Gå til hovedinnhold

SINTEF-blogg Gå til forsiden

  • Energi
  • Hav
  • Digital
  • Helse
  • Industri
  • Klima og miljø
  • Bygg
  • Samfunn
Aktuelt
  • COP29
  • EN
  • NO
Energi

COP29: Karbonfjerning må komme i tillegg til utslippskutt

For å nå netto nullutslipp innen 2050, må vi både kutte klimagassutslipp og aktivt fjerne CO₂ fra atmosfæren. Karbonfjerning må derfor bli en tydelig del av den nasjonale og internasjonale klimasatsingen, med konkrete mål, standarder og økt støtte til utvikling av ny teknologi for en bærekraftig gjennomføring.

Forfattere
Kristin Jordal
Sjefforsker
Publisert: 13. nov 2024 | Sist redigert: 26. mar 2025
5 min. lesing
Kommentarer (0)

SINTEF deltar på COP som en uavhengig observatør og vi er forpliktet til å fremme bærekraftige klima- og energiløsninger. For å støtte dette gir vi råd til klimaforhandlerne om 15 sentrale områder med potensial til å redusere utslippene betydelig.

 SINTEFs råd for COP29: Teknologi for en raskere global klimaomstilling.

Anbefalinger for karbonfjerning

  • Vi trenger både utslippskutt og karbonfjerning for å nå netto null innen 2050. Det er på tide at CDR behandles som et sentralt virkemiddel i de internasjonale klimaforhandlingene.
  • Fjerning av karbon fra atmosfæren må komme i tillegg til kutt i klimagassutslipp. Derfor er det et behov for internasjonal regulering og anbefalinger når det gjelder de relative nivåene for utslippskutt og CDR.
  • Det bør tydeliggjøres hva som defineres som «hard to abate emissions».
  • FNs mål bør inkludere spesifikke kvantitative mål for CO2-fjerning, både for naturbaserte og teknologiske løsninger, i tillegg til utslippskutt.
  • Norge bør sette et nasjonalt mål for karbonfjerning på 500 000 tonn/år innen 2030, samt utvide kapasiteten for å lagre CO₂ på norsk sokkel.
  • Det bør utarbeides internasjonale retningslinjer og standardisering når det gjelder verifikasjon, måling og rapportering av CDR.

Problem

Verden har store satsinger og initiativ på CCS, men fangst av fossilt karbon for lagring gjennom CCS er utslippskutt og ikke karbonfjerning. For å nå netto null innen 2050, må vi i tillegg til utslippskutt, fjerne klimagasser (Carbon Dioxide Removal, CDR) fra atmosfæren, hav og vann og lagre det trygt slik at det ikke slipper tilbake i kretsløpet.

De klimagassene vi allerede har sluppet ut har ført til en atmosfærekonsentrasjon av CO2

som har passert 420 ppm, langt over det førindustrielle nivået på 280 ppm. Ved 450 ppm risikerer vi å overskride 2 graders oppvarming, noe som vil gi alvorlige og irreversible klimaendringer. For å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, har IPCC anslått anslår at vi må fjerne om lag 6 milliarder tonn CO₂ årlig, og opp mot 600 milliarder tonn innen 2100.

En særlig utfordring er at enkelte sektorer er svært vanskelige å avkarbonisere. Dette gjelder blant annet landbruk, tungindustri, og langdistanse transport som fly og skipsfart. Disse sektorene vil sannsynligvis fortsatt generere utslipp selv i 2050, til tross for betydelige teknologiske fremskritt.

Samtidig er utvikling av CDR på etterskudd. Det finnes få insentiver internasjonalt for å fremme slike løsninger, og det mangler både standarder for måling og verifisering av fjernet karbon. Enkelte land, som USA og Sverige, har begynt å implementere CDR-politikk, men det er lite fokus på CDR i klimaforhandlingene.

Det er viktig å huske at potensialet for CDR er begrenset – mengden biomasse som kan brukes for CDR begrenses av hensyn til naturmangfold og arealbruk, mens fjerning av CO₂ direkte fra luft (eller fra sjøvann) er meget energikrevende. Det vil alltid være mindre energikrevende å fange og lagre CO2 fra en energiintensiv industri enn å fange og lagre CO2 direkte fra luft eller sjøvann. Med andre ord må kutt i CO2 -utslipp alltid komme før karbonfjerning.

