COP29: Kutt utslipp av SF6-gass

Samtidig må vi satse på forskning for å finne trygge alternativer, slik at vi kan erstatte SF₆ uten å gå på bekostning av strømforsyningen.

SINTEF deltar på COP som en uavhengig observatør og vi er forpliktet til å fremme bærekraftige klima- og energiløsninger. For å støtte dette gir vi råd til klimaforhandlerne om 15 sentrale områder med potensial til å redusere utslippene betydelig.

• SINTEFs råd for COP29: Teknologi for en raskere global klimaomstilling.

Anbefalinger for reduserte SF₆ utslipp

• Etabler globale krav til rapportering av anskaffelser, bruk og utslipp av SF₆.
• Etabler et globalt sammenhengende avgiftssystem.
• Legg en global utfasingsplan for bruk av SF₆ i nye og gamle koblingsanlegg.
• Forskning på alternativer til SF₆ i eksisterende og nye elektriske anlegg må skje raskt slik at vi begrenser økningen i installert SF₆ som følge av økt elektrifisering og den store utbyggingen av nett som skal skje verden over de nærmeste årene.

Problem

SF₆ er den sterkeste klimagassen vi kjenner til med 24 300 ganger så høyt globalt oppvarmings potensial (GWP) som CO₂ og en levetid i atmosfæren på minst 1000 år. SF₆ finnes ikke naturlig forekommende, men fremstilles syntetisk for forskjellige formål. SF₆ har tidligere hatt vide bruksområder, men nå er bruken i stor grad begrenset til isolasjonsgass i elektriske koblingsanlegg og diverse formål i forsvarsindustrien.

Der SF₆ er brukt i elektriske koblingsanlegg (effektbrytere, gassisolerte koblingsanlegg, kabelendemuffer etc.) finnes det ingen etablerte alternativer med sammenlignbare tekniske egenskaper. Det har vært jobbet systematisk med å redusere lekkasje av SF₆ fra elektrisk utstyr over mange år, men for nettselskaper er dette likevel deres største enkeltkilde til klimagassutslipp. Særlig er havarier eller menneskelig feil i forbindelse med installasjon og reparasjon kilder til omfattende utslipp.

Elektrifisering av blant annet tidligere karbonintensiv industri og transport er forventet å føre til en dobling av elektrisk infrastruktur på verdensbasis frem til 2050. Dersom denne utbyggingen foregår med eksisterende teknologi, vil mengden SF₆ installert mangedobles, med tilhørende økte utslipp. Behovet for nye nettanlegg er forventet å være enda større i land utenfor Europa som følge av elektrifisering.

EU har lagt en plan for utfasing av SF₆ i nye elektriske anlegg innen 2032 gjennom den nye F-gass-forordningen. Utfordringen med denne planen er at det finnes kun én eller ingen leverandører av alternativ teknologi per i dag for en del spenningsnivåer.

Bruk av SF₆ i forsvarsindustrien er lite omtalt både når det gjelder bruksområder og volumer da det ikke rapporteres til offentlige registre. Dette er et problem fordi det da er vanskelig å behandle utslipp og utfasing av SF₆ helhetlig.

Løsning

Europa har ledet an globalt med å stille krav til minimering av lekkasjer fra elektriske anlegg samt rapportering av anskaffelser, tap og avhending av gass. I Norge er både utslipp, og i senere tid anskaffelse av gass, kraftig avgiftsbelagt som et insentiv for redusert bruk og utslipp. Tilsvarende ordninger bør innføres globalt. Slik vil vi få en samlet oversikt over omfanget av negativ klimapåvirkning som følge av SF₆ samt redusere bruken.

Forskning på alternative teknologier til SF₆-fylte elektriske anlegg må intensiveres samtidig som det legges til rette for standardisering og erfaringsutveksling mellom brukere og leverandører for å sikre høy leveringssikkerhet for elektrisk energi som vanligvis bruker betydelig lengre tid på å fase inn ny teknologi.

Forskning på hvordan man kan bruke alternative gasser til ‘’retro-fill’’ av eksisterende SF₆-fylte anlegg vil også være svært viktig for å få fortgang i avviklingen av SF₆ da det vil ta lang tid å skifte ut eksisterende SF₆-isolert infrastruktur med ny teknologi.

Rapportering av bruk av SF₆ i forsvarsindustri og forskning på egnede alternativer vil være viktig for å få en helhetlig oversikt over bruk og utslipp av SF₆.

SINTEFs hovedanbefaling til COP: Norge bør innta en ledende rolle ved å etablere forsknings- og utviklingsprogrammer som fremmer bærekraftige energiløsninger, der norske aktører aktivt samarbeider med partnere i lav- og mellominntektsland.