodiversitet og klimadebatten for å nevne noe. Vindmøller produserer elektrisitet, men peker også mot idealer for hvordan et samfunn bør organiseres.

Smarte energiteknologier som de vi arbeider med i CINELDI er ikke unntatt denne dynamikken. I det daglige er det lett å tenke at elektrisitetsdistribusjon kun handler om å frakte strøm, men hvordan vi løser denne oppgaven er med på å forme fremtidens samfunn.

Dette er særlig tydelig når vi diskuterer vanlige menneskers strømforbruk. Begreper som «sluttbrukerfleksibilitet», «aktive forbrukere», og «prosumenter» peker alle mot at det å utvikle et smart strømnett handler om langt mer enn å rulle ut tekniske løsninger. Det handler like mye om å produsere nye roller for oss som strømbrukere, om å etablere nye handlingsmønstre og å endre adferd.

Teknologivalg og verdivalg for smarte energisystemer

Det smarte strømnettet er altså et sett teknologier, men det er også ett sett verdivalg som på vegne av noen aktører staker ut kursen for hvordan vi i fremtiden bør leve våre liv. Dette er noe av bakteppet for artikkelen Orchestrating households as collectives of participation in the distributed energy transition: New empirical and conceptual insights som ble publisert i 2018. Artikkelen syntetiserer innsikt fra en rekke arbeider gjennomført i FME CenSES og relaterte EU-prosjekter de siste årene, samt noe nytt arbeid gjennomført i CINELDI.

Artikkelen fokuserer på samspillet mellom teknologiutvikling, forskning, politikkutvikling og vanlige husholdningers potensielle roller i overgangen til et smartere og mer distribuert elektrisitetssystem. Ofte diskuteres rollen til folk flest som å handle om «aksept» for nye løsninger, eller det diskuteres hvordan «den menneskelige faktoren» er en barriere på veien mot det som gjerne forstås som et uforløst fleksibilitetspotensial.

I artikkelen argumenterer vi for at diskusjoner om «teknologiaksept» er problematiske, samtidig som vi synliggjør at «det sosiale» eller «det menneskelige» i overgangen til et nytt elektrisitetssystem ikke bare finnes blant sluttbrukere av strøm.

Gjennom en kombinasjon av intervjuer med bransjeaktører, teknologidesignere, politikere og teknologibrukere viser vi hvordan aktører på ulike felt bringer med seg sin forståelse av samfunnsutviklingen og menneskelig adferd inn i utviklingen av teknologi, reguleringer og design, og at de gjennom dette aktivt forsøker å styre, eller orkestrere ikke bare adferden til husholdningene, men også selve handlingsrommet vi som mennesker har. Teknologiutvikling, argumenterer vi for, er derfor en politisk aktivitet, som også aktivt forsøker å styre samfunnsutviklingen.

I artikkelen viser vi at denne typen orkestrering typisk gjøres gjennom tre prosesser. Den første er visjons- og forventningsproduksjon. Politikkprodusenter lager scenarier som antyder at ulike teknologivalg produserer ulike framtidssamfunn, mens teknologiutviklere ofte lager langt mer lokale beskrivelser, for eksempel av hvordan nye teknologier vil forandre nabolag eller bygninger. Designere forestiller seg hvordan fremtidige teknologibrukere vil interagere med deres teknologier.

Den andre prosessen er nettverksproduksjon. For å få husholdninger til å bli «aktive» eller «fleksible» produseres gjerne et stort nettverk av nye ting, regler, organisasjonsformer og prismekanismer rundt husholdningene. Disse ser gjerne forskjellig ut, avhengig av hvordan de involverte aktørene forestiller seg at mennesker handler. Nettverkene kan for eksempel bygges for å styrke trekk som teknologiinteresse, økonomisk motivasjon eller miljøinteresse. Alternativt bygges de ofte for å forebygge det politikere, teknologiutviklere og designere opplever som problemer: manglende kunnskap, latskap eller umoral.

Den tredje prosessen er «skripting», som beskriver hvordan forståelser av fremtiden og forståelser av menneskelig rasjonalitet «skrives inn i» de teknologiske løsningene. En typisk utfordring i dette arbeidet er at teknologiene lages for individer, mens elektrisitet typisk brukes av et større kollektiv, som for eksempel en husholdning. Likevel finner vi en stor variasjon i hvordan teknologier skriptes for å oppnå ting som «aktivt forbruk» eller «fleksibilitet».

Hvilken rolle skal folk flest ha i overgangen til smartgrid?

Et nøkkelfunn i artikkelen er at aktører innenfor politikk, teknologiutvikling og design først og fremst betrakter folk flest som strømkunder, og at deres eventuelle deltakelse i overgangen til et smartere strømnett forstås som å handle om individuelt konsum, eller individuell atferdsendring. Teknologier, nettverk og visjoner produseres derfor også med dette som mål.

Våre intervjuer med deltakere og potensielle deltakere i pilot- og demonstrasjonsprosjekter peker imidlertid på langt flere motivasjonsfaktorer som for eksempel ønsket om å bidra til et sikrere strømnett, klima- og miljøengasjement, teknologiinteresse og en interesse for å bidra til et bedre samfunn.

Derfor, argumenterer vi, er det et stort potensial for å ny-tenke hvordan vi arbeider med å engasjere og inkludere folk flest i teknologiutviklingsprosjekter, og med å ny-tenke hva slags rolle vi forestiller oss at smarte energiteknologier skal spille i vanlige menneskers liv. Her er det antakelig rom for å være langt mer ambisiøse og radikale enn å tenke at dette handler om å få folk til å «akseptere» en litt annen kunderolle enn de har i dag.

Gjennom artikkelen viser vi at teknologiutvikling og implementering i stor grad er en aktivitet som handler om å forsøke å endre samfunnet, og at dette er et arbeid som foregår på mange måter og på mange fronter. Teknologiutvikling på smartgridfeltet handler altså like mye om å produsere en ny type strømkunde. Når vi ber om mer kreativitet på dette området, mener vi imidlertid ikke at dette bare er et ansvar som hviler på skuldrene til enkeltforskere, prosjektledere og designere.

Disse aktørene arbeider også innenfor rammene av finansieringsmekanismer som sterkt oppfordrer dem til å tenke i gamle baner. Innovasjon på dette feltet er altså helt avhengig av at aktører som Norges forskningsråd og EU mer aktivt legger til rette for nye, kreative og mer radikale tilnærminger som i større grad arbeider med smartgridinnovasjon som en form for ansvarlig samfunnsutvikling.