Virtuell koronakonferanse for sikkerhetsforskere arrangert i ekspressfart

Forskning og vitenskapelig publisering kan ofte ta lang tid, men koronakrisen gjør at vi må tenke nytt for at kunnskapsmiljøene skal være relevante. Forskere ved SINTEF, UIS, NTNU og NTNU Samfunnsforskning, arrangerte derfor 23. juni en improvisert virtuell konferanse om koronakrisen, sett fra sikkerhetsforskeres ståsted. Forskere fra hele Norge ble utfordret til å dele ideer og tanker om hvordan vi skal forstå krisen, hvordan den kan håndteres og hva vi kan lære, og det kjapt nok til at kunnskapen kan komme til nytte.

Samarbeid om samfunnssikkerhet

Våren 2020 satt fire norske miljøer med samfunnssikkerhetsforskere i lockdown på hvert sitt hjemmekontor. Med hver sin fagbrille på nesen, pløyde samfunnsøkonomer, epidemiologer, psykologer, antropologer, sosiologer og statsvitere nyhetene. De skrev artikler, kronikker, observerte, tenkte, samlet empiri. For de som arbeider med samfunnssikkerhet handler forskning ofte om å komme i etterkant av hendelser og forsøke å lære av dem. Men nå stod vi midt i en hendelse som bød på interessante erfaringer og inntrykk som ga grunnlag for ideer og refleksjon.  Samtidig var det vanskeligere enn normalt å lufte ideer for kolleger. Men behovet ble desto større når så mye skjedde rundt oss.

Bedre sammen

Som forlengelse i et initiativ fra SINTEF og UIS om en felles fagdag om samfunnssikkerhet for miljøene i Trondheim og Stavanger, kom tanken om at man også burde slå sine pjalter sammen og lufte hva vi tenker på og arbeider med på våre hjemmekontor på kjellere og loft. Behovet for å lufte ideer har aldri vært større, og siden så mye skjer og endrer seg anså vi det som viktig å gjøre dette fort. Anita Øren fra SINTEF, Ole Andreas Engen fra Universitetet i Stavanger, Petter Almklov fra NTNU og Stian Antonsen fra NTNU Samfunnsforskning tok på seg ansvaret fra sine respektive fagmiljøer og gikk for det som kan kalles et konferansestunt.

Mens forskere er vant til lange frister og seige fagfellevurderinger inviterte de på kort frist til en virtuell konferanse der korte tekster og korte presentasjoner skulle gi en mulighet til å kaste fram ideer til et tverrfaglig publikum, få tilbakemelding på dem og muligheten til å bygge nettverk med tanke på forskningen vi vet vil komme i etterkant. Mye av den forskningen vil være retrospektiv og etterpåklok, men med dette seminaret var formålet også å fange mer av opplevelsen og refleksjonene vi gjør oss her og nå før vi sitter med ettertidens fasit.

Samtidig var ambisjonen at det skulle skje i et faglig format, med fagfellevurdering og et faglig publikum, men også i en vennlig og kollegial atmosfære. Her skulle man ikke først og fremst prestere, målet var ikke tellekanter og prosjektmidler, men rett og slett å by på ideer og bli inspirert av og kommentere andre sine. Det var et mål å slippe til mange stemmer, og presentasjonslengden var derfor begrenset til 6 minutter. Hvert innsendte bidrag ble fagfellevurdert av to andre påmeldte deltakere på konferansen. Blant deltakerne var, i tillegg til eksperter på samfunnssikkerhet og risiko, både medlemmer i den regjeringsoppnevnte koronagranskningskommisjonen og forskere i helsevesenet som lager modeller for å predikere utvikling i pandemien, og som vurderer om tiltakene virker.

Generer kunnskap underveis

3 juni gikk det ut invitasjon med påmeldingsfrist 9. juni og frist for innsendt forskningsnotat 15. juni. 23. juni gikk konferansen av stabelen, med drøyt tretti deltakere.

Hva kan vi oppnå?

En konferanse får ikke koronaviruset til å forsvinne og kan ikke forvandle håndteringen av krisen. Det den kan oppnå er å bidra til åpne flere og nye dører mellom fagfeltene som må på banen for å styrke evnen til å motstå en pandemi. Koronakrisen har vist at fagområder som er veldig forskjellige noen ganger jobber samtidig med samme problem. I årene som kommer vil det bli behov for å se på nytt på måten vi tenker rundt forholdet mellom myndighetenes tiltak og befolkningens respons, og det er en del av våre samfunnsoppdrag å etablere relasjoner og et kunnskapsgrunnlag som gjør dette mulig.

Flere forskere på konferansen pekte på at det er grunnlag for å hevde at skolestengingen bremset smitte, til tross for at det i et rent epidemiologisk perspektiv kanskje ikke hadde noen effekt.

Stengte skoler og barnehager fikk oss alle til å forstå alvoret. Det sendte ut et signal som fikk oss til å holde avstand, holde oss hjemme, holde oss unna andre folk selv om det ikke var forbudt å møtes, selv om utelivet aldri ble pålagt å stenge.  Dette handler ikke bare om epidemiologi, men om sosiologi og antropologi. Hvorfor responderte og fulgte vi opp de smittevernfaglige rådene? Fordi det ble slått på en så stor tromme at vi tok alvoret inn over oss. Fordi vi har høy tillit til menneskene som leder samfunnet. Dette har ingenting med helsefag å gjøre. Men det påvirket allikevel i aller høyeste grad smittesituasjonen i Norge i vår. Dette, og andre interessante perspektiver, samles i en rapport der alle innledernes bidrag blir samlet.

Forskerne håper at denne konferansen vil generere og systematisere kunnskap som en kan ha nytte av allerede under smittebølge nummer to.