Hvordan kan sivilbefolkningen involveres bedre i katastrofehåndtering?

Medforfattere: Asbjørn Lein Aalberg og Martina Ragosta –

Foto: Tel Aviv University

Den sivile befolkningen er ofte de aller første til å handle ved akutte kriser og hendelser.  FNs bærekraftmål og Sendai Framework for Disaster Risk Reduction, som er et rammeverk vedtatt av FNs medlemsland i 2015, anbefaler at sivilbefolkningen bidrar til å bygge mer motstandsdyktige samfunn i håndteringen av katastrofer. Dette kan dreie seg om å være bedre forberedt på katastrofer, bidra bedre i akutte hendelser, og lære av hendelser som har skjedd. Men hvordan kan myndigheter og organisasjoner som jobber med beredskap gå frem for å få dette til? Hvordan kan de identifisere hvilke metoder og verktøy som kan involvere befolkningen og som drar nytte av deres kunnskap og ressurser? Kan de for eksempel se på innovative og vellykkede metoder fra andre og gjenbruke disse? Kan de også bedre anerkjenne og støtte lokale organisasjoner som springer ut fra sivilbefolkningens egne initiativ? Disse spørsmålene ønsker det 3-årige EU-prosjektet ENGAGE – Engage Society for Risk Awareness and Resilience å finne svar på.

Prosjektets mål er å finne «løsninger» – en samlebetegnelse for verktøy, metoder, praksiser, prosedyrer og strategier – for hvordan man kan involvere sivilbefolkningen i katastrofehåndtering, og definere hvilke rammebetingelser som må være til stede for å klare det. Eksempelvis kan løsninger være varslingssystemer, ressursregister eller arenaer for å dele informasjon om krisehåndtering.

Tilnærmingen vi følger i ENGAGE er basert på at man må ha en forståelse for hva som er unikt for den situasjonen og konteksten der katastrofen inntreffer, og at effektive løsninger er tilpasset området de skal benyttes i. Hva er det som gjør noen løsninger vellykkede i én sammenheng, men ikke – eller bare delvis – i en annen sammenheng? For å lage gode løsninger må man vurdere hvilke lokale faktorer som innvirker på samfunnets robusthet og motstandskraft (resiliens).

På den ene siden har vi mål-faktorer (target aspects), som myndighetene kan påvirke direkte. Dette kan for eksempel være befolkningens egenberedskap eller bevissthet om særlige relevante risikoer. På den andre siden har vi kontekstuelle faktorer (contextual aspects). Dette er faktorer som det er vanskelig å forandre, som for eksempel kulturen til et lokalsamfunn eller hvor høy tillit man har til formelle myndigheter. Dette skillet mellom mål-faktorer og kontekstuelle faktorer viser prosjektets grunnleggende idé: En løsning har som mål å påvirke befolkningen på en spesifikk måte, men hvordan befolkningen påvirkes positivt eller negativt avhenger av konteksten man befinner seg i. Denne idéen kan illustreres ved hjelp av et eksempel fra COVID-19-situasjonen:

De fleste land rundt om i verden har iverksatt noen former for regelmessig kommunikasjon om situasjonen (1). Hvordan denne kommunikasjonen gjennomføres varierer, for eksempel med tanke på hyppighet og innhold, men hovedmålet er vanligvis å holde befolkningen informert om smittesituasjonen, anbefalinger og vaksinasjonsfremgangen. Med andre ord ønsker man å øke mål-faktoren befolkningens bevissthet om risiko (2). I prosjektet undersøker vi hvordan en slik risikobevissthet kan gjøre samfunnet mer motstandsdyktig. Om myndighetenes kommunikasjon blir vellykket eller ikke vil variere, delvis på grunn av den kontekstuelle faktoren tillit til autoriteter (3). Dette er en faktor som man kan tenke seg har innvirkning på et samfunns resiliens. Denne formen for tillit beskrives vanligvis som kulturelt betinget, og varierer mellom land, kulturer og lokalsamfunn. Men den kan også være knyttet til en konkret tidsperiode i det bestemte stedets historie, for eksempel gjennom en bestemt regjering. Risikobevissthet i befolkningen er altså noe myndighetene kan prøve å forbedre direkte (mål-faktor), mens økt tillit til myndighetene kan være langsiktig og langt vanskeligere å oppnå (kontekstuell faktor). Samtidig er ikke skillet mellom mål-faktorer og kontekstuelle faktorer alltid like tydelig.

Over tid vil forbedringer knyttet til mål-faktorer kunne føre til forbedringer i kontekstuelle faktorer, og hvordan myndighetene kommuniserer med sivilbefolkningen vil kunne ha en indirekte påvirkning på kontekstuelle faktorer. For eksempel vil det å etablere bedre kommunikasjon mellom myndigheter og sivilbefolkning i krisetider, kunne føre til økt tillit til myndighetene.

ENGAGE har som mål å undersøke slike faktorer som beskriver samfunnets motstandsdyktighet og finne løsninger for hvordan man kan involvere sivilbefolkningen. Prosjektet skal gi ny kunnskap om hva som kan forbedre samfunnets resiliens, og om hvilke løsninger myndigheter og beredskapsorganisasjoner kan implementere for å involvere befolkningen i arbeidet med håndtering av katastrofer. En løsning for å involvere sivilbefolkningen vil kunne være vellykket på ett sted, men samtidig bare fungere under visse forhold et annet sted. Derfor er det viktig å undersøke de ulike faktorene vi har diskutert i dette blogginnlegget, for å finne tilpassede, anvendbare løsninger for å bedre utnytte seg potensialet fra sivilbefolkningen.