Er forskere positive til forskningskommunikasjon?

Jeg har jobbet med (populærvitenskapelig) forskningskommunikasjon i cirka 10 år. Det svarer på spørsmålet i tittelen. Ja, selvfølgelig er forskere positive til forskningskommunikasjon, ellers hadde jeg nok funnet meg et annet fag.

Men er alle forskere til enhver tid positiv til forskningskommunikasjon? Nei. Det er de ikke.

Forskningsrådet har gjort en undersøkelse på forskernes holdninger til forskningskommunikasjon , og i den anledning har jeg blitt spurt om å kommentere resultatene. Her er noen av mine tanker om enkelte av svarene i undersøkelsen iblandet tips og råd fra min hverdag som forskningskommunikatør. Bloggen er derfor mest relevant for forskningskommunikatører. Er du forsker, så vil du her få avslørt noen «faghemmeligheter».

En advarsel først: Denne bloggen inneholder anekdotisk bevisførsel og synsing fra min arbeidshverdag.

Inntil i fjor hadde jeg stort sett jobbet med forskere innen medisin, først på Sunnaas, så i flere år ved Det medisinske fakultet, NTNU. Det siste året har jeg jobbet med forskere på SINTEF Energi. Det er ikke noen stor forskjell på forskere innen medisin eller energiforskere. De har høy arbeidsmoral, mye å gjøre og store ambisjoner for faget sitt.

Men det er én stor forskjell mellom teknisk-industrielle institutt og universitet. I instituttsektoren har vi kunder.

Men det er én stor forskjell mellom teknisk-industrielle institutt og universitet. I instituttsektoren har vi kunder. Vi har fem prosent grunnfinansiering – resten kommer fra eksternt finansierte prosjekter. Min erfaring er at forskere i instituttsektoren er enda mer presset på tid. Tidsbruk på kommunikasjon må derfor i enda større grad forsvares, da det forventes at forskerne bruker størstedelen av arbeidstiden sin på å skaffe og arbeide på eksternfinansierte prosjekt.

Så til undersøkelsen:

Forskerne vil bruke mer tid på forskningskommunikasjon

I undersøkelsen stilles spørsmålet: Ideelt sett, ønsker du å bruke mer eller mindre tid på forskningskommunikasjon, sammenlignet med tiden du faktisk bruker på forskningskommunikasjon i dag?

Svaret synes jeg er veldig positivt og stemmer med min erfaring. 63 % vil bruke mer tid på forskningskommunikasjon. 33 % svarer verken eller, mens 3 % sier mindre.

Min erfaring er at du har en gruppe forskere som er umiddelbart positive til forskningskommunikasjon og som intuitivt forstår verdien av det. Jeg har jobbet med og jobber med flere slike. De er ofte faglig sterke og flinke til å skaffe finansiering til forskningen sin. Det er viktig å løfte frem disse til inspirasjon for andre.

De er det verdt å bruke en del arbeidstid på å overbevise.

Så har du en stor gruppe forskere som er mer nøytrale til forskningskommunikasjon. De er det verdt å bruke en del arbeidstid på å overbevise. Min erfaring med denne gruppen er at man må gjøre forskningskommunikasjon enkelt for dem. Jeg har veldig god erfaring med å få forskere med å starte med å blogge (både her på #SINTEFenergy-bloggen og tidligere på #NTNUmedicine-bloggen) for å gjøre forskningsresultater tilgjengelig for et bredere publikum. Det er litt røft å kaste forskere rett ut i Dagsnytt 18 eller Schrödingers katt.

60 % synes forskningskommunikasjon er viktig

I undersøkelsen svarer hele 60 % av forskningskommunikasjon er svært eller ganske viktig sammenlignet med andre oppgaver. 21 % svarer ganske uviktig og svært uviktig. Det er flott at flertallet er positive. Men vi som jobber med kommunikasjon kan godt være mer oppmerksomme på denne 21 prosenten som synes det er uviktig. Det er klart det blir begått uviktig forskningskommunikasjon. Vi kan bør kunne svare godt på spørsmålene: «Hvorfor gjør vi dette? Hva oppnår vi? Når vi fram til målgruppen? Har vi forklart forskeren hvorfor dette er viktig?». Ja, jeg vet det er selvfølgelig. Men synes det er greit med en påminnelse i ny og ne.

Forskerne kommuniserer fordi de bryr seg

Jeg blir varm i hjertet når jeg ser svaret på spørsmålet om hvorfor det er viktig å jobbe med forskningskommunikasjon. 87 % svarer at de gjør det for å spre kunnskap i samfunnet. Bare 3 % synes det er uviktig. Jeg ser at 52 % svarer at forskningskommunikasjon er viktig for å skaffe nye forskningsmidler. Det er bra halvparten er bevisste dette. Men jeg tror vi kommunikasjonsfolk kan bli flinkere å synliggjøre at kommunikasjon kan være utløsende for nettopp finansiering.

