Som en del av SINTEF Energis Energitirsdag-arrangement på Arendalsuka i år holdt Nils Røkke, bærekraftdirektør i SINTEF og direktør av FME HYDROGENi, en presentasjon om statusen på en teknologi for klimafiksing som handler om å håndtere solstråling.
Presentasjonen er basert på en Forbes-artikkel skrevet av Nils hvor han spurte om klimafiksing er løsningen på klimakrisa (artikkelen er på engelsk).
Energiubalanse på jordkloden
Sola er jordas største naturlige energikilde. For å ivareta liv på jorda må det være en balanse mellom energi som stråler inn fra sola, og energi som stråler fra jorda og ut i verdensrommet.
Imidlertid har økende mengde menneskeskapt CO2 og andre klimagasser dannet en usynlig barriere rundt jorda. Denne barrieren lar jorda fortsatt motta energi fra sola, men fanger opp energien som ellers ville blitt sendt ut. Dette resulterer i en energiubalanse, som gjør at jorda begynner å varmes opp – kjent som global oppvarming.
I dag samsvarer denne globale energiubalansen omtrent 1 watt/m2. Når man ser på hele jordas overflate er denne ubalansen mer enn 60 ganger større enn mengden elektrisitet vi produserer og mer enn 25 ganger større enn mengden energi vi bruker.
Så langt har globale klimatiltak for å redusere klimagassutslippene våre, og dermed dempe effektene av global oppvarming, vært utilstrekkelig. Slik situasjonen er nå er det svært usannsynlig at vi kommer til å nå klimamålene våre om å begrense den globale temperaturøkningen til 1,5°C over førindustrielt nivå innen 2050.
– Klimaendringer går raskere enn vi hadde trodd og tiltakene mot endringene går treigere enn vi ønsker, sier Nils.
Derfor kan det hende at vi har kommet til det punktet hvor vi må nå slå på nødbremsen og begynne å vurdere klimafiksing som en mulighet.
Planmessig, kunstig manipulering av jordklodens klima
Ifølge det norske akademis ordbok er klimafiksing «planmessig, kunstig manipulering av jordklodens klima for å forebygge global oppvarming».
FNs klimapanel skiller mellom to hovedtyper klimafiksingteknologi: karbondioksidfjerning («carbon dioxide removal» – CDR) og solstrålehåndtering («solar radiation management» – SRM).
CDR tar sikte på å redusere CO2 som allerede har blitt sluppet ut i atmosfæren vår. Foreslåtte metoder inkluderer karbonfangst og lagring på biomasse (bioCCS), å fange CO2 direkte fra lufta («direct air capture» – DAC) og å fange CO2 direkte fra havet («direct ocean capture» – DOC). SINTEF har allerede begynt å undersøke CDR-potensialet gjennom prosjekter som NCS C+.
SRM tar sikte på å adressere energiubalansen ved å redusere mengden solenergi som absorberes av jorda ved å hovedsakelig reflektere den bort. Foreslåtte metoder innebærer å øke reflektiviteten til jordas overflate eller skydekke, slippe ut visse aerosoler i atmosfæren (kjent som «stratospheric aerosol injection» på engelsk), og instrumenter som fungerer som speil som kretser rundt jorda i verdensrommet.
Denne teknologien var tema for presentasjonen til Nils under Arendalsuka.
Kan SRM faktisk fungere?
De siste årene har det vært en økende interesse for SRM. Denne teknologiens største fordel er at den kan ha en nesten umiddelbar innvirkning på energiubalansen. Dette vet vi på grunn av vulkaner. I 1991 var så mye svoveldioksid og partikler sendt ut i atmosfæren fra Mount Pinatubo-utbruddet at den globale temperaturen falt med nesten 0,5°C året etter.
Derfor kan SRM gi oss mer tid til å ta tak i de grunnleggende årsakene til global oppvarming ved å redusere klimagassutslippene våre samt fjerne historiske utslipp fra atmosfæren. I tillegg kan noen av løsningene kombineres med energihøsting, f.eks. ved å installere reflekterende paneler med solceller på romspeilene, som deretter kunne overføre energi ned til jorden via høyfrekvente radiobølger.
SRM har imidlertid fortsatt mange utfordringer som må løses før den kan iverksettes. Det er ganske mange potensielle uforutsette konsekvenser som ennå ikke er blitt undersøkt – f.eks. hvordan det å injisere store mengder aerosoler som svoveldioksid vil virke inn på ozonlaget vårt. Den teknologiske kompleksiteten som kreves for disse løsningene er også en utfordring i seg selv, og kostnadene er stort sett ukjente.
Videre er det geopolitiske implikasjoner som også må vurderes – f.eks. hvilke land vil få mindre sollys, og hvordan vil dette bli avgjort? Disse spørsmålene må besvares før vi kan begynne å vurdere det praktiske.
Det trengs mer kunnskap og globale avtaler
Nils erkjenner at SRM – og klimafiksing generelt – fortsatt er kontroversielt. Han argumenterer imidlertid for at klimakrisa gjør at det ikke er usannsynlig at vi må ta i bruk slike metoder i fremtida. Derfor trenger vi mer forskningsinnsats på dette emnet, samt å etablere globale rammeverk og avtaler rundt dette.
– Jeg mener at vi absolutt må gå i gang med å diskutere og undersøke dette emnet mer seriøst, og se på hva det kan betyr som et tillegg til, men aldri istedenfor, reduksjon og fjerning, sier han.
– Klimafiksing kan være en nødbrems i klimakrisen.
Hele presentasjonen kan sees på YouTube:
Kommentarer
Ingen kommentarer enda. Vær den første til å kommentere!