Kraft eller miljø?

Norge skal sikre bærekraftig bruk av regulerte vassdrag i tråd med EUs rammedirektiv for vann. Nye krav til vannkraftproduksjonen skal gi bedre miljøforhold i vann og vassdrag, men også best mulig forhold for turisme, annen næringsvirksomhet og privat bruk. Samtidig fører de nye kravene til at kraftsystemet taper verdifull produksjon og fleksibilitet. Dilemmaet står mellom å bedre miljøforholdene og å sikre at samfunnet får tilstrekkelig og pålitelig energiforsyning.

Vannkraftprodusenter trenger konsesjon (tillatelse) for å drive kraftproduksjon. Konsesjonen skal sikre at ressursene fra vannkraften forvaltes på en måte som er til det beste for allmennheten. Flere konsesjoner er revidert de senere årene, og flere skal gjennomgås fram mot 2030. I denne prosessen kan myndighetene velge å sette strengere miljøkrav enn det som har vært gjort hittil. Dette kan være restriksjoner (begrensinger) for hvordan vannkraftmagasiner tappes og fylles og krav om en minste vannføring på strekninger der vannet er ført bort fra elven eller vannføring nedenfor et kraftverksutløp, se figur.

Vannkraftsystemet kopler sammen mange kraftstasjoner og magasiner, og nye miljøkrav ett sted kan påvirke driftsforholdene flere steder. For eksempel kan nye krav til et magasin langt oppe i et vassdrag påvirke produksjonsmulighetene nedover hele elva. Myndighetene som regulerer utformingen av miljøkrav og konsesjoner har behov for å forstå hvordan summen av nye eller endrede krav påvirker kraftsystemet som helhet. Dette kan også være nyttig for kommuner, aktører innen turistbransjen osv. Med god kunnskap kan vi sikre en faktabasert dialog om dilemmaene rundt kraftproduksjon versus bevaring av natur.

Prosessen med revidering av miljøkrav og konsesjoner har pågått i flere år. I 2013 utga NVE i samarbeid med Miljødirektoratet en detaljert rapport (49:2013) om kraftverk som kunne få nye miljøkrav. Prosjektet SumVirkning har regnet på hva disse kravene kunne medført av tapt energi og fleksibilitet dersom de hadde blitt innført. Dette var et samarbeidsprosjekt hvor Fornybar Norge og SINTEF Energi samarbeidet med kraftbransjen for å analysere hvilken samlet betydning nye miljøkrav vil ha. Prosjektet brukte avanserte datamodeller til å analysere scenarioer for kraftsystemet i 2030 og sammenlignet resultatene med og uten nye miljøkrav. Avhengig av hvilke krav til minstevannføring som ble lagt til grunn, førte nye miljøkrav til en årlig reduksjon i kraftproduksjon på mellom 3.1 og 5 TWh. 3.1 TWh er ca. like mye strøm som Trondheim kommune bruker på ett år. 3.1-5 TWh tapt produksjon pr år må ansees som et «worst case»-utfall, og nye miljøkrav som er pålagt så langt, tyder på at myndigheten ikke vil innføre så omfattende krav som rapporten fra 2013 indikerte.

I tillegg til tapt kraftproduksjon kan nye miljøkrav gjøre vannkraften mindre fleksibel og da særlig på våren. Dette kan skje dersom mange vannkraftmagasiner blir pålagt å bruke alt tilsig til å fylle opp magasinet for å nå tilstrekkelig vannstand inn mot sommeren. Fleksibilitet i vannkraften er viktig hele året, fordi i kraftsystemet må det alltid være balanse mellom produksjon og forbruk. En av fordelene med vannkraft med magasin, sammenlignet med andre viktige fornybare energikilder, er nettopp muligheten til å regulere produksjonen opp og ned etter behov. Dette er en unik mulighet Norge har med sine mer enn tusen vannkraftmagasin. I de fleste andre land vil balansering av kraftsystemet kunne bli en økende utfordring i framtiden. Tidligere har mange andre land benyttet fossil kraftproduksjon som gass- og kullkraftkraft til å regulere produksjonen i takt med forbruket. De fossile verkene må nå fases ut for å redusere utslipp av klimagasser og begrense global oppvarming. Kraftproduksjon fra fornybare kilder som vind og sol blir i stedet dominerende. Men denne produksjonen kan ikke reguleres opp etter behov, og andre løsninger som f.eks. batterier må derfor innføres i svært stor skala.

Norge vil sannsynligvis også ha behov for mer fleksibilitet i kraftsystemet framover. Dette er fordi forbruket vårt er forventet å øke som følge av blant annet avkarbonisering av transport og energibruk i industrien, og fordi ny produksjon vil bestå av vind- og solkraft som altså ikke kan reguleres etter alle behov. Vurderingen av nye miljørestriksjoner for vannkraftproduksjon blir derfor et dilemma mellom lokalt miljø og et framtidig robust energisystem med lavest mulige utslipp av klimagasser.

Dette spørsmålet har ingen enkle svar. Vi trenger en grundig forståelse av hvilke konsekvenser summen av revisjonene kan føre til for kraftsystemet slik SumVirkning-prosjektet har gitt. Kunnskapen gjør det mulig for regulerende myndighetene å ta veloverveide beslutninger når de utformer nye miljøkrav og fornyer vannkraftkonsesjoner. Innsikten gir oss også mulighet for en faktabasert dialog ved avveining av å beholde eksisterende vannkraftproduksjon så uendret som mulig mot å oppnå lokale miljøgevinster i regulerte vann og vassdrag.