Forskerne synes det er verdifullt å kommunisere

Jeg synes også det er veldig positivt at 78 % sier det er verdifullt for forskere å ha dialog med «folk flest». Jeg tror vi i enda større grad må jobbe dialogbasert i forskningen. Det er et stort potensiale her i å få «folk flest» til å delta i forskningen og bidra med data. Faktisk svarer hele 43 % at de har hatt dialog med ikke-forskerne i datainnsamling eller intervjuer.

Citizen science (folkeforskning?) er en spennende utvikling for forskningskommunikatører, som kan gjøre at vi blir mer involvert i forskningsprosessen i fremtiden. Jeg vil råde alle som jobber med forskningskommunikasjon å holde seg faglig oppdatert innen citizen science.

• Et eksempel på folkeforskning fra CERN
• Et europeisk folkeforskningsprosjekt som SINTEF IKT er med i der folk bidrar med luftkvalitetsmålinger.

Forskerne vil aller helst kommunisere med studenter, så politikere

I undersøkelsen regnes studenter som aller viktigst å kommunisere med. På andreplass er politikere. Hele 78 % av de spurte ser verdien av å kommunisere med politikere og myndigheter. Dette er et av mine hjertebarn, og grunnen til at jeg begynte å jobbe med forskningskommunikasjon. Jeg ønsket at forskere i større grad var med på å legge premissene for politiske beslutninger. Jeg har skrevet litt om dette her. Faktisk svarer 45 % at deres forskningsresultater har betydning for samfunnet og politiske beslutninger. Det er ikke mange yrkesgrupper som kan si det samme!

Akk ja. Media overforenkler

I undersøkelsen får man svare på påstander som «media overforenkler», «media skiller ikke mellom god og dårlig forskning», «media tar ikke forbehold», «media mangler kunnskap om forskningsprosessen» og «media har lite forståelse for at forskningsprosessen tar tid». Etter å ha jobbet aktivt med en hel drøss mediesaker, spesielt siden 2008, så er jeg enig i påstandene.

Jeg synes ikke det nødvendigvis er et problem at media forenkler. Om man ønsker flere detaljer får man lese den fagfellevurderte artikkelen. Men jeg synes overforenkling er et problem.

Jeg har store forventninger til fremtidig kvalitetsjournalistikk, nå som mediene har oppdaga at click-baite journalistikken har bråbremsa.

Jeg synes det er på sin plass å peke på at media kan bli flinkere til å ta forbehold og at de ikke i stor nok grad skiller på god og dårlig forskning. De siste årene synes jeg vi får stadig bedre forskningssaker i media. Men fremdeles henger det igjen i Norge at man undervurderer leseren.  Fremdeles får jeg høre fra journalister at «folk flest» ikke vil høre om metode. Jeg tror de tar feil. Jeg tror det er mange der ute som synes det er spennende å høre om hvordan forskerne gikk fram, så lenge innpakningen er god. Jeg har store forventninger til fremtidig kvalitetsjournalistikk, nå som mediene har oppdaga at click-bait journalistikken har bråbremsa.

• Preben Karlsen, Trigger: Buzzen som stoppet

Vi forskningskommunikatører kan godt hjelp journalistene i å sile ut den aller letteste forskningen, og vi må passe oss for å ikke overselge forskningsresultater.

• Jeg har tidligere skrevet om om å ikke gi for store forventninger til forskningsresultater.

Min erfaring er at forskere er fornøyd med medieoppslag rundt egen forskning. Det hender de er misfornøyd med tittel og ingress. Men hovedopplevelsen er positiv. Jeg kan faktisk ikke komme på en sak jeg har jobbet med der en forsker har vært grunnleggende misfornøyd med en mediesak.

En krone per medieoppslag?

Penger til slutt: 48 % er enige i påstanden om at de ville prioritert forskningskommunikasjon høyere dersom det var meritterende. Jeg tror det er vanskelig å få til merittering i form av kroner og øre. Hvordan skal man klare å skille på en notis i en lokalavis og et intervju i A-magasinet som kanskje krever flere dagers arbeid? Skal det innføres to nivåer som i publiseringskanaler? Hvem skal kontrollere dette? Hvor mye tid skal man bruke på dette? Jeg tror den mest samfunnsøkonomiske måten å løse dette på er med en klapp på skulderen for «God innsats!». Men jeg er veldig tilhenger til at Norges Forskningsråd krever av de som får penger av Forskningsrådet å jobbe med forskningskommunikasjon. Det funker knallbra og det må Forskningsrådet fortsette med!

Jeg tror den mest samfunnsøkonomiske måten å løse dette på er med en klapp på skulderen for «God innsats!».