Effekttariffene bommer hvis de ikke reflekterer nettet

­ Foreslåtte nettleiemodeller fra norske reguleringsmyndigheter som baserer seg på kortsiktig fremfor langsiktig strømbruk signaliserer ikke nødvendigvis effektbesparing når det teller.

• Dette blogginnlegger er basert på den vitenskapelige artikkelen «Comparing individual and coordinated demand response with dynamic and static power grid tariffs«.

I starten av 2020 foreslo Reguleringsmyndigheten for energi (RME) å endre utformingen av nettleie for vanlige strømkunder. Høringen ble avsluttet 25.mai 2020. Forslaget går ut på at hvor mye folk betaler i nettleie skal komme an på hvor mye de bruker selve strømnettet. Frem til nå har nemlig nettleiekostnaden for vanlige strømkunder blitt bestemt ut ifra hvor mye strøm de bruker totalt i løpet av en måned. Dette er ikke nødvendigvis rettferdig, for det er ikke slik at en som bruker mye strøm på en måned nødvendigvis har et større behov for strømnett enn en som bruker lite strøm på en måned. Behovet for strømnett for hver strømkunde kommer nemlig mer an på kortsiktig strømbruk innenfor enkelttimer, eller såkalt effektuttak.

RME foreslår tre ulike nettleieutforminger som baserer seg mer på effektuttak enn dagens modell, og de gjør det opp til nettselskapene å bestemme hvilken av disse modellene som passer for sine kunder.

Å abonnere på effekt – gir det redusert behov for strømnett?

Den ene modellen som foreslås er en såkalt ‘abonnert effekt’. Denne modellen kan sammenlignes med et mobilabonnement som har en grense på mobildata. I stedet for mobildata abonnerer kunden på effektuttaket, og vedkommende velger selv abonnementsgrensen. Å abonnere på mye effekt er dyrere enn å abonnere på lite, så det lønner seg for kunden å abonnere på det vedkommende har bruk for. Konsekvensen om noen bruker mer effekt enn de abonnerer på er en dyrere nettleie, litt som når noen betaler ekstra for mobildata hvis mobildataen brukes opp.

Vi har tatt for oss nettleiemodellen ‘abonnert effekt’ i en simulering for å undersøke om den faktisk gir insentiv til å redusere behov for strømnett, altså om det største effektuttaket over et år reduseres når kunden prøver å spare mest mulig penger.

Vi tenker oss to strømkunder, Ola og Kari, som har akkurat de samme mulighetene til å justere sitt effektuttak for å få en lavest mulig nettleie. Vi antar også at Ola og Kari har full kjennskap til sine egne effektuttak. Forskjellen mellom de to er at Ola kan endre sin abonnementsgrense hver uke, mens Kari må beholde den samme abonnementsgrensen over hele året.

Når både Ola og Kari prøver å få så lav regning som mulig viser simuleringen at Ola får en lavere regning enn Kari. Dette skjer fordi Ola kan tilpasse abonnementsgrensen hver uke, og bruker derfor sjelden effekt utover sitt abonnement. Kari velger en relativt lav grense for å spare på selve abonnementet, og ender opp med å ofte bruke effekt som overskrider abonnementet, særlig når behovet for effektbesparelser er stort. Derfor ser vi også at Kari ikke reduserer sitt behov for strømnett, i motsetning til Ola, selv når hun tilpasser sitt effektuttak for å få så billig nettleie som mulig.

En annen observasjon er at Ola sparer på nettleien i uker der det største effektuttaket i strømnettet er veldig lite. Olas behov for strømnett vil ikke reduseres i slike uker dersom han reduserer sitt effektuttak, og han bør derfor heller ikke få besparelser på nettleien om han gjør det.

• Les også: Nytt verktøy for å definere nullutslippsområder

Vi ser også at når Ola og Kari bruker strøm ulikt har de effektuttak til forskjellig tid. Dette kan skje for eksempel hvis Kari har en elbil, men ikke Ola. Dersom Ola har lite effektuttak i en time går det greit at Kari bruker mer effekt til å lade elbilen sin, men hvis Karis nettleiekostnad bare kommer an på hennes eget effektuttak må Kari likevel betale dyrt for alle høye effektuttak. Dette blir også feil siden Kari ikke utløser et større behov for strømnett når hun bruker ‘ledig’ effekt.

En løsning på disse problemene er å variere hvor mye effektuttak koster for både Ola og Kari, altså sørge for at verdien av effektbesparende tiltak følger behovet for effektbesparing. Med smarte strømmålere er det fullt mulig å avregne nettleiekostnad basert på en tidsvarierende pris. Når nettleien signaliserer både når det faktisk er dyrt og når det faktisk er billig med effektuttak, så skapes det også faktiske muligheter for Ola og Kari til å bidra til å redusere behovet for strømnett. Deres bidrag kommer gjerne gjennom smarte og automatiske energistyringssystemer som ikke krever all verdens fra verken Ola eller Kari.

Forskjellen mellom nettleien til Ola og Kari handler om hvor ofte nettleiemodellen justeres for å tilpasse seg variasjonen i behovet for effektbesparing. Fordi effektuttak varierer mye over et år er det viktig at nettleien gjør det samme. Hvis nettleien ikke varierer i forhold til behovet for effektbesparing vil ikke formålet med endring av nettleien oppnås, nemlig at behovet for nytt strømnett reduseres. En treffsikker nettleie gir strømkunder økonomisk insentiv til effektbesparing når det faktisk er behov for det, og dette blir stadig viktigere fremover siden en større del av samfunnets totale energibruk må bli elektrisk på veien mot nullutslippssamfunnet.