Løsning

FNs klimapanel er tydelige på at det er nødvendig å fjerne store mengder CO2 fra atmosfæren

og havet for å begrense den globale oppvarmingen og oppfylle målene i Parisavtalen. For å realisere dette er behovet for nye, bærekraftige kostnads- og ressurseffektive CDR-løsninger, er behovet for mer forskning og teknologiutvikling presserende.

CDR må bli en del av de internasjonale klimaforhandlingene, og det må utarbeides veiledende retningslinjer og standardisering når det gjelder verifikasjon, måling og rapportering. FN må ta internasjonalt lederskap på dette området, for å sikre at utviklingen blir bærekraftig og rettferdig.

Det er behov for økt finansiering av forskning og utvikling av nye CDR-teknologier og løsninger for å få frem teknologi og løsningene vi trenger for å realisere fjerning av CO2 og andre klimagasser. De landene som historisk sett har stått for de største utslippene må øke innsatsen og sette av finansiering som øremerkes til utvikling av nye løsninger.

Norge bør ta initiativ til at CDR løftes opp i de internasjonale klimaforhandlingene, og at det tydeliggjøres hvilken rolle CDR skal spille. Det er så langt ikke direkte kvantifisert noen konkrete separate mål for hvor mye fossile CO2-utslipp som må kuttes og hvor mye karbon som må fjernes gjennom CDR. De sektorene hvor det ikke vil være mulig å gjennomføre utslippsreduksjon fra må også defineres.

Når det gjelder Norge, har Miljødirektoratet sett på ulike scenarier, og bruker 1 million tonn/år som et eksempel for å anslå behovet i Norge i 2030. Dette er et relativt nytt område med stort behov for forskning og innovasjon – og det haster. Norge er ledende i utvikling av CCS-løsninger, og vi har et godt utgangspunkt for å benytte oss av synergier mellom CCS og CDR også ta lederskap i utviklingen av CDR-teknologi.

SINTEFs hovedanbefaling til COP:

COP29: Økt forskningssamarbeid med det globale sør for bærekraftige energiløsninger

Kommentarer

Ingen kommentarer enda. Vær den første til å kommentere!

Legg igjen en kommentar Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Mer om Energi

Hvordan kan energikartlegging bli en gullgruve for din bedrift?

Author Image
Author Image
Author Image
3 forfattere

Er straumnettet fullt og speler Gud med terningar?

Author Image
Author Image
Author Image
3 forfattere
Et koblingsanlegg består av en rekke enkeltkomponenter installert nørt hverandre og forbundet sammen med kobber eller aluminiumsledere. Forskjellige typer komponenter (effektbrytere, sikringer, lastbryter og skillebrytere) anvendes til å endre nettet og /eller koble bort feil. Koblingsanlegg for de høyeste spenningene (145-420kV) forbinder typisk 3-10 kraftlinjer og transformatorer. I Norge finnes det i dag noen hunder koblingsanlegg på disse spenningene. Slike anlegg kan være luftisolerte eller SF6-isolerte (SF6-anlegg). Brukergruppen har registrert 159 slike anlegg blant sine medlemmer. På bildene er det eksempler på to slike SF6-anlegg, hvor alle komponenter er innelukket i gassrom. Dette gjør at SF6-anlegg tar vesentlig mindre plass enn luftisolerte anlegg og egner seg på steder med begrenset plass, typisk i byer og tettsteder.

Gassregnskap 2024

Maren Istad
Maren Istad
Forsker

Teknologi for et bedre samfunn

  • Om denne bloggen
  • Slik skriver du en forskningsblogg
  • Tema og samlinger
  • Meld deg på nyhetsbrev
  • Podcast: Smart forklart
  • Forskningsnytt: Gemini.no
  • Facebook
  • LinkedIn
  • Instagram
Gå til SINTEF.no
SINTEF logo
© 2025 Stiftelsen SINTEF
Redaktører Personvern i SINTEF Pressekontakter Nettside av Headspin