Norsk lakseoppdretts rolle i den globale fosforkrisen

Utslipp av fosfor fra oppdrettsnæringen kan bli et problem dersom en femdobling av lakseproduksjonen gjennomføres.

 

Norsk oppdrett av laks og regnbueørret slipper ut rundt 9–12 000 tonn fosfor i året. Størstedelen av denne ressurse slippes rett ut i havet, og foreløpig er det få til ingen insentiver til å gjøre noe med denne utfordringen.

Fosfor er både en begrenset ressurs og et essensielt næringsstoff i biokjemiske prosesser for alle levende organismer. Bruken av fosfor har for lengst passer den globale (tåle) grensen, og menneskelig bruk av fosfor har irreversibelt endret den naturlige fosforsyklusen.

Hovedårsaken til dette er produksjon av kunstgjødsel, laget av mineralfosfor utvunnet fra gruver i Vest-Sahara. Fosforutslipp fra overgjødsling i jordbruket igjen til eutrofiering. Konsekvensene av dette er algeoppblomstring, oksygenmangel og fiskedød i marine- og ferskvannskilder.

Utslipp av fosfor har foreløpig ikke utgjort et stort problem i marine kystområder i Norge, da fosfor ikke er en begrensende faktor for plantevekst her. Men dette kan endres dersom en femdobling av lakseproduksjonen gjennomføres.

Fosfor tilsettes fiskefôret, og utslippene av fosfor kan deles inn i tre ulike former: oppløst uorganisk, partikulært organisk og oppløst organisk.

Det er to innfallsvinkler for å redusere bruken og utslippene av fosfor i oppdrett. Enten kan mengden fosfor inn i systemet reduseres, altså ved å redusere mengden fosfor i fôret. Det kan gjøres ved bruk av et fôr tilsatt enzymet fytase.

En annen mulighet er å samle opp og nyttiggjøre seg av fosforutslippet.

Integrert multitrofisk havbruk (IMTA) er en ofte foreslått løsning for resirkulering av næringsstoffer fra oppdrett. Og det er en glimrende idé. Bare ikke for fosfor. Rundt 70 % av fosforutslippene er av formen partikulært organisk fosfor og kan ikke tas opp av tang og tare.

Heller ikke børstemark eller blåskjell har vist seg å være effektive i opptak av partikulært fosfor. Denne fosforen er den som kan samles opp sammen med slammet og brukes videre i jordforbedringsmiddel, gjødsel, biogass eller fôr til andre dyr.

Her er det altså muligheter for en sirkulær bioøkonomi. Men da må altså slammet også fra matfiskproduksjon og ikke bare settefiskproduksjon samles inn og brukes på ny.

Fosfor er og burde kanskje ikke være øverst på agendaen når nye vilkår for tillatelser skal gjennomgås, men tatt i betraktning de mulige konsekvensene av utslipp, samt den tapte verdien av en ressurs som går til spille, er det kanskje ikke så dumt å legge til rette for en industri som både reduserer utslippene sine og øker verdiskapning ved å utnytte avfallsstrømmene sine.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Fiskeribladet her.