COP29: Karbonfjerning må komme i tillegg til utslippskutt

SINTEF deltar på COP som en uavhengig observatør og vi er forpliktet til å fremme bærekraftige klima- og energiløsninger. For å støtte dette gir vi råd til klimaforhandlerne om 15 sentrale områder med potensial til å redusere utslippene betydelig.

 SINTEFs råd for COP29: Teknologi for en raskere global klimaomstilling.

Anbefalinger for karbonfjerning

• Vi trenger både utslippskutt og karbonfjerning for å nå netto null innen 2050. Det er på tide at CDR behandles som et sentralt virkemiddel i de internasjonale klimaforhandlingene.
• Fjerning av karbon fra atmosfæren må komme i tillegg til kutt i klimagassutslipp. Derfor er det et behov for internasjonal regulering og anbefalinger når det gjelder de relative nivåene for utslippskutt og CDR.
• Det bør tydeliggjøres hva som defineres som «hard to abate emissions».
• FNs mål bør inkludere spesifikke kvantitative mål for CO₂-fjerning, både for naturbaserte og teknologiske løsninger, i tillegg til utslippskutt.
• Norge bør sette et nasjonalt mål for karbonfjerning på 500 000 tonn/år innen 2030, samt utvide kapasiteten for å lagre CO₂ på norsk sokkel.
• Det bør utarbeides internasjonale retningslinjer og standardisering når det gjelder verifikasjon, måling og rapportering av CDR.

Problem

Verden har store satsinger og initiativ på CCS, men fangst av fossilt karbon for lagring gjennom CCS er utslippskutt og ikke karbonfjerning. For å nå netto null innen 2050, må vi i tillegg til utslippskutt, fjerne klimagasser (Carbon Dioxide Removal, CDR) fra atmosfæren, hav og vann og lagre det trygt slik at det ikke slipper tilbake i kretsløpet.

De klimagassene vi allerede har sluppet ut har ført til en atmosfærekonsentrasjon av CO₂

som har passert 420 ppm, langt over det førindustrielle nivået på 280 ppm. Ved 450 ppm risikerer vi å overskride 2 graders oppvarming, noe som vil gi alvorlige og irreversible klimaendringer. For å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, har IPCC anslått anslår at vi må fjerne om lag 6 milliarder tonn CO₂ årlig, og opp mot 600 milliarder tonn innen 2100.

En særlig utfordring er at enkelte sektorer er svært vanskelige å avkarbonisere. Dette gjelder blant annet landbruk, tungindustri, og langdistanse transport som fly og skipsfart. Disse sektorene vil sannsynligvis fortsatt generere utslipp selv i 2050, til tross for betydelige teknologiske fremskritt.

Samtidig er utvikling av CDR på etterskudd. Det finnes få insentiver internasjonalt for å fremme slike løsninger, og det mangler både standarder for måling og verifisering av fjernet karbon. Enkelte land, som USA og Sverige, har begynt å implementere CDR-politikk, men det er lite fokus på CDR i klimaforhandlingene.

Det er viktig å huske at potensialet for CDR er begrenset – mengden biomasse som kan brukes for CDR begrenses av hensyn til naturmangfold og arealbruk, mens fjerning av CO₂ direkte fra luft (eller fra sjøvann) er meget energikrevende. Det vil alltid være mindre energikrevende å fange og lagre CO₂ fra en energiintensiv industri enn å fange og lagre CO₂ direkte fra luft eller sjøvann. Med andre ord må kutt i CO₂ -utslipp alltid komme før karbonfjerning.

Løsning

FNs klimapanel er tydelige på at det er nødvendig å fjerne store mengder CO₂ fra atmosfæren

og havet for å begrense den globale oppvarmingen og oppfylle målene i Parisavtalen. For å realisere dette er behovet for nye, bærekraftige kostnads- og ressurseffektive CDR-løsninger, er behovet for mer forskning og teknologiutvikling presserende.

CDR må bli en del av de internasjonale klimaforhandlingene, og det må utarbeides veiledende retningslinjer og standardisering når det gjelder verifikasjon, måling og rapportering. FN må ta internasjonalt lederskap på dette området, for å sikre at utviklingen blir bærekraftig og rettferdig.

Det er behov for økt finansiering av forskning og utvikling av nye CDR-teknologier og løsninger for å få frem teknologi og løsningene vi trenger for å realisere fjerning av CO₂ og andre klimagasser. De landene som historisk sett har stått for de største utslippene må øke innsatsen og sette av finansiering som øremerkes til utvikling av nye løsninger.

Norge bør ta initiativ til at CDR løftes opp i de internasjonale klimaforhandlingene, og at det tydeliggjøres hvilken rolle CDR skal spille. Det er så langt ikke direkte kvantifisert noen konkrete separate mål for hvor mye fossile CO₂-utslipp som må kuttes og hvor mye karbon som må fjernes gjennom CDR. De sektorene hvor det ikke vil være mulig å gjennomføre utslippsreduksjon fra må også defineres.

Når det gjelder Norge, har Miljødirektoratet sett på ulike scenarier, og bruker 1 million tonn/år som et eksempel for å anslå behovet i Norge i 2030. Dette er et relativt nytt område med stort behov for forskning og innovasjon – og det haster. Norge er ledende i utvikling av CCS-løsninger, og vi har et godt utgangspunkt for å benytte oss av synergier mellom CCS og CDR også ta lederskap i utviklingen av CDR-teknologi.

SINTEFs hovedanbefaling til COP: Norge bør innta en ledende rolle ved å etablere forsknings- og utviklingsprogrammer som fremmer bærekraftige energiløsninger, der norske aktører aktivt samarbeider med partnere i lav- og mellominntektsland.