En dag i den første uka til en sommerforsker hos SINTEF

BioCCS er når karbonfangst og lagring (CCS) brukes til å fange opp CO₂-utslippene fra brenning av biologisk materiale for energiproduksjon. Dette resulterer i et minus på total CO₂-utslippet. Dette arbeidet er en del av NCS C+-prosjektet.

Her forteller hun om hvordan en dag i den første uka si ser ut. 

Alarmen ringer klokken 07:30, og jeg prøver å komme meg ut av senga uten å drøye altfor mye. Kollektivet er ganske så tomt nå i sommer, men jeg kobler likevel øretelefonene til mobilen min for å ikke forstyrre noen med lyden. På kjøkkenet lager jeg meg en kopp med favoritt-teen min, grønn te fra en av butikkene i sentrum. Jeg velger en nyhetspodkast, som jeg har hørt på mye i det siste, og setter på den nyeste episoden. Selv om det er mange nyheter som gjør at jeg bekymrer meg for fremtida, kan jeg likevel ikke la være å sjekke nyhetene hver dag. Det nevnes at vi henger bak klimamålene, og tankene mine går til sommerprosjektet mitt. Hvordan kan jeg bidra til å minske CO₂ utslipp?

Nesten alle klimamodeller vi har i dag går ut ifra at vi kommer til å bruke karbonfangst og lagring i stor skala for å kutte ned CO₂-utslippene våre. Karbonfangst og lagring (Carbon capture and storage = CCS på engelsk) er altså en kritisk teknologi for å oppnå nullutslipp i fremtiden. Om man vil ta dette et steg videre, er det teoretisk også mulig å levere negative emisjoner ved hjelp av CCS. Biologisk materiale, som for eksempel trær, tar opp CO₂ når de vokser. Når denne bioressursen konverteres til energi, ofte ved å brenne materialet, slippes CO₂ ut i lufta igjen. Dermed er man totalt sett på omtrent null i netto CO₂ balansen. Dersom man nå bruker CCS til å fange opp utslippene i konverteringen «biomasse til energi», får man et minus på totalutslippet. Denne teknologien kalles bioCCS eller BECCS (Bio Energy with Carbon Capture and Storage).

• Les mer om SINTEFs forskning på BECCS

Dette høres jo fantastisk ut, men dessverre kreves det mer kunnskap for å faktisk realisere dette i Norge. Bioressursene befinner seg ofte andre plasser enn anleggene som gjør biomassen om til energi, og karbonlagring kan da igjen skje et helt annet sted! Dette blir altså et komplekst system der mye transport og mange forskjellige anlegg er involvert. Hvordan skal man da finne ut hva som er den mest optimale strategien for å ta i bruk bioCCS i Norge? Jo, heldigvis finnes det programvare som kan hjelpe med å beregne dette. Min oppgave er å utvikle en case studie til å studere den optimale utrullingen av bioCCS i Norge.

Kontoret ligger heldigvis i gåavstand fra kollektivet, så jeg slenger noen middagsrester fra i går og vannflaska mi i sekken og drar ut døra. Klokka er 08:30, og de fleste av de andre sommerstudentene har allerede kommet seg på jobb. Arbeidstidene våre er heldigvis ganske fleksible, så man kan bestemme selv om man ønsker å starte dagen klokken 07 eller heller klokken 09. Sommerforskerne består av en god del studenter som jeg allerede kjenner fra før, og akkurat som meg har de fleste ingeniørs- eller realfags-bakgrunn og er ferdige med tredje eller fjerde årskull på studiet sitt.

Jeg starter pc-en og kjører den enkle test-casen jeg hadde laget i går. Optimeringsmodellen jeg bruker er utviklet av SINTEF og skrevet i programmeringsspråket «Julia», som jeg ikke hadde brukt før. Noe av det beste med sommerjobben er jo å lære seg noe nytt! Heldigvis ligner «Julia» ganske mye på andre programmeringsspråk som jeg kjenner til. Jeg lagrer resultatene i en tabell, og drar på et møte der jeg og to andre sommerforskere som jobber med samme optimeringsmodell får en grundigere innføring i funksjonalitetene til modellen. Det finnes mye man kan bruke modellen til, siden den er utviklet til å være mest mulig fleksibel.

Tilbake ved pulten min prøver jeg å skjønne hvordan noen filer i modellen henger sammen og legger inn et nytt karbonlagringsanlegg. Noen ting fungerer fint, men av og til får jeg også en lang feilmelding som jeg ikke klarer å tolke. Heldigvis er jeg ikke den eneste sommerforskeren som bruker denne modellen. Jeg sender en rask melding på teams til de andre og blir veldig glad når noen andre faktisk har løsningen til problemet mitt.

Snart går vi alle sammen opp til lunsjrommet i den øverste etasjen. Her er det mulig å sitte ute, noe som vi sommerforskere absolutt utnytter! Jeg har allerede vært to somre i Trondheim før, og har lært meg å sette veldig pris på finværet. I dag trenger man virkelig solbriller på terrassen! På vei tilbake er det mange som tar med seg en kaffe fra den «gode» kaffemaskinen i kantina, mens andre allerede heller i seg den tredje kakaoen i dag.

Etter lunsjen drar jeg på møte med veilederen min. Han har jobbet mye med BioCCS og gir meg nå en oversikt over hvordan casen jeg utvikler skal se ut til slutt. Modellen han tegner på tavla er ganske mye mer omfattende enn det som jeg har jobbet med så langt. Jeg lurer på hvor lang tid det kommer til å ta å lage alt dette. Kommer jeg i det hele tatt til å klare dette? Heldigvis har jeg fortsatt noen uker foran meg! Veilederen min inviterer meg i tillegg til å bli med på en konferanse senere i uka, der mye angående karbonfangst og BioCCS blir snakket om. Dette kommer nok til å bli veldig spennende!

Etter noen tester som lykkes og noen som mislykkes skriver jeg ned resultatene mine i et kladdedokument, og lager en rask To-Do-liste til i morgen, før jeg lukker pc-en for i dag. I kveld skal jeg dra på buldring med noen av de andre sommerforskerne. Selv om det finnes flere avdelinger som ikke har samme kontorplass, har alle sommerstudenter i Trondheim en felleschat til å planlegge lunsjen eller sosiale ting etter jobb. Og i dag var det noen som foreslo buldring, så dette gleder jeg meg veldig til!