Har vi en bærekraftig helsetjeneste i Norge?

Vi blir for eksempel flere eldre, og vi mangler i økende grad helsepersonell som kan ta vare på oss når vi blir syke og pleietrengende. Samtidig utvikles nye medisiner, nye behandlinger og ny teknologi. Utviklingen bidrar på den ene siden til utfordringsbildet: flere overlever og flere lever lengre. Men den kan også gi nye muligheter til at helsetjenestene kan løse kapasitetsutfordringer og gi pasienter bedre oppfølging.

Har Norge ressursene til å holde velferdssamfunnet i gang?

Det er velkjent at sektoren går store utfordringer i møte, samtidig som den også skal være bærekraftig. Men hva betyr det egentlig i praksis? Vi registrerer at ressurser og økonomi ofte får forrang i tenkningen rundt bærekraft. Ofte dreier debattene seg om hvor mange milliarder av statsbudsjettet vi skal bruke på helsetjenesten – og hvordan vi skal prioritere mellom ulike behov innad i tjenestene. Hvor mange kroner skal gå til kreftmedisin og hvor mye skal gå til tannlegetimer for eldre?  De er fleste er dog enige i – når de får tenkt seg om – at det slett ikke er en bærekraftig utvikling å putte en jevnt økende andel av statsbudsjettet inn i helsetjenesten for å holde tritt med utviklingen.

Finnes det i det hele tatt nok helsearbeidere til å dekke behovet?

Gjennom pandemien har det pågått diskusjoner om behovet for sykepleiere, med eller uten spesialisering. Samtidig har vi en fastlegekrise, der innbyggere står uten lege og kommunene overbyr hverandre for å få ansatt en fastlege – det gir jo ikke flere leger, det flytter bare problemet rundt. Helsearbeider-mangelen har flere årsaker. En kan være at vi ikke utdanner nok sykepleiere og leger. En annen årsak kan være at arbeidsforholdene etter hvert har blitt for krevende. Det er åpenbart at det også er en bærekraftsutfordring for tjenesten at en av fem sykepleiere oppgir å ha hatt ett langt eller flere lange sykefravær det siste halve året. Den overbelastningen peker på ikke-bærekraftige sider ved vår helsetjenestes ansatte. Det handler ikke bare om at pandemien har strukket strikken til bristepunktet, men at helsetjenesten også må være et sted hvor man kan klare å jobbe over tid.

En bærekraftig helsetjeneste?

John Elkington er far til den såkalte «trippel bunnlinje»-modellen for å beskrive bærekraft. Kort oppsummert handler det om at bærekraft betyr at man må balansere tilbud og etterspørsel etter «people, planet and prosperity» (altså mennesker, planet og velstand) – ikke kun økonomi. Som teksten over viser, så har vår norske helsetjeneste både ressursutfordringer, sosiale/arbeidsmessige utfordringer og miljømessige utfordringer som må løses før man kan si at den er bærekraftig.

I SINTEF jobber vi med mange prosjekter som handler om organisering, finansiering og bruk av ny teknologi i helsetjenesten. Vi avdekker utfordringer og vi foreslår løsninger på dem. Det har gjort det tydelig for oss at arbeidet mot en bærekraftig helsetjeneste må foregå langs mange dimensjoner, dette er ikke bare en ressursutfordring. Vi må forstå hvordan de ulike bærekraftsdimensjonene bidrar i dag, og også hvordan forstå hvordan nye medisiner, behandlinger, teknologi og organiseringsformer til sammen kan skape en helsetjeneste som ikke bare er bærekraftig, men også av høy kvalitet.

Vi har nå i 2022 startet et strategisk egenfinansiert prosjekt for å nettopp beskrive og forstå bedre hvordan vi kan se for oss en bærekraftig helsetjeneste – og hvilke virkemidler som behøves for å drive helsetjenesten i en bærekraftig retning. I mange andre samfunnssektorer drives i dag bærekraftsarbeid svært systematisert, og entydige sett av måleparametere har blitt innført som såkalte taksonomier. Vårt mål er å bidra til at også helsesektoren får et godt grunnlag for å kunne arbeide målrettet og effektivt mot en mer bærekraftig helsetjeneste.

Innlegget ble først publisert i Dagens Medisin og gjengis med tillatelse.